Kypros' historie

De første kjente bosettingene på Kypros er om lag 9000 år gamle. De forsvant etter noen hundre år, hvorpå Kypros antas å ha vært ubebodd i et par tusen år.

En ny periode med bosetting ble innledet omkring 4500–4000 fvt., både ved sørkysten og i Kyrenia-fjellene. Rike funn fra bronsealderen (1900–1600 fvt.) viser at det foregikk handel med Kreta, Anatolia, Syria og Egypt. Denne handelen gav grunnlag for nye bosettinger, og sen-bronsealderen (1600–1050 fvt.) var en blomstringsperiode, med omfattende kontakt med andre folk. Med den mykenske sivilisasjonens sammenbrudd etter 1200 fant gresk bosetting på Kypros sted. Det ble etablert seks greske kongedømmer, og gresk språk har siden vært dominerende på øya.

Kypros ble et kulturelt og økonomisk sentrum i middelhavsområdet, og betydningen vokste etter den egyptiske erobringen i det andre årtusen fvt. Etter en lengre periode med fønikisk og mykensk kolonisering ble Kypros et assyrisk protektorat i det 8. århundre fvt. Den assyriske kontrollen varte til om lag 663 fvt., hvorpå Kypros var selvstendig i om lag hundre år. Deretter ble igjen Egypt den dominerende makt i det østlige Middelhavet, mens fra 525 var perserne den ledende makt.

Kypros ble innlemmet i Perserriket i 522. Perserne hadde kontrollen over øya til 333, da Aleksander den store beseiret den siste persiske herskeren. Etter Alexanders død kom øya under ptolemeerne, som undertrykket de kypriotiske kongedømmene og gjorde øya til en provins i sitt kongedømme, Det gamle Egypt.

Ptolemeerne styrte Kypros til 58 fvt., da den ble underlagt romerne og ble gjort til en romersk provins – med Cicero som en av dens første prokonsuler. For en tid ble Kypros gitt tilbake til Egypt under Kleopatra, men ble tatt tilbake av Augustus i 31 fvt. og styrt som egen provins fra 22 fvt. Den romerske perioden var en oppgangstid for Kypros.

Kristendommen ble introdusert på Kypros av apostelen Paulus rundt år 45 evt. Da Jerusalem falt for romerne i 70, søkte mange jøder tilhold på Kypros, hvor de gjorde opprør i 115. Kristendommen ble utbredt, og på slutten av 300-tallet fikk den gresk-ortodokse kirke solid feste.

Etter delingen av Romerriket i en vestlig og en østlig del i 395 ble Kypros fram til 1191 underlagt bysantinsk (østromersk) styre. Dette ble utfordret av araberne, som angrep i 649 og de neste tre århundrer lå i konflikt med Det bysantinske riket over Kypros – til bysantinerne gjenerobret øya i 964–965. I mellomtiden hadde bysantinerne delt styret med det muslimske kalifatet.

Deretter opplevde Kypros en relativt rolig periode, selv om en bysantinsk guvernør, Isak Komnenos, gjorde opprør og utropte seg til keiser i 1185. Han ble slått av en engelsk korsfarerflåte ledet av kong Rikard Løvehjerte i 1191, som overdrog øya til tempelridderne i Jerusalem. Da de ikke kunne betale det kongen forlangte, solgte han den til Guido av Lusignan, tidligere konge av Jerusalem.

• Les mer om Romerrikets historie og Det bysantinske riket.

Med Guido av Lusignan startet fire hundre år med lusignansk – og dermed vestlig – styre, med opprettelsen av et nytt kongedømme på Kypros, innføring av føydalisme, samt en dominerende plass for den latinske (katolske) kirke over den ortodokse.

Med støtte i pavens Bulla Cypria (1260), la den katolske kirken under seg den ortodokse kirkeorganisasjonen, mens de fikk frihet til å organisere liturgi og ritualer.

På 1300-tallet styrket kongedømmet Kypros sin posisjon i internasjonal handel, som ble dominert av italienske bystater. Famagusta ble en viktig havneby med vidgjeten rikdom. Fra andre halvdel av 1200-tallet spilte Kypros også en viktig rolle i kampene for å opprettholde de latinske statene i Syria, og etter at korsfarerkongedømmet Jerusalem falt i 1291, holdt kypriotiske konger korsfarertanken i live og bidrog til motangrep mot de muslimske mamelukkene. Etter tapet av Jerusalem lot kypriotiske konger fra Lusignan-slekten seg krone til konge av Jerusalem i katedralene på Kypros.

Under et korstog i 1361 erobret kong Peter 1 Antalya i Tyrkia og plyndret Alexandria i 1365. Etter ham kom det til konflikt mellom Kypros og de italienske statene Genova og Venezia, som søkte kontroll over den rike handelen. Genova tok Famagusta under krigen med Kypros i 1372–1374; kong Janus 1 ledet kampen for å ta tilbake byen. Mamelukkstyrker fra Egypt plyndret Larnaca og Limassol i 1425, hvoretter de nedkjempet den kypriotiske hæren i slaget ved Khirokitia i 1426, da også hovedstaden Nikosia ble hærtatt.

Den siste lusignanske konge, Janus, drev med egyptisk hjelp genoveserne ut av Famagusta i 1464. Hans enke, Caterina Cornaro, tok over tronen, men gav etter for sterkt press fra Venezia, som i 1489 annekterte Kypros.

Venezia holdt Kypros til 1570, da Nikosia falt for invaderende osmanske styrker; året etter falt også Famagusta. Kypros ble del av det osmanske riket, og den tyrkiske innvandringen tok til; blant annet ble flere tusen tyrkiske soldater gitt land. Osmanske offiserer tok ofte det beste jordbrukslandet, og ble kalt «dalenes herrer».

I den første tiden konverterte mange fra den kristne eliten til islam og fikk høye posisjoner i det osmanske hierarkiet. Det skjedde også mange ekteskap mellom kristne og muslimer. Det osmanske styret gav den gresk-ortodokse kirke tilbake dens administrative og økonomiske selvstendighet og avskaffet det halv-føydale systemet som frankerne og venetianerne hadde innført. Den kypriotiske kirken fikk en nøkkelrolle i som lokal ekspertise og byråkrati for osmanerne. Posisjonen som oversetter («dragoman») for osmanerne var svært attraktiv og brakte så stor rikdom til de kristne innehaverne at dragomanene ofte ble omtalt som øyas rikeste og mektigste. De hadde en livgarde av osmanske soldater.

Det skjedde flere opprør mot dragomanenes makt, brutalitet og rikdom, og disse opprørerne samlet både muslimer og kristne. Kirken krevde også inn skatt fra sine trosfeller og fikk en viss jurisdiksjon over dem. Disse posisjonene som mellommenn for osmanerne ga uoffisiell adgang til deler av de innsamlede midlene, og kirken og geistlige var også tungt involvert i lovlig og ulovlig eksporthandel.

Kirken hadde store eiendommer i Palestina og i Russland og eide kameler som ble brukt i karavaner. Kirken ble etter hvert en av de største landeierne på Kypros, til tross for sin underordnede status i en muslimsk stat. Kirken og kristne veldedige stiftelsers eiendommer var beskyttet av osmanernes lover, og slike stiftelser var unntatt fra beskatning.

Fra 1702 var Kypros underlagt storvisiren (den osmanske sultanens representant), og i 1833 overlot den osmanske sultan administrasjonen av Kypros til Muhammad Ali, den stadig mektigere pasjaen av Egypt som truet hele det osmanske riket. Etter press fra europeiske stormakter måtte han imidlertid oppgi øya i 1840.

• Les mer om Det osmanske rikets historie.

I 1878 inngikk Storbritannia en avtale med sultanen om å overta administrasjonen av Kypros, mot at britene skulle bruke øya som base for å beskytte det osmanske riket mot Russland. Formelt fortsatte Kypros å tilhøre det osmanske riket. Øyas strategiske betydning ble betydelig økt med åpningen av Suezkanalen i 1869.

I 1914 ble Kypros formelt annektert av Storbritannia, etter at Tyrkia gikk med i første verdenskrig på tysk side. Tyrkisk-kypriotene reagerte med sjokk på denne annekteringen, og mange emigrerte til det tyrkiske fastlandet. Det ble senere krevd av tyrkisk-kypriotene at øya skulle returnere til tyrkisk kontroll. I 1915 tilbød Storbritannia Kypros til Hellas, mot at Hellas gikk inn i krigen på alliert side, men grekerne avviste tilbudet, som senere ikke ble gjentatt.

Gjennom Lausanne-avtalen av 1923 anerkjente både Hellas og Tyrkia det britiske herredømmet over Kypros, som i 1925 ble gjort til britisk kronkoloni. Kypros ble ikke dratt inn i andre verdenskrig, men bidro med styrker på alliert side. Øya ble også brukt til å deportere jøder som ble nektet adgang til Palestina; den siste interneringsleiren ble stengt i 1949.

Allerede før andre verdenskrig vokste kravet om union (enosis) med Hellas. Kravet fikk støtte i befolkningen ved en folkeavstemning i 1950, men den britiske regjeringen nektet å anerkjenne resultatet av avstemningen. Enosis-bevegelsen ble fra 1950 ledet av Makarios, som samme år ble valgt til den ortodokse kirkens erkebiskop på Kypros. I 1954 la britene frem en konstitusjonell plan for Kypros, som verken la opp til enosis eller selvstendighet; på grunn av øyas strategiske betydning ville Storbritannia ikke oppgi sin suverenitet over Kypros.

Militante forkjempere for enosis dannet så geriljaorganisasjonen EOKA, som under ledelse av den kypriotisk-fødte offiseren Georgios Grivas startet en militær kampanje mot det britiske kolonistyret. Grivas hadde ledet den beryktede, høyreekstreme geriljagruppen X i den greske borgerkrigen (1944–1949). Som en respons på EOKA ble det dannet en tyrkisk-kypriotisk paramilitær organisasjon ved navn TMT. Begge disse organisasjonene var tungt støttet av sine «moderland». Etter en serie terrorhandlinger i 1955 innførte britene unntakstilstand, som varte til 1959.

Tyrkia gjorde i 1955 krav på Kypros, og samme år brøt det ut sammenstøt mellom gresk-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske paramilitære grupper på øya. Tyrkisk-kypriotene ble jaget ut fra flere blandede landsbyer, ofte av sine naboer. Samtaler om selvstendighet mellom erkebiskop Makarios og britene i 1956 ble brutt uten resultat. Makarios var en av grunnleggerne av EOKA og ble deportert til Seychellene. Han ble løslatt i 1957, men ikke tillatt å vende tilbake til Kypros, og slo seg ned i Athen.

Den gresk-kypriotiske militære kampanjen for enosis fortsatte, mens det fra tyrkisk-kypriotisk hold nå ble reist krav om deling av øya (taksim), og ikke lenger om innlemmelse i Tyrkia. Sammenstøt mellom de paramilitære gruppene var hyppige, og særlig alvorlige i 1958. Samtidig forårsaket situasjonen på Kypros økt spenning mellom de to gamle motstanderne Hellas og Tyrkia. I 1958 la Storbritannia frem en ny plan for Kypros, der landet skulle forbli under britisk styre i sju år, men med indre selvstyre for de to folkegruppene.

I 1959 ble Hellas og Tyrkia enige om å støtte kypriotisk selvstendighet. Storbritannia sluttet seg til, og en prosess for selvstendighet ble iverksatt. Den selvstendige kypriotiske republikken skulle ha en gresk-kypriotisk president og en tyrkisk-kypriotisk visepresident. Parlamentet skulle bestå av 70 prosent gresk-kyprioter og 30 prosent tyrkisk-kyprioter. Den kypriotiske hæren skulle ha 60 prosent gresk-kyprioter og 40 prosent tyrkisk-kyprioter. Hellas skulle få stasjonere en styrke på 950 mann på øya, Tyrkia 650 mann. Storbritannia forlangte å beholde suvereniteten over de to baseområdene Akrotiri og Dhekelia, som siden er beholdt. Hellas, Tyrkia og Storbritannia skulle være garantister for Kypros' selvstendighet og grunnlovens ukrenkelighet.

I desember 1959 ble unntakstilstanden opphevet og erkebiskop Makarios valgt til president. Den tyrkisk-kypriotiske lederen Fazil Küçük ble valgt til visepresident. 16. august 1960 ble Kypros en selvstendig stat.

Både i den greske og tyrkiske befolkningsgruppen hadde det vokst frem undergrunnsbevegelser som forberedte seg på voldelige aksjoner, og begge sider innførte illegalt våpen til øya. Samarbeidet mellom de to folkegruppene i regjeringen opphørte langt på vei etter at president Makarios og gresk-kypriotiske politikere krevde at det etniske maktdelingsprinsippet måtte endres på flere nivåer. Dette var i strid med grunnloven. De tyrkisk-kypriotiske parlamentsmedlemmene trakk seg ut av parlamentet i protest, og de gresk-kypriotiske medlemmene vedtok i mellomtiden den ukonstitusjonelle endringen av grunnloven. Grunnlovsdomstolens uavhengige, tyske president trakk seg i protest mot denne ulovlige handlingen. De gresk-kypriotiske politikerne forlangte at tyrkisk-kypriotene måtte anerkjenne endringen før de fikk returnere. Det skjedde aldri, og dermed var den felles republikken brutt sammen.

Alvorlige uroligheter brøt ut første gang i desember 1963, med paramilitære drap på sivile. Året etter økte urolighetene til borgerkrig, og den kypriotiske regjering ba FN om å sende en representant til øya. En fredsbevarende styrke, UNFICYP, ble innsatt, og en delingslinje ble etablert i Nikosia og andre byer. Nesten hele den tyrkisk-kypriotiske befolkningen måtte flykte til bevæpnede enklaver, og mer enn 20 000 levde i flyktningeleirer helt til 1974.

President Makarios sikret seg i 1966 kontroll over den kypriotiske nasjonalgarden, og i 1967 truet Tyrkia med invasjon av Kypros for å forsvare den tyrkiske minoritetens rettigheter. Tyrkernes betingelse for å avlyse den planlagte invasjonen var at general Grivas, som i 1964 var kommet tilbake til Kypros etter et lengre opphold i Hellas, skulle vises ut av landet sammen med hans illegale styrker. I den spente situasjonen som fulgte vendte general Grivas tilbake til Hellas, og om lag ti tusen greske soldater forlot Kypros under tyrkisk oppsyn.

Den tyrkisk-kypriotiske minoriteten krevde indre selvstyre, hvilket ble avvist av gresk-kypriotene, som fryktet at det ville føre til at øya ville bli permanent delt. I 1967 innførte tyrkisk-kypriotene likevel en overgangsadministrasjon for sine områder, ledet av Küçük. Den ble av president Makarios betraktet som en illegal og de facto-regjering for den tyrkisk-kypriotiske minoriteten. En ny organisasjon, Den nasjonale front, gjenopptok i 1969 terror som virkemiddel i kampen for enosis, og et attentatforsøk mot Makarios i 1970 ble tilskrevet denne.

I 1971 vendte general Grivas i hemmelighet tilbake til Kypros, innledet et samarbeid med Den nasjonale front og organiserte en ny geriljaorganisasjon, EOKA-B, som fortsatte kampen for en union med Hellas. EOKA-B rettet angrep mot den kypriotiske regjeringen i en intern gresk-kypriotisk væpnet konflikt. I 1973 ble Makarios gjenvalgt som president, mens tyrkisk-kyprioten Rauf Denktaş ble ny visepresident.

I 1974 gjennomførte den kypriotiske nasjonalgarden, ledet av greske offiserer og øyensynlig med gresk støtte, statskupp på Kypros, og Nikos Sampson ble utnevnt til president; general Grivas døde tidligere på året. Erkebiskop Makarios flyktet til Storbritannia, og Hellas sendte forsterkninger til nasjonalgarden. Denktaş påkalte britisk og tyrkisk militær inngripen for å hindre Hellas i ensidig å innføre enosis, men garantimakten Storbritannia var ikke villig til å intervenere. Dermed gikk tyrkiske styrker 20. juli til invasjon av Kypros. FN-styrken lyktes ikke å forhindre tyrkisk fremrykking selv etter at den FN-støttede våpenhvilen trådte i kraft 22. juli. Hele den nordlige delen av øya, området nord for hva som ble kjent som Attila-linjen, kom under tyrkisk okkupasjon. Flere steder kom det til massakre og overgrep i sammenstøt mellom folkegruppene.

Invasjonen var medvirkende til at militærregimet i Hellas gikk av 23. juli, og samtidig gikk Nikos Sampson av som president. Glafkos Klerides ble utnevnt til ny president, til erkebiskop Makarios i desember vendte tilbake og tok over stillingen. Den nye, sivile regjeringen i Hellas kunngjorde at den ikke var villig til å gå til krig med Tyrkia over Kypros-spørsmålet. Tyrkia hevdet at landet bare hadde brukt sin rett som en av Kypros' tre garantimakter til å intervenere, med mål om å gjenopprette den konstitusjonelle orden og forsvare den tyrkisk-kypriotiske minoritetens rettigheter. Invasjonen, og delingen av landet som fulgte, medførte at om lag 225 000 kyprioter ble drevet på flukt i begge retninger; om lag 184 000 av disse var gresk-kyprioter.

Den 13. februar 1975 ble Den tyrkiske føderale staten Kypros utropt i den delen av Kypros som var under tyrkisk okkupasjon, men ikke som en selvstendig republikk. Rauf Denktaş ble valgt til president for den tyrkiske «staten», og valg til en lovgivende forsamling ble avholdt 1976. Forhandlinger mellom den delte øyas ledere i 1975–1977 førte ikke frem. Erkebiskop Makarios døde i august 1977, og det skapte frykt om stabiliteten til det gresk-kypriotiske regimet. Spyros Kyprianou ble midlertidig utnevnt til president og valgt da Makarios' termin utløp i 1978.

15. november 1983 erklærte den tyrkiske sonen seg som selvstendig republikk, under navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. Statsdannelsen er ikke blitt anerkjent av andre land enn Tyrkia, og opprettelsen ble fordømt av FNs Sikkerhetsråd.

• Kypros' samtidshistorie
• Nord-Kypros