Middelalderlatinsk litteratur er litteratur på latin fra tiden fra cirka 500 evt. til cirka 1500.
I omfang er den middelalderlatinske litteraturen mange ganger større enn antikkens litteratur. Den er i flere henseender nyskapende og litterært verdifull, og av grunnleggende betydning for den nasjonalspråklige litteraturen i Vest-Europa. Som helhet står den i overveiende grad i kristendommens og kirkens tjeneste. For så vidt henger den organisk sammen med den kristne litteraturen fra cirka 200 evt. inntil antikkens utgang. Også den profane (verdslige) antikke litteraturen virker videre i middelalderlatinsk litteratur, både «klassikerne» fra Cicero til Juvenal og den senantikke lærdomslitteraturen med blant andre Macrobius, Martianus Capella og Boëthius.
Den antikke innflytelsen gjorde seg især gjeldende omkring år 800 (den såkalte karolingiske renessanse) og på 1100-tallet. I diktningen ble de antikke versemålene med deres kvantiterende metrikk ført videre, men de møtte i stigende grad konkurranse fra vers som bygde på rytme og rim. Inntil 1100-tallet var latinen nesten enerådende i kraft av å være Bibelens og kirkens språk i vest. Latin var også språket for vitenskap og internasjonalt samkvem gjennom hele middelalderen.
- For å lese om litteraturen på latin før 500 evt., se latinsk litteratur.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.