Albert Sabin

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Albert Sabin
Født		26. aug. 1906[1][2][3][4] Białystok[5]
Død		3. mars 1993[1][2][4][6] (86 år) Washington D.C.
Beskjeftigelse		Virolog, universitetslærer, oppfinner, patolog, immunolog, epidemiolog, lege
Embete		Styreleder (Weizmann Institute of Science)
Utdannet ved		New York University New York University School of Medicine
Nasjonalitet		USA Det russiske keiserdømmet
Gravlagt		Æresgravlunden i Arlington (1993)[7]
Medlem av		Serbias vitenskaps- og kunstakademi (1965–1993) (utanlandsk medlem) Det ungarske vitenskapsakademiet American Academy of Arts and Sciences Royal Academy of Medicine of Belgium National Academy of Sciences (1951–) (Member of the National Academy of Sciences of the United States)
Utmerkelser		11 oppføringer Den bayerske fortjenstorden National Medal of Science (1970) Lasker-DeBakey Clinical Medical Research Award (1965)[8] Medal of Liberty Presidentens frihetsmedalje (1986) Distinguished Americans-serien (2006) Robert-Koch-prisen (1962) (statsborgerskap: USA)[9][10] E. Mead Johnson Award (1941) Æresdoktorat ved Brasilias universitet Howard Taylor Ricketts Prize (1959)[11] John Howland Award (1974)[12]
Albert Sabin på Commons

Albert Bruce Sabin (opprinnelig Abram Saperstejn; født 26. august 1906 i Bialystok i Russland, død 3. mars 1993 i Washington D.C. i USA) var en polsk-amerikansk lege og forsker, mest kjent for å ha utviklet en oral poliovaksine.

Saperstejn var sønn av ashkenasisk-jødiske foreldre.^{[trenger referanse]} I 1922 emigrerte han med familien til USA. I 1930 ble han en naturalisert statsborger i USA og endret sitt navn til Sabin.^{[trenger referanse]}

Sabin tok en medisinsk eksamen fra New York University i 1931 og utdannet seg innen indremedisin, patologi og kirurgi ved Bellevue-sykehuset i New York 1931–1933. I 1934 gjennomførte han forskning ved The Lister Institute for forebyggende medisin i England og flyttet så til Rockefeller-instittutet for medisinsk forskning (det senere Rockefeller University). På denne tid utviklet han en intensiv interesse for forskning, særskilt om infekdjonssydommer.

I 1939 flyttete Sabin til Cincinnatis barnesykehus i Ohio. Under andre verdenskrig var han oberstløytnant i US Army Medical Corps og hjalp med utving av en vaksine mot japansk encefali. For å opprettholde samarbeide med barnesykehuset var han i 1946 også blitt sjef for pediatrisk forskning ved University of Cincinnati.

Sabin dro på forskningsreise til Cuba i 1967 for å diskutere muligheten for å innrette et samarbeid mellom USA og Cuba ved deres respektive nasjonale akademier i naturvitenskap, til tross for det faktum at de to landene ikke hadde formelle diplomatiske forbindelser.

I 1969-72 bodde og arbeidet han i Israel som sjef for Weizmann Institute of Science i Rehovot. Tilbake i USA virket han 1974-82 som forskningsprofessor ved det medisinske universitet i South Carolina. Han flyttet senere til Washington, D.C., der han var forsker ved John E. Fogarty International Center.

I 1983 ble Sabin rammet av forkalkning som forårsaket lammelse og intensiv smerte.^{[trenger referanse]} Han viet deretter resten av sitt liv til arbeide med lindring av smerte. Dette kunne fremgangsrikt utføres med kirurgi ved Johns Hopkins Hospital i 1992 år Sabin var 86 år, innen han et år senere døde i Washington D.C. av hjertesvikt.

I 1955 ble Salks «døde» vaksine tatt i bruk. Det var effektivt for å forebygge de fleste komplikasjoner av polio, men hindret ikke den initielle tarminfeksjonen. Sabin-vaksinen er lettere å gi enn den tidligere vaksine, som var utviklet av Jonas Salk i 1954, og dens effekt varer lengre.^{[trenger referanse]}

Sabin testet først sin levende, svekkede oral vaksine på Chillicothe Ohio Reformatory sent i 1954. Fra 1956 til 1960 arbeidet han med russiske kolleger for å fullføre vaksinen og bevise dens ekstraordinære effektivitet og sikkerhet. Sabin-vaksinen virket i tarmen for å blokkere poliovirus fra å komme inn i blodomløpet. Sabin hadde oppdaget at i tarmene vokste og angrep polioviruset. Således brøt oral vaksine kjeden for overføring av viruset og ga mulighet til at polio en dag kunne utryddes.^{[trenger referanse]}

Fra 1955 til 1961 ble oral vaksinen testet på minst 100 millioner mennesker i Sovjetunionen, deler av Østeuropa, Singapore, Mexico og Nederland.^{[trenger referanse]} Den første industriproduksjonen og massebruken av oral poliovaksine (OPV) fra Sabin-stammer ble organisert av den sovjetiske vitenskapsmannen Mikhail Tsjumakov. Dette ga de kritiske impulser det de trengte for å tilltro storskala kliniske tester av OPV i USA i april 1960 på 180 000 skolebarn i Cincinnati.^{[trenger referanse]}

Sabin utviklet også vaksiner mot andre virussykdommer, som encefalit og dengue. Dessuten undersøkte han eventuelle koblinger mellom virus og visse former av kreft.

• Invalgt til Polio Hall of Fame, innviet i Warm Springs, Georgia i den 2. januar 1958.
• National Medal of Science (1970).
• Presidential Medal of Freedom (1986).
• Cincinnati Convention Center hadde navn etter Sabin fråa1985 til 2006.
• År 1999 navnga Cincinnati Barnesykwhus Medical Center sitt nye utdannelses- og konferansesenter etter Sabin.
• Den 6. mars 2006 ga US Postal Service ut et 87-cents frimerke med hans bilde.

• Bra Böckers lexikon, 1979

• http://www.encyclopedia.com/topic/Albert_Sabin.aspx