antikken

«Antikken» som periode stammer fra renessansens negative klassifisering av «middelalderen» som en mellomperiode i menneskets utvikling. Antikken, eller den klassiske oldtiden, ble en tradisjonell betegnelse for en historisk og kulturell epoke konsentrert i landene rundt Middelhavet, med særlig tyngdepunkt i Hellas og Italia.

Man regner gjerne med at den klassiske antikken innledes i Hellas med det greske alfabetet, de homeriske diktene og spredningen av polis i det 8. århundret fvt., og avsluttes med det vestromerske keiserrikets undergang i år 476 evt. Men mange vil inkludere den egeiske høykulturen på Kreta og i Hellas i det andre årtusen fvt., og det østromerske keiserrikets glansperiode i det sjette århundre evt.

Den klassiske antikken ble utviklet i Hellas og nærområdene frem til rundt 300 fvt. Siden ble kulturen spredt til det østlige Middelhavsområdet og videreutviklet i de hellenistiske rikene som ble etablert der etter Aleksander den stores erobringer. Senere fikk romerne gjennom sine erobringer i disse områdene nærkontakt med grekernes kultur, som de ga sine egne bidrag til og videreformidlet til Vest-Europa fra det første århundre fvt.

I det romerske imperiet ble det talt gresk i den østlige delen og latin i den vestlige. I det østromerske riket med Konstantinopel som sentrum ble gresk det offisielle, administrative språket. Romerriket var således et tospråklig imperium med en felles gresk-romersk kultur i litteratur, filosofi, religion, kunst og arkitektur.

• Les mer om den greske antikken og Romerriket.

Vesentlige deler av kulturarven fra antikken ble bevart for ettertiden gjennom avskrifter av antikke tekster i middelalderklostrene, og gjennom bevarte bygninger, kunstverk og annet arkeologisk materiale. Mange grener av humanistisk forskning arbeider fremdeles med dette materialet. All senere utvikling av vitenskap, filosofi, litteratur og kunst i den vestlige verden bygger på de grunnlagene som ble skapt i løpet av antikken. Siden renessansen har den historiske forbindelsen til antikken vært en sentral del av vestlig selvforståelse. Antikken har også hatt direkte påvirkning på senere perioder, for eksempel i bruken av latinske bokstaver, utviklingen av romanske språk og den sentrale stillingen til kristen religion.

På samme måte som antikken hadde stor betydning for senere utvikling og selvforståelse i vesten, var århundrene rundt starten av vår tidsregning en viktig formativ periode i andre deler av verden. Ortodoks kristendom og det kyrilliske alfabetet sprang ut av Østromerriket. I Iran la persisk språk, kultur og religion, utviklet framfor alt under Akamenideriket (550–330 fvt.) og Sasanideriket (226–650 evt.), grunnlaget for en distinkt persisk identitet innenfor den islamske verden. Mesteparten av India ble for første gang samlet under Ashoka (268–239 fvt), og Maurya- og Guptarikene ble viktige for utviklingen og spredningen av henholdsvis buddhistisk og hinduistisk religion. Kina ble først samlet under Qin-dynastiet (221–210 fvt.), som ga navn til landet og mange kulturelle trekk. Blant annet har kinesisk skriftspråk og konfutsianistisk filosofi sin opprinnelse i den antikke perioden og ble konsolidert under Han-dynastiet (206 fvt.–220 evt.).

• Det gamle Egypt
• Sumer
• Assyria
• Induskulturen
• Kinas historie
• Den greske antikkens forhistorie
• Den egeiske høykulturen
• Den greske antikken
• Den greske antikkens historie
• Perserriket
• Romerriket
• Romerrikets historie
• Det bysantinske riket
• antikkens filosofi

• Amadou, Christine: Hva er antikken, 2017
• Seland, Eivind: Antikkens globale verden, 2021