tyrefekting

Oksene er ville, kraftige, hurtige og forholdsvis lette (rundt 500 kilo) dyr som er spesielt avlet for oppgaven og tas i bruk når de er tre til fem år gamle.

Tyrefekting i tradisjonell spansk form foregår på store, åpne arenaer (amfiteatre) etter strenge regler.

Etter at tyrefekterne (toreros, tidligere kalt toreadores) har toget inn på arenaen, er selve tyrefektingen delt i fire faser:

• banderilleros tirrer oksen med røde kapper
• picadores rykker inn til hest og stikker lanser i oksens sider
• banderilleros overtar på ny og setter små lette spyd (banderillas) i dens skulderparti.
• matadoren (også kalt espada) kommer inn alene for å drepe oksen.

I en rekke dels fastsatte og dels improviserte trinn og bevegelser, tirrer han oksen med en rød duk festet til en kort stav (muleta), før han støter kården mellom oksens skulderblad til den treffer livpulsåren. Oksen slepes så ut av mulesler.

Berømte matadorer er folkehelter blant deler av befolkningen, men yrket er farlig med hyppige skader og av og til dødsfall. Av dyrevernhensyn er det økende motstand mot tyrefekting og lignende aktiviteter i den spanske befolkningen. I de senere år er det vedtatt forbud mot tyrefekting i enkelte av Spanias regioner, og populariteten blant de yngre deler av befolkningen er synkende.

I portugisisk tyrefekting drepes ikke oksene på arenaen.

Tyrefekting har tradisjoner tilbake til antikkens Kreta, Hellas og Rom. I middelalderen, særlig fra 1400-tallet, ble tyrefekting brukt ved hoff-fester både i de kristne og muslimske riker i Spania. Tyrefektingen var opprinnelig et ridderspill, en slags farlig jakt på en innhegnet arena. Den ble på 1700-tallet profesjonell, rekruttert fra det brede lag av folket og vant stor popularitet.

• dyrekamper
• dyrevern