Israel

Staten Israel
מדינת ישראל       دولة اسرائيل       Medīnat Yisrā'el      Dawlat Isrā'īl
Flagg Riksvåpen
Ligger ved		6 oppføringer Det levantinske havet Genesaretsjøen Dødehavet Akababukten Jordanelven Middelhavet
Innbyggernavn		Israeler
Grunnlagt		14. mai 1948
Oppkalt etter		Israels land, Jakob
Hovedstad		Jerusalem (omstridt[a]) (har annektert Øst-Jerusalem)
Tidssone		UTC+3
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 153 20 000 km² 2 %
Vannfylt arealandel		2,1 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 98 9 840 000[1] (2023)
Bef.tetthet		473,76 innb./km²
HDI		0,919 (2021)
Landsnummer		+972
Styreform		Parlamentarisk republikk[2]
President		Yitzhak Herzog
Statsminister		Benjamin Netanyahu
Offisielle språk		Hebraisk og arabisk
Uavhengighet fra		Det britiske palestinamandatet 14. mai 1948 (05 Ijár 5708)
Valuta		Ny israelsk shekel (ILS)
Nasjonaldag		Yom Ha'atzmaut, den 5. i den jødiske måneden ijár
Nasjonalsang		Hatikvah Håpet
ISO 3166-kode		IL
Toppnivådomene		.il
Landskode for telefon		+972
Landskode for mobilnett		425
Israel på Commons

Staten Israel

Israel
Geografi
Israels land Distrikter Byer Rødehavet Genesaretsjøen Jerusalem Tel Aviv Haifa
Historie
Jødisk historie Sionisme Aliyah Herzl Balfour Palestinamandatet Det store opprøret 1936–1939 FNs delingsplan 1947 Selvstendighet
Midtøsten-konflikten
1948-krigen Jødiske flyktninger Suezkrisen Seksdagerskrigen Utmattelseskrigen Jom kippur-krigen Libanon-krigen (1982) Libanon-krigen (2006) Fredsavtaler Traktater med Egypt, Jordan
Israel–Palestina-konflikten
Nakba Første intifada Oslo-avtalen Interimsavtalen Andre intifada Barrierer
Økonomi Bankvesen
Turisme Vin Diamanter Våpenindustri Luftfartsindustri Samferdsel
Demografi Kultur
Religion Israelske arabere Israelere Arkeologi Kibbutz Utdanning Universiteter Hebraisk Litteratur Sport Musikk
Lover Politikk
Tilbakevendingsloven Jerusalem-loven Golanloven Partier Valg Statsminister President Knesset Høyesterett Rettsvesen
Utenriks- og sikkerhetspolitikk
Norge og Israel USA og Israel
Sikkerhet
Israels forsvar Sikkerhetsråd Politi Grensevakt Fengsel
Portal:Israel Kategorier
v d r

Israel,^[b] offisielt Staten Israel,^[c] er et land i Sørvest-Asia, på den sørøstlige middelhavskysten. Landet regnes også som en del av Midtøsten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde.^[3] Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten og delvis fremdeles okkuperes av Israel.^[4] Med et folketall på omkring ni millioner,^[5] hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden.^[6] Israels befolkning inkluderer også arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritaner i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens selvproklamerte hovedstad,^[a] men få land anerkjenner dette, og med unntak av USA, Guatemala og Kosovo har de lagt ambassadene sine til Tel Aviv.^[7]

Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år.^[8] Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk».^[9] I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: en jødisk og en arabisk.^[10] Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende arabisk-israelske krig førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan. Innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne har så langt gitt beskjedne og begrensede resultater, mens Israel har blitt beskyldt for brudd på menneskerettighetene og krigsforbrytelser overfor palestinerne.^[11]

Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett.^[12][13] Statsministeren er regjeringssjef og Knesset er Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 27. største i verden (23. per innbygger,^[14] fra Verdensbanken per 2022),^[15] og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår.^[16][17][18]

Navnet «Israel» har de siste tre tusen årene blitt brukt om både Israels land og hele den jødiske nasjonen, både i vanlig og religiøs sammenheng. Navnet stammer fra et vers i Bibelen (Første mosebok 32,28) hvor Jakob får navnet Israel etter en vellykket kamp mot én av Guds engler.^[19] Det er ulike meninger om hva navnet betyr. Noen mener at navnet kommer fra verbet śarar («å herske, bli sterk, ha autoritet over»), og betydningen blir dermed «Gud hersker» eller «Gud dømmer».^[20] Andre mulige betydninger er «Guds prins/fyrste» (fra King James Version) eller «El (Gud) kjemper/strider».^[21] Uavhengig av navnets nøyaktige betydning, har den bibelske nasjonen etter Jakob blitt kalt «Barn av Israel» eller «israelitter».

Ordet «Israel» ble første gang brukt Merneptah-stelen i oldtidens Egypt (datert tilbake til begynnelsen av 1200-tallet f.Kr.).^[22] Farao Merneptah er således den første som benytter begrepet «Israel» utenfor Bibelen. Inskripsjonen har et særskilt tegn for å indikere at det er et folk framfor kun et sted, og benyttes i omtalen av militær kampanje i Kanaan hvor folket var lokalisert.^[23] Nåtidens landområde ble gitt navnet Medinat Yisrael (Staten Israel) etter at andre foreslåtte navn, inkludert Eretz Israel («Israels land»), Sion og Judea hadde blitt forkastet.^[24] I løpet av den første tiden som selvstendig stat bestemte regjeringen at uttrykket «israelere» skulle betegne Israels borgere, ved en formell kunngjøring av utenriksministeren Moshe Sharett.^[25]

Israel ligger i Sørvest-Asia, på østkysten av Middelhavet, og grenser til Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest. Israels suverene område, utenom områdene som ble erobret under Seksdagerskrigen i 1967, er 20 770 km², hvorav 2 % er vann.^[2] Arealet som er under israelsk styre, inkludert Jerusalem og Golanhøyden, er 22 000 km².^[26]

Det totale arealet under israelsk kontroll, inkludert Palestinaområdet på Vestbredden, som er under militær kontroll og som delvis er selvstyrt, er 27 799 km².^[27]

I forhold til landets begrensede landområde, er Israels fysiske geografi meget variert. Landområdet blir oppdelt i fire regioner: Kystsletten ved Middelhavet, innlandsområdene med fjell og åser, Jordandalen og Negevørkenen.^[2]

Kystslettene ved Middelhavet består av en tynn landstripe like ved kysten, fra grensa til Libanon i nord til Gaza i sør. Området har behagelig middelhavsklima og fruktbare jordområder, velegnet for jordbruk, og er kjent for sine sitronfrukthager og vinkultur.^[28] Omtrent 70 % av befolkningen er bosatt her. Området har en utstrekning på 187 km, og blir krysset av flere mindre elver, men kun to er permanente: Yarkon, som går fra Petah Tiqwa til Middelhavet, og Kishon, som munner ut i Haifabukta nord for Haifa. Øst for kystslettene ligger høylandsområdene, med en gjennomsnittshøyde på 610 moh. Nord i dette området ligger Galileafjellene, hvor høyden for det meste er rundt 500 og 700 moh., med fjellet Har Meron på 1 208 som høyeste punkt. Dersom en ikke regner Golanhøyden som israelsk territorium, er dette Israels høyeste punkt.

Litt lenger øst ligger Golanhøyden, hvis nasjonalitet er omdiskutert, med Hermonfjellet som høyeste punkt. Dersom en regner Golanhøyden som israelsk territorium, er Hermonfjellet også Israels høyeste fjell, med høyde på 2 814 moh. Sør for Galileafjellene ligger Samaria, med talløse små, fruktbare daler. Enda lenger sør ligger de stort sett ufruktbare Judeafjellene, med Hebron-fjellet som høyeste punkt.

Øst for høylandene ligger Jordandalen, som er en del av den 6 500 km lange Riftdalen. Området er dominert av elva Jordan, Genesaretsjøen og Dødehavet. Jordanelva er Israels lengste elv, 322 km lang, får sin vannføring fra tre mindre elver – Dan, Hasbani og Banias – og er den viktigste ferskvannskilden i områdene den flyter igjennom. Den munner ut i Dødehavet, det laveste punkt på jorda.^[29] Fra Dødehavet fortsetter dalen til Arabahkløften, hvor det ikke er noen permanent elv, 170 km ned til Akababukten.

Negevørkenen utgjør 13 000 km², eller 66 % av Israel, mer enn halvparten av Israels totale landområde. Geografisk er den en del av Sinaihalvøya, formet som et triangel mellom Beersheba, Dødehavet og de sørligste Judeafjellene. Dens høydepunkt ligger i Eilat. Unikt for dette området er kraterformede maktesher,^[30] hvor de største er Ramon-krateret, Gadol-krateret og Katan-krateret.^[31] Ramon-krateret er også verdens største,^[32] med areal på førti ganger åtte kilometer.^[33]

Selv om Israel er et forholdsvis lite land, er klimatiske forhold ganske varierte, spesielt om vinteren. Landet har temperert klima, og er solrikt med en regnperiode fra november til april. Kystområdene i nord, herunder også kystbyene som Tel Aviv og Haifa, har typisk middelhavsklima med nedbør om vinteren, med 500–1500 mm. De sørlige områdene er betydelig tørrere; ved grensen til Egypt ligger årsnedbøren på 200 mm i året, mens kysten av Akababukten helt sør i Israel får nesten aldri nedbør (Eilat som ligger her har en normal årsnedbør på 29 mm), og dette er også det varmeste området i Israel.

Fra mai til september er det svært lite nedbør i Israel.^[34][35] På grunn av de begrensede vannressursene har Israel utviklet forskjellige vannsparende teknologier, deriblant dryppvanning.^[36] Israel benytter seg også av mulighetene for solenergi, og er det landet i verden som bruker mest solenergi per innbygger.^[37]

De vidt forskjellige klimatiske forholdene fører til at kystområdene har varme, fuktige somre og regnfylte vintre, mens fjellområdene har tørre, varme somre og moderate vintre med regn, begge deler preget av vind og lav temperatur. Til tider kan det også falle snø her; toppen av Hermon er dekket av snø store deler av året og Jerusalem får vanligvis minst ett snøfall i året.^[38] I den sørlige delen av landet hersker det ørkenaktige betingelser med varme til hete dager og kjølige netter. Av og til, særlig sent på våren eller tidlig på høsten, kan temperaturene ved østavind være opp mot 40 °C over hele landet. Kysten av Dødehavet, verdens mest lavtliggende område, er som regel mye varmere enn de omliggende områdene. Vinteren er mild og solrik, men om sommeren kan temperaturene her bli svært høye, og de fuktige sommernettene kan være trykkende.

I 2007 var Israels befolkning 7,22 millioner.^[5] Av disse har 75,79 % av disse jødisk opphav, 19,86 % er israelske arabere og 4,35 % utilsluttet, hvorav de fleste komme fra tidligere Sovjet, men også fra Libanon (2 500) og kristne fra Romania, Bulgaria og Etiopia. Omtrent 68 % av de etniske jødene er født i Israel, 22 % er immigranter fra Europa og Amerika og ti prosent er immigranter fra Asia og Afrika (inkludert Den arabiske verden).^[39]

Folketallet på 7,22 millioner inkluderer de over 260 000 israelske statsborgere på Vestbredden,^[40][41][42] i israelske byer som Ma'ale Adumim og Ariel, og i samfunn som eksisterte før grunnleggelsen av staten, men ble gjenoppført etter seksdagerskrigen, slik som Hebron og Gush Etzion. I tillegg bor det 18 000 etniske jøder på Golanhøyden^[43] og 250 000 i Øst-Jerusalem (2006).^[44] Det totale antallet jødiske bosettere er over 500 000 (6,5 % av den israelske befolkningen). Omtrent 7 800 levde i bosetninger på Gazastripen inntil de ble evakuert av staten som en del av frigjøringsplanen.^[45] I 2019 levde det omtrent 140 000 mennesker med etiopisk opphav i Israel.^[46]

Israels to offisielle språk er hebraisk og arabisk.^[2] Hebraisk er hovedsakelig statens språk og tales av flertallet av befolkningen. Arabisk snakkes av den arabiske minoriteten og jøder som immigrerte til Israel fra arabiske land. De fleste israelere kan kommunisere godt på engelsk siden mange TV-program er på engelsk, og engelskundervisningen starter tidlig på mange skoler. Ettersom det er et land fullt av innvandrere kan dusinvis av språk høres på gatene i Israel. En stor tilstrømning av mennesker fra tidligere Sovjetunionen og Etiopia har gjort det vanlig å høre russisk og amharisk i Israel. Mellom 1990 og 1994 økte Israels befolkning med tolv prosent på grunn av immigrasjon fra det tidligere Sovjet.^[47]

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for troende jøder fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr.^[48] Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland,^[49][50] og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.^[51]

I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme.^[52] Antall jøder bosatt i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea.^[53] Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden.^[54] Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 e.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umajjadene,^[55] abbasidene,^[56] fatimidene og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.^[57]

Jøder som bodde i diasporaen hadde en sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land.^[58] Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen^[59] og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i Det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492.^[60] I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i Det hellige landet.^[61]

Den første store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa.^[62] Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen,^[63] en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå.^[64] I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.^[65]

Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina.^[62] Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder,^[66] mens de under den andre aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen.^[67] I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …»^[68] Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut.^[69] I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativ og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».^[70]

Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina.^[62] I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan.^[71] Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Ettersom mange land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust,^[72][73] ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina^[62]. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.^[74][75]

Se også Midtøsten-konflikten og Nakba

I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene.^[76] Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater; én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status.^[77] Det jødiske samfunnet godtok planen,^[78] men Den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.^[79]

Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina.^[80] Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte selvstendighetskrigen.^[80] Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som den grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de De forente nasjoner den 11. mai 1949.^[81] Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN.^[82] Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.^{[83] [84]}

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion.^[85][86] Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel.^[87] Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958.^[88] De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma'abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeserstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.^[89]

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.^[90] I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike hvor europeerne hadde målsatt seg å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya høsten 1956, ble Israel tvunget til retrett utpå våren 1957 på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen, samt utplasseringen av FN-styrker på Sinai.^[91]

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten.^[92] Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust^[93] og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.^[94]

I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden.^[95] Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalem-loven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept.^[96] Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap.^[97] En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.

Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra det israelske Arbeiderpartiet.^[98] Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel.^[99] I de to etterfølgende årene skrev Sadat og Begin under på Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt.^[100] Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen utviklet seg til den første Libanon-krigen.^[101] Krigen førte til at PLO ble tvunget til å forlate Libanon, og at den multinasjonale styrken i Libanon ble utplassert for å overvåke våpenhvilen. En avtale mellom Israel og Libanon våren 1983 la forholdene til rette for Israel tilbaketrekning, men ble aldri implementert. Israel trakk seg gradvis ut i perioden 1983-85, men forble stående i Sør-Libanon for å patruljere den såkalte «Enklaven» sammen med Den sørlibanesiske armé. Dette førte til 15 år med lavintensitets geriljakrig med libanesiske militser, først og fremst Hizbollah.

Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler,^[102] brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold.^[103] Under Gulfkrigen angrep Saddam Hussein Israel med prosjektiler, noe mange palestinere støttet. Israel avstod, etter amerikansk oppfordring, fra å gjengjelde de irakiske angrepene.^[104][105]

I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer.^[106][107] Året etter signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen.^[108] I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel.^[109] Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En høyreekstremistisk jøde utførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995, i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. Mot slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron,^[110] under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga den palestinske selvstyremyndigheten større kontroll.^[111]

Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat på intil 90 % av det som er Vestbredden. Yasir Arafat avslo,^[112] i hovedsak fordi han ikke ville akseptere hele Jerusalem som israelsk hovedstad og fordi forslaget ikke ga palestinske flyktninger rett til retur til landområder i Israel. Arafat stilte som krav at hele Vestbredden samt Øst-Jerusalem skulle komme inn under palestinsk styre. Dette avviste Israel som ønsket at de største bosettingene på Vestbredden skulle innlemmes i Israel, noe som ville delt Vestbredden i to.^[113] Etter at forhandlingene brøt sammen økte frustrasjonen, og etter Ariel Sharon omstridte besøk på Tempelhøyden høsten 2000, innledet palestinerne den andre intifada.

Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden.^[114] I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile, og at FN-styrker og den libanesiske hæren ble utplassert i Sør-Libanon.

Den 27. november 2007 ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten Bashar al-Assad en Qatar-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med Tyrkia som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.^[115]

I desember 2008 opphørte en våpenhvile mellom Hamas og Israel. Hamas sa at det skyldtes at Israel ikke hadde opphevet en blokade mot Gazastripen, mens Israel sa det var fordi Hamas avfyrte raketter inn i Israel fra Gaza.^[116] Israel svarte med å iverksette «Operasjon Støpt Bly» med en rekke luftangrep.^[117] Den 3. januar 2009 gikk israelske tropper inn i Gaza, som markerte starten på en landoffensiv.^[118] Krigen førte til store skader på enklavens infrastruktur,^[119] og et stort antall sivile ble drept.^[120] Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza.^[121][122] Hamas ble på sin side kritisert for å bruke sivilbefolkningen i Gaza som sivile skjold.^[121][123] Lørdag 17. januar gikk Israel ut og erklærte ensidig våpenhvile, som var betinget av elimineringen av ytterligere rakett- og bombeangrep fra Gaza. Israel begynte å trekke seg tilbake i løpet av de neste dagene.^[124] Hamas gikk senere også ut og erklærte våpenhvile. De satte da som betingelse at de israelske styrkene måtte ha trukket seg tilbake senest innen én uke, samt åpne grenseovergangene.^[125] Angrep fra begge parter fortsatte etter erklæringene om våpenhvile.^[126]

Benjamin Netanyahu ble statsminister 31. mars 2009 etter valget i februar 2009, og satt som statsminister til 2021. Han ble statsminister på nytt i 2022.

I 2020 inngikk Israel flere avtaler^[klargjør] med ulike land. Denne serien med avtaler er kjent som Abraham-avtalene.

De sunni-muslimske landene De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko undertegnet normaliseringsavtaler med Israel.

I tillegg inngikk Israel en avtale med Bhutan i samme tidsrom; denne avtalen hadde imidlertid ingenting med Abraham-avtalene å gjøre.^{[127][trenger bedre kilde]}

Israel er et demokratisk land med allmenn stemmerett og parlamentarisk system.^[2] Israels president er statssjef, men presidentens oppgaver er hovedsakelig seremonielle.^[128] Et parlamentsmedlem støttet av majoriteten i parlamentet blir statsminister, vanligvis formannen i det største partiet. Statsministeren er landets regjeringssjef.^[128][129]

Israel styres av Knesset, et parlament på 120 medlemmer. Representasjon i Knesset er proporsjonal med stemmeantallet for de politiske partiene.^[130] Parlamentsvalg avholdes hvert fjerde år, men Knesset kan løse opp regjeringen når som helst ved et mistillitsvotum. Man har ikke blitt enige om noen grunnlov i vanlig forstand, men Israels grunnleggende lover fungerer som en uskreven grunnlov. I 2003 begynte Knesset å skissere en formell grunnlov basert på disse lovene.^[2][131]

Israel har et rettssystem med tre nivåer. Nederst er magistratrettene, som finnes i de fleste byer rundt om i landet. Over dem er distriktsdomstolene, som tjener både som ankedomstoler og rettssaksdomstoler og de finnes i fem av Israels seks distrikter. Det tredje og høyeste nivået i rettssystemet er høyesterett, som er plassert i Jerusalem. Retten har en dobbel rolle, som både høyeste appellrett og overordnede rettsinstans. I sistnevnte rolle er høyesterett første rettsinstans, noe som gir enkeltpersoner, både statsborgere og ikke-statsborgere, muligheten å gå til sak mot myndighetsinstanser.^[132][133] Israel er ikke medlem av Den internasjonale straffedomstolen da de frykter at retten vil kunne være partisk på grunn av politisk press.^[134] Israels lovverk er en blanding av engelsk rett, sivilrett og jødisk rett.^[2] Det er basert på stare decisis-prinsipper (presedens) og er et akkusatorisk system hvor partene bringer frem bevis for retten. Rettssaker blir avgjort av profesjonelle dommere og ikke av juryer.^[132] Ekteskapsinngåelse og ekteskapsbrudd er de religiøse domstolenes juridiske område: Jødisk, muslimsk, drusisk og kristent. Et utvalg med Knesset-medlemmer, høyesterettsdommere og medlemmer av den israelske advokatforeningen velger dommere.^[135]

Den israelske, grunnleggende loven: Menneskelig verdighet og frihet, forsøker å forsvare menneskerettigheter og -friheter. Israel er det eneste landet i regionen som er rangert som «fritt» av Freedom House, basert på nivået for borgerrettigheter og politiske rettigheter; de «Israel-okkuperte territorier» eller de palestinske selvstyremyndighetene er rangert som «ikke fri»^[136] Samtidig rangerte Reportere uten grenser Israel som 50. av 168 land når det gjelder trykkefrihet og dermed høyest av alle land i Midtøsten.^[137] Likevel har grupper som Amnesty International^[138] og Human Rights Watch^[139] ikke alltid gått god for Israels praksis hva menneskerettigheter angår. Begge organisasjonene, samt FNs spesialrapportør har konkludert med at Israels politikk mot palestinerne bryter apartheidkonvensjon.^[140] I 2022 leverte Amnesty en rapport som dokumenterte handlinger som er forbudt i Apartheid-konvensjonen og Roma-vedtektene i alle områdene Israel kontrollerer, selv om den systematiske diskrimineringen av palestinere er mer omfattende og mer voldelig i de okkuperte palestinske områdene enn i Israel.^[141]

Israels sivile frihet gir også rom for selvkritikk fra grupper som B'Tselem, en israelsk menneskerettsorganisasjon.^[142] På The Economists rangering av land etter demokrati, finnes det fire kategorier: fullt demokrati, mangelfullt demokrati, hybridregime og autoritært regime. Israel ble i rangeringen for 2010^[143] karakterisert som et mangelfullt demokrati og rangert som nr 37 av de 168 landene som var vurdert. Dette var den beste rangeringen på noe land i Midtøsten. Den palestinske selvstyremyndigheten ble satt på 93.-plass som et hybridregime, og var tredje best i Midtøsten etter Israel og Libanon. Palestina ble frem til 2008 også regnet som et mangelfullt demokrati, men ble nedgradert på grunn av menneskerettighetsbrudd utført av Hamas.

Israel er en velferdsstat der helsetjenester er garantert alle landets innbyggere. Dette ble lovfestet i 1995.^[144]

Staten Israel er delt inn i seks administrative distrikter, kjent som mechozot (מחוזות; entall: machoz) – Sentraldistriktet, Haifa-distriktet, Jerusalem-distriktet, Norddistriktet, Sørdistriktet og Tel Aviv-distriktet. Distriktene er videre delt inn i femten subbdistrikter kjent som nafot (נפות; entall: nafa), som så er delt inn i 50 naturlige regioner.^[145] Av statistiske hensyn er landet delt inn i tre metropolområder: Tel Aviv og Gush Dan (befolkning 3 150 000), Haifa (befolkning 996 000), og Beersheba (befolkning 531 600).^[146] Israels største by, både når det gjelder befolkning og areal,^[147] er Jerusalem med 732 100 innbyggere i et område på 126 kvadratkilometer. Tel Aviv, Haifa, og Rishon LeZion er ranget som Israels nest mest befolkede byer, med innbyggertall på henholdsvis 384 600, 267 000 og 222 300.^[148]

Se også: Vestbredden og Gazastripens politiske status, Israelske bosetninger og Midtøsten-konflikten

De israelskokkuperte områdene – Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gazastripen og Golanhøydene – er områdene Israel erobret fra Egypt, Jordan og Syria under av seksdagerskrigen. Uttrykket er også brukt for å beskrive Sinaihalvøya, som ble tilbakelevert som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Etter Israels erobring av disse områdene ble de bosatt av israelere. Israel har egne sivile lover for Golanhøydene og Øst-Jerusalem. Lovene implementerer områdene som en del av landets territorium og tilbyr innbyggerne israelsk statsborgerskap. I motsetning til dette er Vestbredden forblitt under militær kontroll, og er bredt ansett – av Israel, palestinerne og det internasjonale samfunnet – som område for en fremtidig, palestinsk stat. De fleste forhandlingene relatert til områdene er basert på FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 242, som anmoder Israel om å trekke seg tilbake fra okkuperte områder i bytte mot fred med arabiske stater.^{[149][150][151]}

Befolkningen på Vestbredden er primært arabiske palestinere, inkludert historiske bosetninger i områdene og flyktningene fra den arabisk-israelske krig i 1948.^[152] Fra okkupasjonen i 1967 frem til 1993 har palestinerne som bodde i disse områdene vært under israelsk, militært styre. Etter en brevveksling mellom Israels regjering, statsminister Yitzhak Rabin og Palestinas frigjøringsorganisasjons formann Yasir Arafat, datert 9. september 1993, kom det meste av den palestinske befolkningen og de palestinske byene under den palestinske selvstyremyndighetens embetsområde, kun med delvis israelsk militærkontroll, selv om Israel ved mange anledninger har omplassert sine tropper og gjeninnført full militær styring i krisesituasjoner. Som svar på stadig flere angrep som en del av andre intifada startet Israels regjering byggingen av Israels barriere på Vestbredden i 2003.^[153] Muren strekker seg over 70 mil, og 85 prosent av den er bygd, ikke på grensa, men på palestinsk territorium. Flere steder bukter den seg langt inn på palestinsk territorium for å få med mest mulig av de israelske bosetningene.^[154] I 2004 fastslo Den internasjonale domstolen i Haag at den delen av muren som er bygd på palestinsk område er ulovlig og at den må rives.^[155][156] Dette har Israel nektet å etterkomme.^[157]

I 2005 trakk Israel alle israelske sivile og soldater ut av Gazastripen. I 2007 iverksatte Israel og Egypt en blokade mot Gaza, som følge av at den omstridte gruppen Hamas kom til makten.^[158] Det primære formålet var å stanse støtte til militær opprusting av Hamas fra deres eksterne samarbeidspartnere, i første rekke Iran.^[159] Blokaden var i starten omfattende og slapp kun inn grunnleggende humanitær hjelp,^[160] og frem til 2012 var det strenge restriksjoner på innførsel av byggevarer med begrunnelse at disse kunne brukes til militær opprusting.^[161] Blokaden har delvis vært støttet av de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden, og Fatah motsatte seg i 2016 et tyrkisk forslag om å etablere en internasjonal havn i Gaza.^[162] Blokaden har blitt kritisert for å ramme sivile palestinere snarere enn Hamas, og FN-organet UNCTAD publiserte i 2020 en rapport hvor det ble hevdet at blokaden har vært en kraftig brems på økonomisk utvikling på Gaza-stripen og gjort befolkningen der avhengig av internasjonal bistand.^[163]

Israel har blitt anklaget av flere menneskerettighetsorganisasjoner for apartheid, deriblant av den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem og av de internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch. I 2022 utga Amnesty International en rapport hvor de beskriver Israels fremferd overfor palestinerne, både i de okkuperte områdene og i Israel ellers, som apartheid.^[164] Israel har avvist anklagene og begrunner forskjellsbehandlingen av jøder og palestinere i de okkuperte områdene som en uunngåelig følge av at området har status som okkupert og ikke annektert.^[165] De tidligere israelske statsledere Ehud Olmert og Yitzhak Rabin har imidlertid advart mot en situasjon som kan sammenlignes med apartheid dersom Vestbredden på et tidspunkt skulle bli annektert av Israel uten å gi palestinerne fulle borgerrettigheter i Israel.^[166]

Israels forsvar består av den israelske hæren, det israelske flyvåpenet og den israelske marinen. Forsvaret ble bygd opp under den arabisk-israelske krig i 1948 på grunnlag av paramilitære organisasjoner – hovedsakelig Haganah – som hadde medvirket til opprettelsen av staten Israel.^[167] Israels forsvar drar også nytte av ressurser i det israelske militære etterretningsdirektoratet, Aman, som samarbeider med Mossad og Shin Bet.^[168] Forsvarets engasjement i større kriger og grensekonflikter har gjort det til en av de mest kamptrente forsvarsstyrkene i verden.^[169][170]

De fleste israelere blir innrullert i forsvaret når de er 18 år. Menn tjenestegjør i tre år, mens kvinner tjenestegjør i to år.^[171] Etter den obligatoriske førstegangstjenesten, blir israelske menn oppsatt i reservestyrkene og har flere ukers repetisjonsøvelser årlig frem til de runder 40 år. De fleste kvinner er fritatt fra repetisjonsøvelser. Israelske arabere og de som er opptatt med fulltids religionsstudier er fritatt fra militærtjeneste, selv om denne bestemmelsen har vært gjenstand for mye uenighet og debatt i det israelske samfunnet i mange år.^[172][173] Et alternativ for de som får fritak av forskjellige grunner er Sherut Leumi, som innebærer tjeneste ved sykehus, skoler og andre samfunnsinstitusjoner.^[174] Som et resultat av verneplikten har Israels forsvar omtrent 168 000 menn og kvinner i aktiv tjeneste og ytterligere 408 000 reservesoldater.^[175]

Landets militærvesen er avhengig av høyteknologiske våpensystemer utviklet og produsert i Israel så vel som import fra utlandet. Amerikas forente stater er en spesielt nevneverdig utenlandsk bidragsyter. Per 2023 bidrar USA med 3,5 milliard USD i årlig militærbistand til Israel.^[176][177] Den Israel- og USA-utformede Arrow-missilen er et av verdens eneste, operasjonelle, antiballistiske missilsystem.^[178] Siden Jom kippur-krigen har Israel utviklet et nettverk av rekognoseringssatellitter.^[179] Ofeq-programmets suksess har gjort Israel til ett av de syv landene som kan sende opp satellitter.^[180] Landet har utviklet sin egen stridsvogn, merkavaen. Israel har investert en betydelig del av sitt bruttonasjonalprodukt i forsvaret siden det ble opprettet. I 1984 brukte landet eksempelvis 24 %^[181] av sitt BNP på forsvar. I dag har tallet falt til 7,3 %.^[2]

Etter Gulfkrigen i 1991, da Israel ble angrepet av irakiske scud-missiler, ble det innført en lov som krevde at alle leiligheter og hjem i Israel måtte ha en mamad; et forsterket sikkerhetsrom, ugjennomtrengelig for kjemiske og biologiske substanser.^[182]

Innad den israelske hæren finnes det organiserte fredsbevegelser. Den mest fremtredende er Ometz LeSarev (Hebraisk: אומץ לסרב‎, Mot til å nekte) som ikke er en pasifistisk organisasjon, men et forbund av reserveoffiserer og soldater som nekter å tjenestegjøre på okkuperte områder utenfor grensene fra 1967.

Israel har ikke underskrevet ikkespredningsavtalen og har en politikk med forsettlig tvetydighet når det gjelder landets kjernefysiske arsenal. Landet er viden ansett for å være i besittelse av atomvåpen.^[183] Eksperter anslår at Israel har mellom 100 og 200 sofistikerte atomvåpen. Mistanken om at landet har atomvåpen har eksistert i flere tiår og ble ytterligere styrket da den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i 1986 lot seg intervjue av London-avisen The Sunday Times. Han mente da å påvise at landet hadde produsert tilstrekkelig plutonium til 100 atombomber. I 2003 opplyste en amerikansk tjenestemann til The Los Angeles Times at israelerne hadde modifisert krysser-raketter slik at de kan skytes ut fra ubåter med atomstridshode. Amerikanernes motiv for å lekke informasjonen ble oppgitt til å være et ønske om å gi Israels fiender en advarsel i en tid med økt spenning.^[184]

Den israelske historikeren Michael Bar-Zohar hevdet i 2007 at det var med fransk hjelp at israelerne ble en atommakt. Bar-Zohar hevdet videre at Frankrike hadde et nærmere forhold til Israel enn noen av de andre vestlige stormaktene på 1950- og 1960-årene. Han hevdet videre at franske politikere og generaler i 1950-årene følte sympati for Israel i landets konflikt med araberlandene, spesielt fordi Frankrike på denne tiden sloss mot et væpnet opprør i Algerie, som da var en del av Frankrike.^[185]

Israel har diplomatiske relasjoner med 161 nasjoner og har 94 ambassader rundt om i verden.^[186] Noen medlemmer av Den arabiske liga har normale forbindelser med Israel; Egypt og Jordan skrev under fredsavtaler i henholdsvis 1979 og 1994, og Mauritania valgte å åpne for fulle, diplomatiske forbindelser med Israel i 1999, men denne forbindelsen frøs etter Gazakrigen i 2008–2009. To andre medlemmer av Den arabiske liga, Marokko og Tunisia, hadde delvise diplomatiske relasjoner med Israel, men oppå grunn av disse i starten av den andre intifadaen i 2000.^[187] Imidlertid har forbindelsene med Marokko blitt styrket siden 2003, og Israels utenriksminister har besøkt landet.^[188] I henhold til Abraham-avtalene som ble inngått i 2020 etablerte Bahrain, De forente arabiske emirater, Sudan og Marokko diplomatiske forbindelser med Israel.^[189]

Ifølge israelsk lov er Libanon, Syria, Saudi-Arabia, Irak og Jemen fiendtlige stater,^[190] og israelske innbyggere har ikke lov til å besøke dem uten tillatelse fra innenriksdepartementet.^[191] Israel har siden 1995 vært med i Middelhavsdialogen, som arbeider for samarbeid mellom syv land i middelhavsområdet og medlemmer av NATO.^[192] I 2023 pågikk forhandlinger mellom Saudi-Arabia, Israel og USA, men de ble avbrutt da Israel ble angrepet av Hamas 7. oktober 2023. Angrepene resulterte i at omkring 1 200 israelere ble drept og over 240 sivile kidnappet.^[193] Per 27. novemeber 2023 er 70 personer sluppet fri, deriblant to amerikanske statsborgere, én russer, én filippiner, 17 thailendere og 51 israelere.^[194] De fleste har dobbelt statsborgerskap, inkludert israelsk. For thailendernes del var løslatelsen relativt enkel, ettersom de fangete ikke hadde israelsk statsborgerskap. I tillegg er en viktig grunn at Iran, en av Hamas nærmeste støttespillere, har et godt forhold til Bangkok.^[195]

Amerikas forente stater, Tyrkia, Tyskland, Storbritannia og India er blant Israels nærmeste allierte. USA var det første landet som anerkjente staten Israel, etterfulgt av Sovjetunionen. USA kan anse Israel som dets fremste allierte i Midtøsten, basert på felles politiske og religiøse verdier.^[196] Til tross for at Tyrkia og Israel ikke opprettet fulle, diplomatiske forbindelser før 1991,^[197] har Tyrkia samarbeidet med Israel siden anerkjennelsen av landet i 1949. Tyrkias forbindelser med andre arabiske stater har likevel påvirket landets forbindelser med Israel.^[198] Tysklands sterke bånd til Israel kan komme av et ønske om å rette opp etter holocaust.^[199] De to landene har samarbeidet om naturvitenskapelige og utdanningsrelaterte spørsmål og har etablert sterke, økonomiske forbindelser.^[199][200] India opprettet fulle diplomatiske forbindelser med Israel i 1992 og har siden bygd opp sterke militære og kulturelle forbindelser.^[201] Storbritannia har opprettholdt fulle diplomatiske forbindelser med Israel siden landets opprettelse og hadde to statsbesøk i 2007. Det har også en sterk handelsforbindelse, hvor Israel er det 23. største markedet. Forbindelser mellom de to landene ble også sterkere etter at den tidligere statsministeren, Tony Blair, arbeidet med å få til en løsning med to stater. Storbritannia anses som å ha et «naturlig» forhold til Israel på grunn av Palestinamandatet.^[202] Iran hadde diplomatiske forbindelser med Israel under Pahlavi-dynastiet,^[203] men trakk tilbake anerkjennelsen av Israel under den iranske revolusjonen.^[204]

Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet oppstod i 1947, og sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993.^[205]

Norge stemte for at Israel skulle bli tatt opp i FN etter andre verdenskrig og hadde på den tiden en pro-israelsk, internasjonal politikk,^[206] med Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten, i spissen.^[206][207] Denne enigheten ble avløst av en viss splittelse fra 1947 til 1949, da det ble uenighet mellom UD og den politiske ledelsen, anført av Halvard Lange.^[208][209]

Etter andre verdenskrig hadde jødene sympati i Norge. En flyulykke på Hurum, hvor 27 jødiske barn var involvert og kun én overlevde, var med på å styrke disse følelsene. På denne tiden ble det startet en innsamlingsaksjon med mål om å bygge opp en israelsk landsby ved navn «Moshav Norge». Aksjonen ble ledet av Arbeiderpartiets partisekretær, Haakon Lie.

Norge var på 40- og 50-tallet den nest største brukeren av Suez-kanalen, og det å kunne ferdes fritt der var viktig for de norske rederiene. Dette førte til sterkt samarbeid mellom ledelsen i UD og lederne i Norges Rederiforbund. Norge markerte senere sin motstand i forhold til Storbritannia, Frankrike og Israels håndtering av den såkalte Suezkrisen. Her gikk Norge i ettertid inn for å finne fredsløsninger.

I 1959–60 og med en siste leveranse i 1970 eksporterte Norge tungtvann til Israel. Dette kunne brukes i israelsk plutoniumproduksjon.^[210]

Fra slutten av 50-tallet/begynnelsen av 60-tallet begynte en stigende misnøye til Israels politikk i befolkningen og hos UD. Utover 70- og 80-tallet vokste også nordmenns forståelse for palestinernes krav og situasjon, og solidaritetsgrupper oppsto. Knut Frydenlund, tidligere utenriksminister, var blant dem som tok opp palestinernes problemer. Ovennevnte hadde, med flere, et uoffisielt møte med Yasir Arafat, og i 1989 hadde Thorvald Stoltenberg et offisielt møte med Arafat. Dette signaliserte en større norsk forståelse for palestinernes grunnleggende krav.

I 1993 ble den såkalte Oslo-avtalen kjent. Den ble fremforhandlet gjennom en rekke hemmelige møter mellom PLO og Israel. Møtene ble avholdt i Oslo og ble ledet av Terje Rød-Larsen og Johan Jørgen Holst med flere. Avtalen førte til at PLO og Israel anerkjente hverandre, og la grunnlag for videre fredsforhandlinger. Senere ble initiativet fulgt opp av «Oslo II-avtalen» som hadde som mål å utvide palestinernes selvstyre på Vestbredden.

Norge har i ettertid fulgt opp disse fredsavtalene med politisk innsats på flere forskjellige områder.

Den 28. mai 2024 anerkjente Norge formelt staten Palestina, til stor misnøye i Israel, og forholdet mellom Israel og Norge ble det dårligste noensinne.^[211]

Se også: Diamantindustri i Israel, Turisme i Israel

Israel er ansett som et av de mest utviklede landene i Midtøsten innen økonomi og industri. Landet er rangert på toppen i regionen på Verdensbankens Ease of Doing Business-indeks^[212] så vel som i Verdens økonomiske forums globale konkurransedyktighetsrapport.^[18] Landet har det nest største antallet oppstartsfirmaer i verden (etter Amerikas forente stater) og det høyeste antallet NASDAQ-listede firmaer utenfor Nord-Amerika.^[213]

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	129,8 mrd US$		2005, Verdensbanken
BNP (vekst)	5,1 %		2007, Israel CBS og IMF
Konsumpriser	0,3 %		Q1 2008, IMF anslag
Børsindeks 1. jan-7. mai 2008	-12,6 %		TA-100, The Economist mai 2008
ArbeidsløshetArkivert 11. august 2011 hos Wayback Machine.	6,8 %		Q4 2007, CBS Israel og IMF
Handelsbalanse	- 0,926 mrd US$		Q4 2007, CBS Israel og IMF
Betalingsbalanse	6,149 mrd US$		Q4 2007, CBS Israel og IMF
BNP per innb	19.749 US$		2005, Verdensbanken

I 2022 hadde Israel, ifølge Verdensbanken, det 27. høyeste (nominelle) bruttonasjonalprodukt med 522 033,45 milliarder amerikanske dollar^[15] og det 23. høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger med 54 659,8 milliarder amerikanske dollar.^[14] I 2007 ble Israel invitert til å delta i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling,^[214] som fremmer samarbeid mellom land som holder fast ved demokratiske prinsipper og som har en fri markedsøkonomi.^[215]

Til tross for begrensede naturressurser, har intensiv utvikling av landbruks- og industrisektoren det siste tiåret gjort Israel til, stort sett, selvforsynt innen matproduksjon, bortsett fra korn og storfekjøtt. Andre større importvarer til Israel – som utgjorde 47,8 milliarder USD i 2006 – inkluderer fossilt brensel, råvarer og militært utstyr.^[2] Israels største eksportvarer er frukt, grønnsaker, medisinske preparater, programvare, kjemikalier, militær teknologi og diamanter; i 2006 ga israelsk eksport en inntekt på 42,86 milliarder USD.^[2] Israel er internasjonalt ledende innen vannvern og geotermisk energi,^[216] og landets utvikling av ny teknologi innen programvare, kommunikasjon og biovitenskap har ført til at det blir sammenlignet med Silicon Valley.^[217][218] Intel^[219] og Microsoft^[220] bygde deres første oversjøiske forsknings- og utviklingssenter i Israel, og andre høyteknologiske, multinasjonale konsert, som IBM, Cisco Systems og Motorola, har åpnet utviklings- og fabrikkanlegg i landet. I juli 2007 kjøpte den amerikanske milliardæren Warren Buffetts Berkshire Hathaway det israelske selskapet Iscar, deres første ikke-amerikanske ervervelse, for fire milliarder USD.^[221] Fra 1970-tallet har Israel mottatt økonomisk støtte fra Amerikas forente stater, som også låner Israel penger til betaling av utenlandsgjeld.^[2] I 2007 vedtok USA å gi 30 milliarder dollar i bistand til Israel over de neste ti årene.^[177]

Turisme, spesielt religiøs turisme, er en annen viktig industri i Israel, med landets tempererte klima, strender, arkeologiske og historiske steder, og unik geografi, som også trekker turister. Israels sikkerhetsproblemer har gjort turisme vanskeligere, men antallet turister er på vei opp igjen.^[222]

Israels bankvesen har sine røtter i sionistbevegelsen på begynnelsen av det 20. århundre, før etableringen av staten Israel i 1948. World Zionist Organization etablerte i 1903 Den anglopalestinske bank (som senere ble omdøpt til Bank Leumi). De to største bankene, Bank Hapoalim og Bank Leumi, kontrollerer over 60 % av markedet, og de fem største over 90 % av bankaktiviteten. Bank of Israel fører tilsyn med all bankaktivitet.

Israel har den høyeste forventende utdanningstiden i den arabiske verden og Sørvest-Asia, og har sammen Japan nest høyest forventet utdanningstid på det asiatiske kontinentet (etter Sør-Korea).^[223] Israel har på også den høyeste lesekyndigheten i MidtØsten, ifølge De forente nasjoner.^[224] The State Education Law, som kom i 1953, etablerte fem skoletyper: Statlig sekulær, statlig religiøs, ultraortodoks, kommunal bosetningsskole og arabisk skole. De offentlige, sekulære er den største skolegruppen, og majoriteten av jødiske og ikke-arabiske elevenei Israel går ved disse. De fleste arabere sender barna sine til skoler hvor undervisningen foregår på arabisk.^[225]

I Israel er det skoleplikt for barn mellom tre og atten år.^[226][227] Opplæringen er delt inn i tre nivåer – Forberedende skole (1.–6. klasse), mellomskole (7.–9. klasse) og videregående skole (10.–12. klasse) – som toppes med Bagrut-opptakseksamener. Gode resultater i kjernefag som matematikk, Bibelen, hebraisk, hebraisk og generell litteratur, engelsk, historie og høflighet er nødvendig for å oppnå Bagrut-sertifikatet.^[228] I arabiske, kristne og drusiske skoler er eksamen i bibelske studier erstattet med en eksamen i islam, kristendom og drusisk arv.^[229] I 2003 hadde halvparten av alle israelske tolvteklassinger avlagt avgangseksamenen.^[230]

Israel har åtte offentlige universiteter.^[228][231] Det hebraiske universitetet i Jerusalem, Israels eldste universitet, huser det jødiske nasjonale universitetsbibliotek, verdens største med bøker om jødiske emner.^[232] I 2006 var det hebraiske universitetet rangert som det 60.^[233] og 119.^[234] i to undersøkelser over verdens beste universiteter. Andre store universiteter i landet er Technion – Israels institutt for teknologi, Weizmann-instituttet for vitenskap, Universitetet i Tel Aviv, Bar-Ilan-universitetet, Universitetet i Haifa og Ben-Gurion-universitetet i Beersheba. Israel rangeres som nr. 3 i verden når det gjelder antall innbyggere med universitetsgrad (20 % av befolkningen).^[235][236] På 90-tallet ga en tilstrøming på en million immigranter fra det tidligere Sovjet (40 % hadde universitetsgrader) en økning i Israels høyteknologisektor.^[235] Fire vitenskapsmenn som har vunnet nobelprisen kommer fra Israel^[237], og landet publiserer flest vitenskapelige artikler i verden per innbygger.^[238][239] Ilan Ramon ble i 2003 Israels første astronaut som nyttelastspesialist på STS-107, i det som ble tragedien med romfergen Columbia.

Israel har satset stort på solenergi, og deres ingeniører er blant de mest oppdaterte innen solenergiteknologi i verden.^[240] De israelske solfirmaene arbeider på prosjekter over hele verden.^[241][242] Over 90 % av de israelske bostandene bruker solenergi for varmtvann, noe som er det høyeste per innbygger i verden.^[243][244] Ifølge departementet for nasjonal infrastruktur sparer landet ca. to millioner fat olje i året på grunn av solenergi.^[245]

Massemedia i Israel har eksistert siden 1863, da avisene Halevanon og Havatselet ble etablert i Jerusalem, som var de første avisene på moderne hebraisk i Israel.^[246] Etter bare ett år ble disse avisene lagt ned av osmanske myndigheter, men allerede seks år senere, i 1869, begynte aviser å synes regelmessig i Jerusalem, til tross for streng sensur og små opplag.^[246]

Som i Europa er aviser utgitt av politiske partier på vei ut i Israel. Idag er det kun tre slike aviser som utgis: Hatsofeh, Hamodia og Yated Ne'eman. De tre store, hebraiske avisene er nå eid av private konglomerater med tilhold i Tel Aviv, som dominerer det israelske mediabildet.^[247] Israel gikk også ned fra 37.- til 67.-plass på Reportere uten grensers pressefrihetsrangering i 2005. Sammen med International Press Institute fordømte de tilfeller av sjikanering av journalister, begått av den israelske hæren, spesielt i palestinske territorier. Samtidig beskriver Reportere uten grenser de israelske massemedier som «tradisjonelt robust og uavhengig»^[248], og pressen er anerkjent for å gjengi et bredt spekter av meninger og partier.^[247]

Israel har også en rekke aviser og tidsskrifter som utgis på andre språk, som følge av landets mange minoriteter. Disse inkluderer utgivelser på arabisk, jiddisch, russisk, tysk, ungarsk, polsk og rumensk.^[246] I tillegg utgis den engelskspråklige The Jerusalem Post, grunnlagt i 1932.^[249] Avisen utgis også daglig i Nord-Amerika og ukentlig på fransk i Vest-Europa.^[250]

Vanlige former for kriminalitet i Israel er narkotikahandel, hvitvasking, områdebestemte innbrudd,^[251] utpressing, leiemord, bedrageri, biltyveri, menneskehandel, korrupsjon og svartebørshandel. Blant disse er kokain- og heroinmisbruk er stadig økende i Israel.^[252] Narkotika kommer inn i landet fra Libanon og Jordan.^[252]

Kriminalitetsstatistikk for 2003 viste at det var 484 688 kriminalsaker og saker hvor det ikke var tatt ut tiltale. Dette var en økning på 4,5 % i forhold til året før.^[253] På grunn av stort fokus på bekjempelse av palestinske selvmordsbombere har det israelske politiet til tider mistet kontrollen med den organiserte kriminaliteten i Israel, og flere større, organiserte miljøer tjener stort på hasardspill, prostitusjon og narkotika.^[254] Den tidligere israelske politisjefen, Asaf Heretz, fremholdt i 2004 at 2,5 milliarder USD med «skitne penger» hadde blitt investert i Israel de senere årene.^[254]

Den israelske mafiaen har vært involvert i en rekke saker, blant annet mordet på narkotikalangeren Simon Turkov, som ble drept i London i mars 2004, og Hazel Crane som ble skutt og drept i Sør-Afrika i november 2003, mens han arbeidet med beviser mot mafiasjefen Lior Saat.^[254] Talsmann for det israelske politiet, Gil Kleiman, sa samme året: «Vi har ikke organisert kriminalitet i Israel. Vi har kriminelle som er organisert».^[255] Han mente forskjellen på organisert kriminalitet i Israel var at det var en infiltrasjon ved etableringen, og at det var blitt gjort forsøk på å få kontroll over politikere i Israel, men at de hadde mislykkes så langt.^[254] Det har i senere tid blitt satt inn større ressurser på bekjemping av kriminalitet enn før.

Mange av de kriminelle i Israel har tjenestegjort i den israelske hæren, og bruker sin kunnskap for å bedrive kriminalitet. Mafiasjefer bruker ofte militære midler som makt- og utpressing. Disse mafiasjefene er nesten alltid pensjonerte offiserer.^[256] Mange av våpnene stammer også fra Israels forsvar. De er stjålet av soldater som har tjenestegjort. Disse våpnene er også bredt tilgjengelig på svartebørsen.^[256]

Israels organisasjonsliv innbefatter blant annet av fagforeninger, miljøaktivistgrupper, idrettsorganisasjoner, veldedighetsorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, religiøse organisasjoner og organisasjoner for å ta imot innvandrere. Størst av alle fagforeningene er Histadrut – etablert i desember 1920 i Haifa^[257] – som er den israelske fagforeningskongressen og den største frivillige organisasjonen i Israel.^[258] Den ble grunnlagt som en jødisk fagforening som skulle forsikre sine medlemmer arbeidsformidling, sykepenger og forbrukerfordeler. Dens opprinnelige mål var å være et forbund for alle jødiske arbeidere under Palestinamandatet og befordre bosetning i området, arbeidernes rettigheter mot ledelsene og jødisk sysselsetting. I dag har foreningen 650 000 medlemmer.^[259]

Det finnes en rekke veldedighetsorganisasjoner i Israel, hvorav den største er Yad Sarah, som arbeider for å gjøre livet enklere for syke, handikappede og eldre samt deres familier. De har i dag 103 avdelinger i Israel med mer enn 6000 frivillige.^[260] Blant andre veldedighetsorganisasjoner er Efrat som kjemper mot abort blant israelske kvinner; Hazon Yeshaya Soup Kitchens, et suppekjøkken som serverer omtrent 400 000 varme måltider hver måned ved 60 forskjellige utleveringsstasjoner;^[261]

Blant religiøse organisasjoner er Edah Haredit (også kjent som Badatz) blant de største, som er en haredisk kommunal organisasjon i dagens Jerusalem. Organisasjonen forsyner det jødiske samfunnet med alle påkrevde fasiliteter, som kasjrut, mikveer og en rabbinerdomstol. De er kjent for å være antisionistiske, og de har fordømt sionisme som kjettersk og det motsatte av jødedom.

De to største idrettene i Israel er fotball og basketball, som styres av henholdsvis Det israelske fotballforbundet og Det israelske basketballforbundet. Det israelske fotballforbundet (IFA) ble etablert i 1928 og har vært medlem av FIFA siden 1929. De organiserer rundt tusen fotballag med unge barn, ungdom, voksne menn og kvinner, som innbefatter omtrent 30 000 registrerte spillere.^[262] Det israelske basketballforbundet organiserer Ligat Ha'al, den israelske toppbasketballigaen.

Den største og eldste av alle menneskerettighetsorganisasjonene i Israel er The Association for Civil Rights in Israel (ACRI), etablert i 1972 av akademikere fra Det hebraiske universitetet i Jerusalem. ACRI er den eneste organisasjonen som arbeider med alle aspekter innen menneskerett og borgerrettighetsspørsmål i Israel og de okkuperte områdene.^[263]

Transportsektoren i Israel er godt utviklet, og infrastrukturen blir fortløpende oppgradert for å imøtekomme kravene til befolkningsveksten, politiske faktorer, Israels forsvar, turisme og økt trafikk. Veinettet har en samlet lengde på 17 446 km, hvorav 144 km er motorvei.

Busstilbudet i Israel er godt utviklet, med Egged som det største busselskapet (nest størst i verden). Busstasjoner finnes i to typer, terminaler og sentrale terminaler, hvorav førstnevnte kan dekke ca. et dusin ruter og sistnevnte opptil hundre ruter. Den største, sentrale terminalen i landet er Tel Aviv Central Bus Station, som også er den største bussterminalen i verden. Israels jernbane består av 949 km spor (2008). Jernbanenettverket er mest utbygd ved kystslettene i vest, med sidespor til andre deler av landet. Jernbanen er statseid.

Israel har en total handelsflåte på 18 skip, hvorav én lastebåt, én kjemikalietanker og 16 containerskip. Per 2006 hadde Israel en sivil flyflåte på 53 fly (47 passasjerfly, fem transportfly og ett konvertibelt).^[264]

Det er to internasjonale flyplasser i landet, der den største og mest kjente flyplassen er Ben Gurion internasjonale lufthavn (TLV) som ligger like ved Tel Aviv, destinasjon for de fleste internasjonale flygninger til Israel. Den andre, Ovda lufthavn, ligger lenger sør, i nærheten av Eilat. I tillegg er det flere mindre flyplasser rundt om i landet. Israels største flyselskap er El Al som tidligere var statseid, men som nylig ble privatisert. Fly går fra Israel til Nord-Amerika, Europa, Det fjerne østen og naboland i Midtøsten.

Israels varierte kultur kommer av den mangfoldig sammensatte befolkningen. Jøder fra hele verden har tatt med seg sine kulturelle og religiøse tradisjoner og dermed laget en smeltedigel av jødiske vaner, uttrykk og trosretninger.^[265] Israel er det eneste landet i verden hvor den hebraiske kalenderen er i bruk. Skole- og arbeidsferier reguleres etter de jødiske helligdagene, og den offentlige hviledagen er lørdag, den jødiske sabbaten.^[266] Israels store arabiske minoritet har etterlatt seg spor i den israelske kulturen innen områder som arkitektur,^[267] musikk^[268] og kokekunst.^[269]

Israel ble etablert som hjemland for det jødiske folket og er ofte referert til som den jødiske staten. Landets tilbakevendingslov gir alle jøder og alle av jødisk slekt retten til å få israelsk statsborgerskap.^[270] Det er full religionsfrihet i landet, men majoriteten – 76,1 % – av befolkningen bekjenner seg til jødedommen. Åtte prosent av de israelske jødene definerer seg selv som «harediske jøder» og 20 % anser seg selv som «sekulære jøder». Majoriteten av israelske jøder, 55 %, sier de er «tradisjonelle». De gjenværende 17 prosentene definerer seg selv som ortodokse jøder.^[271] Mange jøder i Israel tar utsagnet i 5. Mosebok om at jødene er guds utvalgte folk bokstavelig. I en meningsmåling i den israelske avisa Haaretz i 2018 svarte 56 prosent av de spurte at jødene var et utvalgt folk. På høyresida var svarprosenten 79 prosent.^[272][273]

Muslimer utgjør 16,2 % av befolkning, og er dermed Israels største religiøse minoritet. Israelske arabere, som utgjør 19,8 % av befolkningen, bidrar betydelig til denne andelen siden over fire femtedeler (82,6 %) av dem er muslimer. Av de gjenværende israelske araberne er 8,8 % kristne og 8,4 % drusere.^[274] Medlemmer av andre religiøse grupper, som buddhister og hinduister, er også representert i Israel, dog i et lite antall.^[275] Kristne utgjør totalt (per desember 2006) 2,1 % av den totale befolkningen i Israel, og består av både arabiske kristne og messaniske jøder.^[276]

Byen Jerusalem er spesiell for jøder, muslimer og kristne, og mange viktige religiøse steder ligger her, som Vestmuren, Tempelberget, Al-Aqsa-moskéen og Den hellige gravs kirke. Ingen av disse stedene ligger riktignok i den delen av Jerusalem som er anerkjent som israelsk. Det ligger flere viktige, religiøse landemerker på Vestbredden, blant dem Jesu fødested og Rakels hvilested, Betlehem, og patriarkenes hule i Hebron. Det administrative sentrum for Bahai og Bábs gravmæle er lokalisert i Bahais verdenssenter i Haifa, og troslederen er begravet i Akko. Hvis man ser bort fra vedlikeholdspersonalet er det ikke noe Bahai-samfunn i Israel, selv om det er en pilegrimsdestinasjon.^[277][278]

Det israelske museet i Jerusalem er en av Israels viktigste, kulturelle institusjoner^[279] og huser Dødehavsrullene,^[280] sammen med en stor samling av jødisk og europeisk kunst.^[279] Israels nasjonale holocaustmuseum, Yad Vashem, huser verdens største arkiv av holocaustrelatert informasjon.^[281] På området til universitetet i Tel Aviv ligger Beth Hatefutsoth (Diaspora-museet), et interaktivt museum viet historien til jødiske samfunn rundt om i verden.^[282] Ved siden av de store museene i de større byene er det også gode kunstgallerier i mange landsbyer og kibbutzer.

Israelsk litteratur er hovedsakelig poesi og prosa skrevet på hebraisk, som en del av den hebraiske renessansen som et talt språk fra midten av det 19. århundre. Bare en liten del av litteraturen utgis på andre språk, slik som arabisk og engelsk. Ifølge israelsk lov må to eksemplarer av alt utgitt, trykket materiale i Israel oppbevares i det jødiske, nasjonale universitetsbiblioteket ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. I 2001 ble loven revidert til å innbefatte lyd- og videoopptak også, samt annet elektronisk utgitt media.^[283] I 2006 var 85 % av de 8 000 bøkene som var levert til biblioteket på hebraisk.^[284] Den hebraiske bokuka avholdes i juni hvert år og har blant annet bokbasarer, offentlig høytlesning og besøk av en rekke forfattere fra hele landet. I løpet av uka blir Israels øverste litteraturpris, Sapir-prisen, utdelt. I 1966 ble nobelprisen i litteratur tildelt Samuel Josef Agnon og den tysk-jødiske forfatteren Nelly Sachs.^[285]

Israelsk musikk er påvirket av musikk fra hele verden. Jemenittisk musikk, hasidiske melodier, arabisk musikk, gresk musikk, jazz og pop-rock er alt en del av det israelske musikkbildet.^[286][287] Nasjonens religiøse folkemusikk, kjent som «Israels lands sanger», handler om pionerenes opplevelser da de bygget det jødiske hjemlandet.^[288] Blant Israels verdenskjente^[289] orkestre er Israel Philharmonic Orchestra, som har holdt på i over 70 år og som i dag holder over 200 konserter årlig.^[290] Det kommer også en rekke kjente musikere fra Israel. Noen har oppnådd internasjonal stjernestatus. Itzhak Perlman og Pinchas Zukerman er blant de internasjonalt anerkjente musikerne som er født i Israel. Israel har deltatt i Eurovision Song Contest nærmest hvert år siden 1973, vunnet konkurransen tre ganger og vært vertskap to ganger.^[291] Eilat har vært vertskap for sin egen internasjonale musikkfestival, Red Sea Jazz Festival (Rødehavsjazz-festivalen), hver sommer siden 1987.^[292] Som en fortsettelse på de sterke teatralske tradisjonene fra det jiddiske teateret i Øst-Europa, bevarer Israel den dynamiske teaterscenen. Israels eldste teatergruppe og nasjonale teater er Habima-teateret i Tel Aviv som ble grunnlagt i 1918.^[293]

Sport og trening har ikke alltid vært spesielt viktig i jødisk kultur. Fysisk fostring var ansett som viktig i antikkens Hellas, men ble sett ned på som en uvelkommen forstyrrelse fra hellenismen. Maimonides, som både var rabbiner og lege, understrekte derimot viktigheten av fysisk aktivitet og å holde kroppen i form. Denne tilnærmingen fikk stor innflytelse i det 19. århundre i Max Nordaus kampanje for fysisk aktivitet, og i det 20. århundre da palestinernes sjefsrabbi, Abraham Isaac Kook, erklærte at «kroppen tjener sjelen og kun en frisk kropp kan sikre en frisk sjel».^[294]

Maccabiah Games, en olympisk-lignende konkurranse for jødiske atleter, ble startet på 1930-tallet, og har blitt avholdt hvert fjerde år siden. De mest populære tilskuersportene i Israel i dag er fotball og basketball.^[295] Ligat ha'Al er landets øverste fotballdivisjon, og Ligat Winner er den største basketballigaen.^[296] Maccabi Tel Aviv B.C. har vunnet europamesterskapet i basketball fem ganger.^[297] Beersheba har blitt et nasjonalt sjakksenter og hjem for mange sjakkmestere fra tidligere Sovjetunionen. Byen var vertskap for verdensmesterskapet i lagsjakk i 2005, og det gis sjakkundervisning i byens barnehager.^[298] To år senere, i 2007, endte israeleren Boris Gelfand på delt andreplass i verdensmesterskapet i sjakk.^[299] Per dags dato har Israel vunnet seks olympiske medaljer, inkludert gullmedalje i brettseiling under Sommer-OL i 2004.^[300]

Siteringsfeil: <ref>-taggen med navnet «IMF-gdp» definert i <references> brukes ikke i teksten.

Norsk

• Beilin, Yossi: Israel : Den politiske historien. Exodus forlag, 1994. ISBN 8275140226
• Haglund, Karl Emil: Israel – elsket og hatet : norske holdninger gjennom 35 år. Gyldendal, 1983. ISBN 8205146802
• Harket, Håkon: Jødestaten : historien om en moderne idé. Universitetsforlaget, 2001. ISBN 82-15-00059-2
• Peters, Joan: Fra uminnelige tider. Hermon forlag 2003. ISBN 8230202427
• Rosenborg, Göran: Det tapte landet. Aschehoug 2002. ISBN 9788203206986

Engelsk

• Abadi, Jacob (2004), Israel's Quest for Recognition and Acceptance in Asia: Garrison State Diplomacy, Routledge, ISBN 0714655767 
• Ausubel, Natan (1964), The Book of Jewish Knowledge, New York, New York: Crown Publishers, ISBN 051709746X 
• Barton, John; Bowden, Julie (2004), The Original Story: God, Israel and the World, Wm. B. Eerdmans Publishing Company, ISBN 0802829007 
• Best, Anthony (2003), International History of the Twentieth Century, Routledge, ISBN 0415207398 
• Bregman, Ahron (2002), A History of Israel, Palgrave Macmillan, ISBN 0333676319 
• Broughton, Simon; Ellingham, Mark; Trillo, Richard (1999), World Music: The Rough Guide, Rough Guides, ISBN 1858286352 
• Cole, Tim (2003), Holocaust City: The Making of a Jewish Ghetto, Routledge, ISBN 0415929687 
• Crowdy, Terry (2006), The Enemy Within: A History of Espionage, Osprey Publishing, ISBN 1841769339 
• Dekmejian, R. Hrair (1975), Patterns of Political Leadership: Egypt, Israel, Lebanon, State University of New York Press, ISBN 087395291X 
• Friedland, Roger; Hecht, Richard (2000), To Rule Jerusalem, University of California Press, ISBN 0520220927 
• Gelvin, James L. (2005), The Israel-Palestine Conflict: One Hundred Years of War, Cambridge University Press, ISBN 0521852897 
• Gilbert, Martin (2005), The Routledge Atlas Of The Arab-Israeli Conflict (8th utgave), Routledge, ISBN 0415359007 
• Goldreich, Yair (2003), The Climate of Israel: Observation, Research and Application, Springer, ISBN 030647445X 
• Hamilton, Victor P. (1995), The Book of Genesis (2nd revised utgave), Wm. B. Eerdmans Publishing Company, ISBN 0802823092 
• Harkavy, Robert E.; Neuman, Stephanie G. (2001), Warfare and the Third World, Palgrave Macmillan, ISBN 0312240120 
• Henderson, Robert D'A. (2003), Brassey's International Intelligence Yearbook (2003 utgave), Brassey's Inc., ISBN 1574885502 
• Herzl, Theodor (1946), The Jewish State, American Zionist Emergency Council, ISBN 0486258491 
• Jacobs, Daniel (1988), Israel and the Palestinian Territories: The Rough Guide (2nd revised utgave), Rough Guides, ISBN 1858282489 
• Kellerman, Aharon (1993), Society and Settlement: Jewish Land of Israel in the Twentieth Century, State University of New York Press, ISBN 0791412954 
• Kornberg, Jacques (1993), Theodor Herzl: From Assimilation to Zionism, Indiana University Press, ISBN 0253332036 
• Liebreich, Fritz (2005), Britain's Naval and Political Reaction to the Illegal Immigration of Jews to Palestine, 1945–1948, Routledge, ISBN 0714656372 
• Lustick, Ian (1988), For the Land and the Lord: Jewish Fundamentalism in Israel, Council on Foreign Relations Press, ISBN 0876090366 
• Mazie, Steven (2006), Israel's Higher Law: Religion and Liberal Democracy in the Jewish State, Lexington Books, ISBN 0739114859 
• Morçöl, Göktuğ (2006), Handbook of Decision Making, CRC Press, ISBN 1574445480 
• Mowlana, Hamid; Gerbner, George; Schiller, Herbert I. (1992), Triumph of the Image: The Media's War in the Persian Gulf — A Global Perspective, Westview Press, ISBN 0813316103 
• Romano, Amy (2003), A Historical Atlas of Israel, The Rosen Publishing Group, ISBN 0823939782 
• Reveron, Derek S.; Murer, Jeffrey Stevenson (2006), Flashpoints in the War on Terrorism, Routledge, ISBN 0415954908 
• Rosenzweig, Rafael (1997), The Economic Consequences of Zionism, T Brill Academic Publishers, ISBN 9004091475 
• Rummel, Rudolph J. (1997), Power Kills: Democracy As a Method of Nonviolence, Transaction Publishers, ISBN 0765805235 
• Scharfstein, Sol (1996), Understanding Jewish History, KTAV Publishing House, ISBN 0881255459 
• Shindler, Colin (2002), The Land Beyond Promise: Israel, Likud and the Zionist Dream, I.B.Tauris Publishers, ISBN 186064774X 
• Skolnik, Fred (2007), Encyclopedia Judaica, 9 (2nd utgave), Macmillian, ISBN 0028659287 
• Smith, Derek (2006), Deterring America: Rogue States and the Proliferation of Weapons of Mass Destruction, Cambridge University Press, ISBN 0521864658 
• Stein, Leslie (2003), The Hope Fulfilled: The Rise of Modern Israel, Greenwood Press, ISBN 0275971414 
• Stendel, Ori (1997), The Arabs in Israel, Sussex Academic Press, ISBN 1898723230 
• Stone, Russell A.; Zenner, Walter P. (1994), Critical Essays on Israeli Social Issues and Scholarship, SUNY Press, ISBN 0791419592 
• Torstrick, Rebecca L. (2004), Culture and Customs of Israel, Greenwood Press, ISBN 0313320918 
• Wenham, Gordon J. (1994), Word Biblical Commentary, 2 (Genesis 16-50), ISBN 0849902010 

Styresett

• (hebraisk) Israel Government Portal (Med lenker til engelsk, arabisk versjon)
• (hebraisk) Prime Minister's Office, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
• (hebraisk) President of the State of Israel, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
• (engelsk) Knesset, den offisielle siden til Israels parlament
• (hebraisk) The Supreme Court, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
• (engelsk) Ministry of Foreign Affairs, offisiell side
• (hebraisk) Central Bureau of Statistics, offisiell side (med lenker til engelsk, arabisk versjon)
• (engelsk) Ministry of Tourism, offisiell side
• (engelsk) Ministry of Industry Trade & Labor Offisiell side
• (engelsk) Ministry of Religion
• (engelsk) Ministry of construction and Housing

Generelle referanser

• (engelsk) Encyclopædia Britannicas oppføring om Israel
• (engelsk) BBCs landsprofil for Israel
• (engelsk) Library of Congress Country Studies' oppføring om Israel
• (engelsk) Columbia University-bibliotek, relatert til Israel
• (engelsk) hWeb - Israel–Palestina i kart
• (engelsk) Israels ambassade i Norge
• (norsk) FN og konflikten i Israel og Palestina
• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Statistikk og andre data om Israel i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Media

• (engelsk) The Jerusalem Post
• (engelsk) Ynet News, basert på Tel Aviv
• (hebraisk) Israels offentlige kringkastingsselskap, statlig allmennkringkaster [1]
• (engelsk) Israel National News
• (engelsk) Kol Israel Voice of Israel

Annet

• (engelsk) Israel hos WikiMapia
• (norsk) Historiske og nåværende kart over Israel

Wikinews: Shimon Peres discusses the future of Israel – relatert engelskspråklig nyhetssak