Aleksander tok straks opp et prosjekt som både grekere og makedonere hadde hatt planer og drømmer om tidligere: en invasjon av det persiske rike. På et møte i Korinth lot han grekerne offisielt utpeke seg som leder. Våren 334 fvt. krysset Aleksander Hellesponten (nå Dardanellene) med en hær på om lag 40 000 mann, der mindre enn halvparten var makedonere og kanskje en fjerdepart grekere. I slaget ved Granikos (mai 334) slo han perserkongens lilleasiatiske satraper og hadde dermed kontrollen over det vestlige Lilleasia.
Aleksander fortsatte så østover i Lilleasia, først langs kysten, blant annet for å avskjære persiske forbindelser med misnøyde grekere i hjemlandet, og deretter opp i landet. I Frygias hovedstad Gordion sier tradisjonen at han løste «den gordiske knute» med sverdet. Gjennom Taurusfjellene kom hæren så ned i Kilikia, hvor storkongen selv, Dareios Kodomannos, ventet med sin kjempehær.
Slaget ved Issos (høsten 333) ble en stor seier for Aleksander, som utnyttet rytteriets hurtighet og infanteriets tyngde til fulle. Kongen flyktet, og hans mor, hustru og døtre ble tatt til fange. Aleksander avslo likevel et fredstilbud som gav ham alt land vest for Eufrat, noe som tyder på at han nå så hele riket som et mulig bytte.
Aleksander rykket først sørover langs Syrias kyst, hvor de fønikiske byene stort sett overgav seg i håp om å redde sin handel. Han hadde bare vansker med byen Tyros, der byen etter lang beleiring ble stormet. Aleksander underla seg så Palestina og Egypt, der mange så ham som en befrier fra persernes åk.
I år 331 dro Aleksander fra Egypt mot Babylonia, der han på nytt slo perserne i et stort slag ved Gaugamela (oktober 331). Aleksander inntok de persiske hovedbyene etter tur: Babylon, Susa, Persepolis og Ekbatana. Han fikk nå hånd om alle rikets rikdommer, tok selv tittelen konge (basileus) og kunne dermed definere all motstand som opprør.
Orientaliseringen av herskerrollen, sammen med Aleksanders sans for å bruke persere på alle nivåer, førte til flere blodige kuppforsøk i de følgende årene fra krefter som både av ideologiske og økonomiske grunner ønsket et klart skille mellom erobrere og erobrede. Dette skjedde samtidig med at Aleksander utvidet sin kontroll over de østlige områdene i perserriket. Erobringen av Baktria og Sogdiana ble ikke fullført før i år 327, med Aleksanders giftermål med den baktriske prinsessen Roxane.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.