Vestbredden og Gazastripens politiske status

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2013-12

Vestbredden og Gazastripens politiske status er et av de kraftigst omdiskuterte stridspunktene i Midtøsten-konfliktene. Mange forskjellige konferanser og forhandlinger har vært avholdt for å avgjøre Vestbredden og Gazastripens status (se De palestinske territoriene).

Oslo-avtalen mellom Israel og PLO, signert i Washington den 13. september 1993, satte en overgangsperiode på under fem år med palestinsk midlertidig selvstyre over Vestbredden og Gazastripen. Ifølge Oslo-avtalen godtok Israel å anerkjenne Vestbredden og Gazastripen som en separat territorial enhet,^[1] så vel som at de overførte en viss makt og ansvar til Den palestinske selvstyremyndigheten, som innbefatter Palestinas lovgivende forsamling valgt i januar 1996, som en del av de midlertidige løsningene for Vestbredden og Gazastripen.

Overføring av makt og ansvar for Gazastripen og Jeriko fant sted overensstemmende med Kairo-avtalen mellom Israel og PLO den 4. mai 1994. For andre deler av Vestbredden fant overføring av makt sted overensstemmende med Interimsavtalen mellom Israel og PLO den 24. september 1995, Wye-avtalen mellom Israel og PLO den 23. oktober 1998 og Sharm el-Sheikh-avtalen den 4. september 1999.

Oslo-avtalen sørger for at Israel beholder ansvaret for ekstern og intern sikkerhet og offentlig orden i jødiske bosetninger og innbyggere i overgangsperioden. Direkte forhandlinger for å avgjøre Gazastripen og Vestbreddens permanente status begynte i september 1999 etter et forhandllingsopphold på tre år, men ble avsporet av den andre intifada som begynte i september 2000.^{[trenger referanse]}

I 2003 presenterte Israels regjering en plan for full tilbaketrekning fra Gazastripen og deler av Nord-Vestbredden innen slutten av 2005. Dette ble kjent som Israels ensidige frigjøringsplan. Den palestinske selvstyremyndigheten var positiv til denne planen, men kunngjorde at inntil spørsmålet om endelig status var avgjort, ville de anse Gazastripen som under israelsk okkupasjon. Mange israelere motsatte seg planen,^[2] og spenningen var høy i Israel både før og etter at frigjøringsplanen ble godkjent av Knesset den 16. februar 2005.

I juni samme år fjernet Israels forsvar og israelsk politi med makt alle jøder som ikke frivillig hadde forlatt bosettingene på Gazastripen. Israel fullførte tilbaketrekningsplanen den 12. september 2005.

Siden 2000 er det meste av Vestbredden under israelsk kontroll, selv om omtrent 42%, i forskjellig grad, er selvstyrt av den Fatah-dominerte, palestinske myndigheten. Gazastripen er under Hamas' kontroll, men har vært sanksjonert med en våpenblokade fra Israel og Egypt for å hindre Hamas i å ruste opp militært. Dette har likevel ikke hindret Hamas i jevnlig å gjennomføre serier med rakettangrep mot sivile mål i Israel, der israelske motangrep har resultert i store materielle ødeleggelser og tap av menneskeliv på den tett befolkede Gazastripen.