Ifølge Den ortodokse kirke er helliggjøring og guddommeliggjøring menneskets egentlige mål. Den lærer at mennesket kan forvandles slik at det gjenfinner og videreutvikler sin opprinnelige form, slik det ble skapt i Guds bilde med mulighet til å oppnå likhet og forening med Gud. De ortodokse tror at som en konsekvens av syndefallet ble mennesket dødelig og hele skaperverket underlagt forgjengelighet, men at Jesus gjenopprettet menneskets potensial for forening med Gud ved å inkarneres som et menneske, fødes, leve, dø og gjenoppstå.
Guddommeliggjøringen inkluderer for de ortodokse både kropp og sjel, men kroppens fulle guddommeliggjøring skjer ikke før ved dommedag.
Noen helgener kan ifølge ortodoks lære oppleve de første synlige tegn på den kroppslige guddommeliggjøringen allerede i dette livet. Men selv uten slike tegn kan mennesker oppnå helliggjørelse i dette livet. Da vil, ifølge ortodoks tro, Guds nåde være virksom i deres relikvier, det vil si i helgenenes døde ben eller skjelett, også etter deres død. Relikvier blir i ortodoks tro sett på som et middel for å formidle guddommelig kraft og helbredelse.
Ortodokse oppsøker derfor de steder hvor helgener hviler, og hvor deres relikvier kan berøres. Relikviene er vanligvis pakket inn. For at man skal kunne gjennomføre en liturgi må det alltid være en relikviebit, antemins, på alteret. Denne kan være liten og anonym, men den må være tilstede for at det de ortodokse ser som liturgiens mirakuløse transformasjoner, det vil si forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod, skal kunne finne sted.
Ifølge Den ortodokse kirke rommer hele skaperverket en iboende hellighet. Dette innebærer at også materielle ting kan helliggjøres. Helgenenes relikvier oppfattes som helliggjorte; ikoner kan helliggjøres; kirker, spesielle steder, kilder, og så videre kan helliggjøres. Hus, biler og helikoptre, potensielt alt som inngår i menneskenes omgivelser, og mat, drikke og alt som skal passere inn i menneskers kropper, kan dessuten velsignes med helliggjort vann. Helliggjøring er en prosess som befinner seg på forskjellige stadier både i ulike mennesker og i ulike deler av den materielle verden for øvrig.
Det eksisterer med andre ord ulike grader av hellighet og dette medfører ulike regler for hvordan man bør forholde seg til disse. Ifølge ortodoks tro skal man korse seg når man går inn i en kirke eller står foran et ikon. Før man skal motta nattverden må man både faste og skrifte, og det er kun ordinerte prester som kan utføre nattverdsritualet. Samtidig omgir ortodokse seg altså med det de anser som det hellige, i form av blant annet ikoner, i sine hjem. Og de forventes å leve i en kontinuerlig helliggjørende prosess av faste og fest; bønn og hverdagsliv innenfor det som betegnes som kirkeårets syklus, ukens syklus og døgnets syklus. Med andre ord, det hellige kan beskrives som både noe fjernt og fremmed, og som noe nært og kjent; det kan til og med inkarneres i en selv.
Den ortodokse kirkes forestilling om skaperverkets, og dermed naturens, iboende hellighet, og menneskets åndelige ansvar, har i nyere tid inspirert en spesiell grønn teologi. I 1988 vedtok den ekumeniske patriarken Dimitrios at 1. september, det ortodokse kirkeårets første dag, skulle tilegnes miljøet. Den nåværende ekumeniske patriarken Bartholomeus har videreutviklet dette og omtales i dag som «Den grønne patriark».
Kommentarer (16)
skrev Far Christofóros Schuff
svarte Anne Grete Nilsen
svarte Yulia Shakirova
svarte Mari Paus
skrev Yulia Shakirova
svarte Berit S. Thorbjørnsrud
svarte Yulia Shakirova
skrev Yulia Shakirova
skrev Yulia Shakirova
skrev Yulia Shakirova
svarte Berit S. Thorbjørnsrud
svarte Berit S. Thorbjørnsrud
svarte Yulia Shakirova
skrev Yulia Shakirova
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.