walisisk

Walisisk hører til den keltiske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Den keltiske språkgruppen har to levende grener: gallobritonsk og goidelisk. Walisisk er et gallobritonsk språk (sammen med kornisk og bretonsk). De goideliske språkene er irsk, skotsk-gælisk og mansk.

Kelterne kom trolig til de britiske øyene rundt 600 før vår tidsregning, og fram til 400-tallet evt. var Storbritannia rent keltiskspråklig. Nord for eidet mellom Forth-fjorden og Clyde-fjorden i Skottland snakket folk piktisk, og i sør snakket de brittonsk (også kalt britisk).

Da romerne forlot Storbritannia i år 410, begynte angelsaksere å bosette seg i Sørøst-England. Rundt år 600 hadde de kommet helt over til vestkysten. Det brittonske språkområdet ble delt i tre, og det oppstod etter hvert tre språk: kumbrisk (døde trolig ut på 1100-talet) i Skottland og Nord-England, walisisk/kymrisk i Wales og kornisk i Devon og Cornwall. Fra år 700 regner man det britiske språket i Wales som et eget språk – walisisk eller kymrisk.

Hovedperiodene i walisisk språkhistorie:

• 700–850 tidlig walisisk/kymrisk
• 850–1100 gammelwalisisk/gammelkymrisk
• 1100–1400 mellomwalisisk/mellomkymrisk
• 1400–1588 tidlig nywalisisk/nykymrisk
• fra 1588 sen nywalisisk/nykymrisk

Tidlig walisisk og gammelwalisisk er bare kjent fra noen få innskrifter og merknader i margen i bøker på latin. Mellomwalisisk ble et velutviklet litteraturspråk, og fra denne perioden finnes blant annet Mabinogi, en samling fortellinger nedtegnet på 1300-tallet.

Overgangen fra tidlig til sen nywalisisk blir regnet til 1588, da biskopen William Morgan (1545–1604) ga ut en full bibeloversettelse til walisisk. Denne oversettelsen, fra gresk og hebraisk, bygget blant annet på William Salesburys oversettelse av Det nye testamentet, men var også inspirert av språket i tradisjonell walisisk poesi, som ble holdt ved lag av bardene, altså de profesjonelle poetene og historiefortellerne. Den reviderte utgaven som kom ut i 1620 la grunnlaget for det moderne walisiske litteraturspråket, som dermed fikk en mer «høytidelig» form enn dersom det hadde bygget direkte på vanlig talemål på 1500-tallet.

I 1284 ble Wales lagt under den engelske tronen. I 1536 vedtok det engelske parlamentet at engelsk skulle være språket ved walisiske domstoler, og at ingen som brukte walisisk, kunne ha offentlige verv. Overklassen ble i stadig større grad integrert i den engelske, og i alle fall fram til slutten av 1800-talet hadde det høy status i slike kretser å ikke forstå walisisk. Selv om walisisk ble brukt i kirkene, var engelsk administrasjonsspråket.

Midt i 1940-årene kom walisisk inn i barneskolen, fra 1950- og 1960-årene gradvis også i den videregående skolen, og senere i høyere utdanning. I dag kan man få undervisning i og på walisisk i barnehager, skoler, universitet og voksenundervisning. Walisisk er obligatorisk fag i statlige skoler (men ikke på de private public schools) fram til 16-årsalderen.

Språket ble tatt i bruk i radioen i 1940-årene og på TV fra 1950-årene. Ikke før i 2011 fikk walisisk status som offisielt språk i Wales. BBC Cymru har sendinger på både engelsk og walisisk (gjennom den walisiskspråklige kanalen S4C, Sianel Pedwar Cymru). BBC Radio Cymru har sendinger på walisisk og har vært aktiv siden 1977.

I substantiver, adjektiver og pronomener er kasus helt falt bort. Verbet har fire usammensatte tider og flere sammensatte, og blir bøyd i person og tall.

I morfologi og syntaks spiller fremlydsmutasjoner (se fremlyd) en stor rolle. For eksempel blir det walisiske punt ('et pund') til bunt etter preposisjonen am: am bunt ('for et pund'). På liknende vis blir gardd (fra norrønt garðr) til ardd etter bestemt artikkel: gardd 'hage', yr ardd 'hagen', der /g/ forsvinner helt i uttale.

Det finnes også andre lydvekslinger i walisisk, som nasalmutasjon. Et eksempel: yng ngardd (/ŋarð/) 'i en hage'. Slike endringer i uttale avhengig av (fonetisk) kontekst er nokså vanlig (det finnes paralleller i for eksempel de italienske dialektene i Toscana og på Korsika). I den indoeuropeiske språkfamilien er det derimot uvanlig at fremlydsmutasjoner blir del av det grammatiske systemet, slik de har blitt det i de keltiske språkene.

Walisisk har et enklere lydsystem enn irsk og skotsk-gælisk. Språket har 25 konsonantfonem, og disse kan nevnes – som karakteristiske i uttale og/eller skrivemåte:

• f [v] – stemt labiodental frikativ
• ff [f] – ustemt labiodental frikativ
• dd [ð] – stemt dental frikativ
• th [θ] – ustemt dental frikativ
• ch [x] – ustemt velar frikativ
• ll [ɬ] – ustemt alveolar lateral frikativ
• rh [r̥] – ustemt alveolar vibrant

I nordwalisisk uttale finnes det seks vokaler som er korte eller lange og én som alltid er kort:

Om en vokal skal uttales som kort eller lang, følger faste regler.

I sørwalisisk finnes ikke [ɨ, ɨː], som isteden blir uttalt [ɪ, iː].

Trykket ligger normalt på den nest siste stavelsen i ordet, som i bynavnene Caerdydd [ˈkʰaɨrd̥ɨð] 'Cardiff', Bangor [ˈb̥aŋɡ̊ɔr] 'Bangor' og Biwmares [b̥ɪʊˈmarɛs] 'Beaumaris'.

Den norske språkforskeren Alf Axelssøn Sommerfelt (1892–1965) ga ut viktige studier av irske og walisiske dialekter. Her kan nevnes særlig Studies in Cyfeiliog Welsh. A contribution to Welsh dialectology, 2 bind, fra 1925, en studie av dialekten som blir talt i Cyfeiliog i Powys. I dette området, Powys, talte i 2001 i underkant av en fjerdedel av befolkningen walisisk (altså cirka 40 000 av omtrent 130 000 innbyggere), med størst konsentrasjon i de landlige områdene.

• keltisk språk
• Wales

• BBC Cymru
• Sianel Pedwar Cymru

• Evans, D. Simon. 1964. A Grammar of Middle Welsh, Medieval and Modern Welsh Series. Dublin: Dublin Institute for Advanced Studies.
• Luft, Diana, Peter Wynn Thomas and D. Mark Smith. eds. 2013. Rhyddiaith Gymraeg 1300-1425 / Welsh Prose 1350–1425. Cardiff: Cardiff University. (A digital corpus of Middle Welsh texts.)
• Morris-Jones. 1913. A Welsh grammar, historical and comparative. Oxford: Clarendon Press.
• Sommerfelt, Alf. 1925. Studies in Cyfeiliog Welsh. A contribution to Welsh dialectology. (2 bd.).
• Willis, David. 2009. Old and Middle Welsh. In Martin Ball & Nicole Müller (eds.), The Celtic Languages, 117–60. London: Routledge.