Albanias historie

Noen forskere antar at albanerne er etterkommere av den forhistoriske folkegruppen illyrere, kanskje også navngitt etter en illyresk stamme kalt albanoi som da var lokalisert i dens moderne Albania.^[1] Andre forskere har argumentert mot dette og hevder at språket albansk er avledet fra en dialekt av de nå utdødde trakiske språkene. Noen forskere mener at majoriteten av illyrere ble erobret og opptatt i invaderende slaviske folkeslag etter at Romerriket gikk i oppløsning.^[2] Antagelsen at illyrisk var hovedspråket er basert på analyser av messapianske språk i sørlige Italia som antas å være beslektet med illyrisk.

De som støtter teorien om illyrerske-albanske kontinuitet hevder at alle illyrerske stammer, unntatt albanerne, ble assimilert eller drevet sørover inn i Albania og Hellas i løpet av den tidlige middelalderen etter bølger av folkevandringer. Et formidabelt fjellandskap og et fleksibelt stammesamfunn gjorde det mulig for albanerne å overleve inn i moderne tid med deres identitet og språk i behold. I henhold til disse forskerne er navnet Albania avledet fra navnet til en illyriansk stamme kalt Arbër, eller Arbëreshë, og senere Albanoi, som bodde i nærheten av Durrës.

Arkeologiske funn fra paleolitisk tid (omkring 10 000 f.Kr.) har blitt funnet i en grotte i nærheten av Butrint i sørlige Albania. I neolittisk tid var det nomadiske stammer av jegere og samlere i området. På 4000- og 3000-tallet f.Kr. ble det flere bosetninger som kan følges inn i bronsealderen.

Fra eldre bronsealder har det kun blitt avdekket et fåtallig arkeologiske spor, men det er derimot blitt funnet en rekke funn fra yngre bronsealder, både boplasser og mange gravplasser (kalt tuma) som er datert fra rundt 2000 f.Kr. I jernalderen (1000-500 f.Kr.) ble det laget flere boplasser med festningsanlegg, flere med kraftige murer.

Illyrere var indoeuropeiske stammer som dukket opp i den vestlige delen av Balkan en gang rundt 1000 f.Kr., en periode betraktet som slutten av bronsealderen og begynnelsen av jernalderen. De bosatte det meste av området i det neste årtusen. Arkeologer knytter illyrere til Hallstatt-kulturen (navngitt etter funn i Hallstatt i Østerrike), et jernalderfolk som merkbart for deres produksjon av jern, bronsesverd med håndtak formet som vinger, og domestisering av hester. Illyrere okkuperte landområder som strakte seg fra elvene Donau, Sava, og Morava til Adriaterhavet og fjellet Šar Planina. Ved ulike tider har grupper av illyrianere, som messapianere og iapygene, utvandret til Italia over både land og sjøen.^[3]

Albanerne var opprinnelig en utvidelse av de sørvestlige illyriske folkene. I kontrast til andre områder var det kystnære innlandet mellom elva Neretva og Drilon bosatt av et betydelig antall av mindre stammer hvor de fleste hadde mistet deres identitet i løpet av de siste stadier av den romerske okkupasjonen. De tyve folkeslagene som blir listet opp av Plinius den eldre var kun en fraksjon av åttni civitates som ble attestert av Marcus Terentius Varro et århundre tidligere ved Narona conventus.

Den sørøstlige delen av Dalmatia var befolket av de «virkelige» illyrere, og bevis fra personnavn gir et uniformert bilde med svært liten påvirkning fra andre deler av området, unntatt for en gruppe av keltiske navn i øvre Neretvadalen rundt Konjic. På 3. og 2. århundre f.Kr. var alle disse folkene en del av et illyrisk kongedømme, men da kong Genti eller Gentius (styrte 180–168 f.Kr.), den siste konge av Illyria, ble avsatt og døde, hadde de alle oppnådd en form for uavhengighet, de fleste gjennom avtaler med Romerriket.

Illyrere fortsatte med å handle og krige med sine naboer: grekere, paionere, trakere, og andre folk. Øst for Dardania var det et bredt område som framsto som en smeltedigel mellom illyrere og trakere. Dette området omfattet Donau nedenfor Beograd vestover mot Moravadalen til elven Vardar og de nordlige grensene Makedonia. I sør og langs kysten av Adriaterhavet ble illyrere meget påvirket av grekerne som hadde grunnlagt handelskolonier der. Mot slutten av 7. århundre hadde Korint-grekere fra øya Korfu etablert havner langs kysten av Apollonia (Pojanë, i nærheten av dagens Vlora) i år 588 f.Kr. og videre nord mot Lissos (Lezhe) og Epidamnos (dagens Durrës) i 623 f.Kr. De illyrere som levde i Albanias ulendte og kuperte fjellområder motsatte seg gresk bosetning. Illyrske røvere angrep kystbyene og illyriske pirater truet greske handelsskip i Adriaterhavet.

Illyrere produserte og handlet med krøtter, hester, jordbruksvarer og metaller som kobber og jern. Feider og krigføringer oppsto stadig mellom illyriske stammer. Råd med eldre (bulae) valgte høvdinger som styrte hver de ulike stammene. Ved ulike tider kunne enkelte høvdinger herske over flere stammer og danne kortvarige kongedømmer. I løpet av 5. århundre f.Kr. strakte den illyriske befolkningen seg så langt nord som til øvrige delen av elven Sava i det som i dag er Slovenia. Illyriske friser som er oppdaget i nærheten av dagens slovenske by Ljubljana avbilder rituelle ofringer, gjestebud, slag, idrett og andre aktiviteter.

Det illyriske kongedømmet til Bardhyllis ble en betydelig lokal maktfaktor i 4. århundre f.Kr. og kjempet mot greske bosettere og spesielt Makedonia, et mektig gresk kongedømme i sørøst. I år 358 f.Kr. beseiret Makedonias konge Filip II, far til Aleksander den store, illyrerne og tok kontroll over deres landområder så langt som til Ohridsjøen. Aleksander selv dirigerte styrkene til den illyriske høvdingen Clitus i år 335 f.Kr. og illyriske stammeledere og soldater fulgte Aleksander på hans erobring av Persia. Etter Aleksanders død i 323 f.Kr. ble nye illyriske kongedømmer etablert. I år 312 f.Kr. forviste kong Glaukias alle grekere fra Durras. Ved slutten av det 3. århundre f.Kr. hadde den illyriske kongen Agron forent mange av de uavhengige byene og utvidet det illyriske området. Agron gjorde Shkodër til sin hovedstad og byde en hær og marine for å beskytte sine byer og havner. Hans kongedømme, som strakte seg fra Dalmatia i nord og til elven Vijosë i sør, kontrollerte deler av nordlige Albania, Montenegro, og Hercegovina. Etter Agrons død i 231 f.Kr. gikk kontrollen over Illyria over til hans enke, Teuta. Dronningen beordret flere angrep på nabolandene, men hennes pirater som angrep handelsskip i Adriaterhavet gjorde hennes rike til en fiende av Roma.^[3] Romerske tropper beseiret hennes hær og erobret havnen Epidamnos som romerne døpte til Durrachium.

De illyriske krigene i 229 og 219 f.Kr. erobret romerne illyriske bosetninger i Neretva-dalen. Romerne gjorde nye erobringer i 168 f.Kr. da romerske styrker tok Illyrias konge Gentius til fange ved Shkodër (som romerne omdøpte til Scodra) og tok ham med til Roma i 165 f.Kr. Et århundre senere utkjempet Julius Cæsar og hans rival Pompeius deres avgjørende slag i nærheten av Durras (Dyrrachium). Roma undertrykte de siste gjenstridige illyriske stammer i vestlige Balkan under regimet til keiser Tiberius i år 9 e.Kr. Romerne delte landområdet som omfatter dagens Albania i de romerske provinsene Makedonia, Dalmatia og Epirus^[3].

I omtrent fire århundrer styrte romerne de illyriske befolkede landene og fremmet økonomisk og kulturell framgang og avsluttet de fleste av de stadige stridene mellom de lokale stammene. Illyriske fjellstammer opprettholdt sin lokale autoritet, men underkastet seg keiseren og anerkjente hans sendebud. I løpet av en årlig feiring av keiserne sverget de illyriske stammehøvdingene fra fjellene deres lojalitet til keiseren og bestyrket deres politiske rettigheter. En form av denne tradisjonen, kjent som kuvend, har overlevd til moderne tid i nordlige Albania^[3].

Romerne etablerte tallrike militærleirer og kolonier foruten å latinisere fullstendig kystbyene. De sørget også for bygging av akvedukter og veger, inkludert utvidelsen av Via Egnatia, den gamle illyriske vegen og senere berømte militære vegen og handelsruten som førte fra Durras gjennom dalen med elven Shkumbin og til Makedonia og til Bysants. Kobber, asfalt, og sølv ble utvunnet fra fjellene. Hovedeksporten var vin, ost, olje, og fisk fra innsjøene Scutari og Ohridsjøen. Det ble importert redskaper, metallarbeider, luksusvarer og andre varer. Apollonia ble et kulturelt sentrum og Julius Cæsar sendte selv sin nevø, den senere keiser Augustus, for å studere her^[3].

Illyriere utmerket seg som krigere i romerske legioner og gjorde en betydelig del av pretorianergarden. Flere romerske keisere ble født på Balkan og blir hevdet av albanere å ha vært av illyrisk opprinnelse, blant annet Decius, Claudius II, Aurelian, Probus, Diokletian, og Konstantin den store^[3].

Den kristne tro kom til illyriskbefolkede landområder i det første århundret. Apostelen Paulus skrev at han prekte i den romerske provinsen Illyricum, og tradisjonen vil ha det til at han besøkte Durras^[3]. I 379, under keiser Theodosius den store, som en del av prefekturet Illyricum Orientale, ble den sørlige regionen delt i tre provinser: Epirus Vetus, med hovedstaden Nicopolis (dagens Preveza), Epirus Nova, med hovedstaden Durras, og Prævalitania, med hovedstaden Shkodër. Hver by dannet et erkebispedømme.

Da Romerriket ble delt i en østlig og en vestlig del i 395 ble Illyria øst for elven Drinus (Drina mellom Bosnia og Serbia), inkludert landområder som nå omfatter Albania, administrert av Østromerriket, men var kirkelig avhengig av Roma. I år 732 underkastet den bysantinske keiseren Keo III fra Isauria området til patriarken av Konstantinopel. I århundrene deretter var de albanske landområdene valplass for kirkestrider mellom Roma og Konstantinopel. Gjenværende under romersk innflytelse opprettholdt albanere som levde i fjellene i nord deres romersk-katolske tro mens de i sørlige og midtre regioner ble gresk-ortodokse i deres tro og dannet nære forbindelser med grekere i sør^[3].

Etter dannelsen av det slaviske fyrstedømmet Dioclia (dagens Montenegro) ble erkebispedømmet opprettet i hovedstaden Bar i 1089, og bispedømmer i nordlige Albania (Shkodër, Ulcinj) ble underlagt dette. Fra 1019 ble albanske bispedømmer i de bysantiske kirkeskikker underlagt det uavhengige erkebispesetet Ohrid inntil Durras og Nicopolis (Preveza) ble opprettet på nytt som erkebispeseter. Deretter var det kun bispesetene i indre Albania (Elbasan, Krujë) som forble knyttet til Ohrid. På 1200-tallet, under Venezias okkupasjon, ble det latinske erkebispesetet Durras dannet.

Romerrikets sammenbrudd og folkevandringstiden førte til store endringer for Balkan og illyrerne. Barbariske stammer oversvømmet mange rike romerske byer, ødela den eksisterende sosiale og økonomiske orden og etterlot de store romerske akvedukter, colosseumer, templer og veger i ruiner. Illyrere forsvant gradvis som et eget folk fra Balkan og ble erstattet av bulgarere, serbere, kroater og bosnere. I senmiddelalderen kom nye bølger av angripere som feide over de albanskbefolkede områdene.^[4]

Takket være deres beskyttende fjell, sammenflettede stammesamfunn og ren utholdenhet, utviklet albanerne deres egen atskilte identitet og språk^[4]. Faktisk utviklet Albanias antikke samfunn seg til barske og uavhengige klaner. Albania forble et isolert sted hvor jordeierfamilier styrte over store, private eiendommer. Mindre fyrstedømmer utviklet seg i nærheten av havnebyer og i de fruktbare elvedalene. I fjellene kjempet albanske klaner for territorier og de sparsommelige naturressursene.

På 300-tallet begynte barbariske stammer presse seg mot Romerriket, og de rike illyriske landområdene ble herjet. Germanske gotere og asiatiske hunere var de første som kom på midten av århundret; asiatiske avarer angrep i 570; og slaviske serbere og kroater strømmet inn på tidlig på 600-tallet^[4].

For en tid forble sørlige Illyricum en viktig kilde for menneskemateriell for den keiserlige hær. Mange av gjenerobringene i vestlige Middelhavet ble oppnådd med tropper fra sørlige Balkan. Sikkerheten i disses hjemland ble nå basert på lokale festninger, enten nye eller oppussede. Nettverket av små festninger, hvis konstruksjoner var en byrde for de lokale samfunnene, representerte et passivt forsvar på et grunnlag av begrenset kontroll over landområdene. I gamle og nye Epirus ble femti eksisterende festninger reparert, men i henhold til Procopius, en historiker fra Østromerriket, i hans verk Hemmelige historie, ble regionen herjet bortimot hvert eneste år under keiser Justinian I den stores regime av hunere og slavere, og førte til mange romerske døde og så store ødeleggelser at området ble forlatt. Festningene hadde vist seg å være utilstrekkelige.

Med det endelige sammenbruddet for Illyricum forverret forholdene seg for hele området. Det synes å ha vært et sammenbrudd for innlandsbyene som hadde vokst i løpet av den hellenistiske perioden mens de mer befestet kystbyene fortsatte en relativ framgangsrik eksistens. Noen innlandsbyer var beskyttet av den siste typen av forsvar, blant annet Scampis (Elbasan) ved Via Egnatia og Vig i nærheten av Shkodër. At vestgotere og østgotere passerte gjennom området førte til byggingen av flere nye fjellfestninger, som Sarda med utsikt over elven Drin, en gang etter 400-tallet. Befolkningen i dette området var latintalende provinsbeboere, opprinnelige av hovedsakelig illyrisk opprinnelse, men mer kosmopolitisk i kystbyene.

Utbredelsen av slavere i sørlige Balkan fulgte en ikke heldig beleiring av Thessaloniki i 586 og førte til en okkupasjon av provinsen Prævalitania og regionen sør for Shkumbin, noe som kan leses av en rekke stedsnavn av slavisk opprinnelse. I løpet av 600- og 700-tallet forble Durras og kysten under keiserlig kontroll, men de gamle byene Lezhë og Shkodër sank sammen til innenfor deres eget acropolis. Grunnen var hovedsakelig ved tilbaketrekningen av bysantinske tropper fra Balkan for å forsterke provinsene i Midtøsten i 620 og lot Albania forsvare seg selv.

Nøkkelbeviset for kunnskap om befolkningen på denne tiden er Komani-Krujë-gruppen av kristne gravlunder i Durras. Disse gikk ut av bruk tidlig på 800-tallet da en ny militærkommando kom i bruk i 862. Disse indikerer at de overlevende av den romaniserte befolkningen av illyrisk opprinnelse ble fordrevet av slaviske bosettere lengre nord, Romanoi, som ble nevnt av Konstantin VII. Denne tolkningen er støttet av konsentrasjonen av latinske stedsnavn rundt innsjøen ved Shkodër, i dalstrøkene Drin og Fan, og begrenset til sør for Via Egnatia.

En tidlig høygravkultur i sør er antatt å representere Albëri fra 900- og 1000-tallet og som har gitt navn til området Arbëri (Gheg Albëni), nord for Tirana mellom elvene Mat og Erzen. Et tredje område antyder bevegelse fra høyereliggende områder mellom Shkumbin og Mat, konsentrert mellom Elbasan og Krujë, og ned til Mat-sletten, et sannsynlig sted for Arbanon. Imidlertid kom hovedmengden av fjellfolket fra de nordlige fjellene i Albania.

På 700- og 800-tallet erobret bulgarene store områder av Balkan og økte deres maktområder til lavlandene til hva som i dag er sentrale og sørlige Albania. Den bulgarske tsar Simeon I beseiret den bysantinske hæren og etablerte kolonier langs Adriaterhavets kyster. Samuil av Bulgaria erobret Durras, den tidligere romerske havnen Durrachium som fortsatt handlet med byene i Italia og Hellas. Mange illyrene flyktet fra kystområdene og opp i fjellene og gikk fra fastboende bønder til omreisende gjetere. Andre illyrene giftet seg inn med erobrerne og ble til sist assimilert. Angriperne ødela og svekket de romerske og bysantinske kultursentraene i det landområdet som skulle komme til å bli Albania^[4].

Den bysantinske keiseren Basileios II med kallenavnet «Bulgarerdreperen» gikk til motangrep i 1014. Den bysantinske hæren knuste den bulgarerne, erobret havnene langs Adriaterhavet og erobret Epirus sør før Albania. Disse områdene lå langt unna Østromerrikets hovedstad Konstantinopel og den bysantinske autoritet ble svekket over tid. Mens klanene og jordeierne kontrollerte innlandet var kystområdene i kamp med Østromerriket.

Det var i løpet av denne perioden med opprør og ståk at navnet Albania dukket opp. Den første historiske benevnelsen av Albania og albanere skjedde i 1081 i en redegjørelse om motstanden av den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos til en vatikanstøttet normanniske flåte^[4].

Albania som navn blir historisk nevnt i første gang 1081 og i det samme året kom nordlige Albania under serbisk kontroll grunnet et stadig mer svekket Østromerriket. Havnene i Albania forble attraktive for flere rivaliserende nasjoner. Normannere, som hersket over et kongedømme i sørlige Italia, erobret Durras i 1081. Den bysantinske gjenerobringen i 1083 krevde hjelp fra Venezia som snart fikk kommersielle særrettigheter i albanske byer som belønning. Den rike handelsbyen i nordlige Italia bygde festninger og handelsstasjoner i Albanias lavland for å forsterke sin maktposisjon. Normannerne kom tilbake i 1107 og på nytt i 1185, men ble raskt kastet ut.

Også i senmiddelalderen kom angripere som herjet illyriskebefolkede områder på Balkan. Flåtene til normannere, venetianere, og østromere ble angrepet til sjøs. Bulgarere, serbere og østromerske styrker kom over land og holdt regionen i sitt grep i årevis. Sammenstøt mellom rivaliserende klaner og invasjoner fra serbere skapte en undertrykkelse som fremmet en utvandring fra området og sørover til Hellas, inkludert Thessalia, Peloponnes og Egeiske øyer.

Delt i krigførende klaner var albanerne ikke i stand til å hindre at deres land ble okkupert av fremmede. Serberne okkuperte deler av nordlige og østlige Albania mot slutten av 1100-tallet og erobret Shkodër på 1180-tallet. I 1204, etter at vestlige korsfarere hadde herjet Konstantinopel vant Venezia delvis kontroll over sentrale og sørlige Albania og Epirus-området i nordlige Hellas og tok Durras i besittelse. En prins fra det styrtede bysantinske keiserfamilien, Mikael I Komnenos Doukas, fikk en allianse med de albanske høvdingene og drev venetianerne fra sørlige Albania og nordlige Hellas, og i 1204 grunnla han et uavhengig bysantinsk rike, Despotatet Epirus, med Janina (i dag Ioannina) som hovedstad. Hans etterfølger, halvbroren Teodor Komnenos Doukas, fikk et forlik med de albanske høvdingene i 1216, slo tilbake et angrep på Durras i 1217 av vestlige korsfare og venetianske skip, og vendte sine soldater østover før han ble beseiret i 1230 av det revitaliserte bulgarske riket ved Ivan Asen II^[4].

Et gjenopprettet bysantinsk rike knuste Bulgaria i 1246 og presset seg inn i den nordlige albanske kysten mens albanske stammer ble kortvarig presset unna fra deres allianse med Despotatet Epirus. Østromerriket tok Durras i 1256, men tapte det året etter til Manfred, konge av Begge Sicilier, som også erobret Vlorë og Berat i 1268. I 1272 angrep hans etterfølger, Karl I av Napoli, hersker av Kongedømmet Napoli og Begge Sicilier, fra sin base i sørlige Italia. Karl erobret Durras og det meste av sentrale Albania, og han kalte sitt nye rike for «Det albanske kongedømme» og det varte fram til 1336.

Indre maktkamper fortsatte svekke Østromerriket på 1300-tallet, og på denne tiden hadde Serbia, et rike i nordøst, allerede etablert et dynasti ved Shkodër for å ta kontroll over nordlige Albania. På midten av 1300-tallet hadde en mektig serbisk konge, Stefan Dušan, erobret det meste vestlige Balkan, også det meste av Albania, unntatt Durrës^[4]. Dušan ga et lovverk for sitt rike og kronet seg selv som «keiser av serbere, grekere, bulgarere, og albanere», men i 1355, mens han ledet et angrep mot Konstantinopel, døde han brått. Hans rike brøt hurtig sammen, og hans landområder ble delt blant serbiske og albanske adelige. Sterke familier, spesielt Balshaene i nord og Thopiaene i midtre Albania, mens den sørlige delen ble tatt av en serbisk høvding, Tomas Preliubovich, i 1367. Han ble etterfulgt i 1385 av en italiensk adelsmann fra Firenze.

Den stadige krigføringen i Albania førte til fattigdom og hungersnød. På begynnelsen av 1300-tallet hadde mange albanere forlatt deres vanskeligstilte fedreland og utvandret sørover til fjellene i Epirus og videre til greske byer. Albanske landflyktige bygde også samfunn i sørlige Italia og på Sicilia.

I tillegg til Det venetianske Albania, som var en betegnelse på de områdene i Nord-Albania som var under kontroll av Republikken Venezia, ble særlig det sørlige Albania utsatt for ekspansjonsbestrebelser fra Det osmanske rike. Dette overherredømme på Balkan begynte i 1385 med angrepet på Savra, men ble i en periode stoppet på 1400-tallet da Georg Kastriota, en albansk fyrste kjent som Skanderbeg, samlet de albanske fyrstedømmene i Lezhaligaen mot osmanene og slo disse tilbake i årene 1443–1478 (skjønt Skanderbeg døde i 1468). Lezhaligaen er senere blitt ansett som å være den første albanske statsdannelse.^[5][6]

Særlig var den albanske seieren i slaget ved Torviolli 29. juni 1444 viktig da det viste de europeiske fyrstene at osmanene kunne stoppes. Skandebegs viktigste områder var Kruja, Petrela og Berat.

Den osmanske ekspansjonen på Balkan stoppet opp under motstanden ledet av Skanderbeg, hvor særlig seieren i slaget ved Albulena 2. september 1457 markerte et høydepunkt i den albanske motstanden og førte til at osmanene måtte bruke langt sterke midler i sine ekspansjonsforsøk.^[7] Den albanske motstanden forsinket den osmanske invasjonen av Vest-Europa og ga de italienske fyrstene tid til å forberede forsvaret. Motstanden han ytet mot osmanene gjorde ham svært kjent i det kristne Europa.^[8]

Skanderbegs italienske ekspedisjon ble gjennomført i årene 1560 til 1462, og var en støtte til hans allierte Ferdinand I av Napoli, som var truet av Huset Angevin, etter at han etterfulgte sin far på tronen.^[9]

Etter Skanderbegs seier i slaget ved Albulena fikk han større alburom å forberede motstanden mot osmanene, og ytterligere tid ble kjøpt da Skanderbeg og Mehmed undertegnet et våpenhvile som varte i tre år.^[10] Dette ga Skanderbeg anledning til å gjennomføre sin ekspedisjon i Italia for å støtte sin allierte Ferdinand I av Napoli.

Skanderbegs ekspedisjon gjorde ham berømt i Italia. I sin bok, De Bello Neapolitano, hevder Iovianus Pontanus at den albanske deltakelsen var avgjørende for Ferdinands seier. Dette skyldtes albanernes mobilitet og raske angrep som satte de italienske krigerne ut av spill.^[11] Skanderbegs ekspedisjon lyktes i å heve beleiringen av Barletta, erobret Trani ved list, tvang angevinere å endre fra en offensiv til en defensiv strategi. Gjennom sin framferd tvang albanerne befolkningen og Giovanni Orsini til å underkaste seg Ferdinand, til og med slik at han trygt kunne delta i bryllupet til Antonio Piccolomini, nevøen til pave Pius II.^[12] Skanderbegs deltakelse ble slik instrumentell i sikringen av tronen av Napoli for Ferdinand.^[13]

Da osmanene kom tilbake flyktet et stort antall albanere til Italia, Hellas og Egypt, men opprettholdt deres identitet. Samtidig vant mange albanere berømmelse og rikdom som soldater, administratorer og handelsmenn i fjerne deler av Det osmanske riket. Etterhvert som århundrene gikk mistet Det osmanske riket sin evne til å kommandere lojalitet fra de lokale paschaer som styrte distriktene på vegne av muslimene. Osmanene på 1800-tallet kjempet for å beholde sin autoritet i utkantene og introduserte reformer som hadde som mål å disiplinere uregjerlige paschaer og bekjempe nasjonalistiske ideer. Albania forble en del av Det osmanske rike fra 1385 til 1912.

På 1870-tallet hadde Den høyeste portens (Bâb-i-âlî) reformer med det formål å hindre Det ottomanske rikets nedbryting feilet. Bildet av «det tyrkisket åket» hadde blitt fiksert på nasjonalistiske mytologier og psyke blant befolkningen på Balkan og deres ferd mot løsrivelse økte. Albanerne, på grunn av overmakten til muslimenes forbindelse med islam og deres indre sosiale inndelinger var det siste av folkeslagene på Balkan som løsrev seg fra Det ottomanske riket da muslimene fryktet at de ville miste de albanskbefolkede landområdene til framvoksende balkanske statene som Serbia, Montenegro, Bulgaria, og Hellas.^[14]

Albanske ledere dannet Prizrenligaen i 1878 med støtte fra sultan Abdulhamid II hvor de presset for selvstyre og forsvare sine landområder fra angrep fra naboene. Etter tiår med uro eksploderte et betydelig opprør i de albanskbefolkede, ottomanske områdene i 1912 på slutten av den første Balkankrigen. Da Serbia, Montenegro, og Hellas gjorde krav på albansk land i l��pet av krigen erklærte albanerne selv full uavhengighet^[14].

De store europeiske makene støttet et uavhengig Albania i 1913 etter at den andre Balkankrigen etterlot mer enn halvparten av den albanske befolkningen utenfor Albanias grenser, og deres land ble fordelt mellom Montenegro, Serbia og Hellas. De ble støttet av Aubrey Herbert, en britisk parlamentsmedlem som lidenskapelig fremmet Albanias sak i London. Som et resultat ble Herbert tilbudt Albanias kongekrone, men ble frarådet av den britiske statsminister Herbert Asquith fra å akseptere tilbudet. Isteden ble den tilbudt til Wilhelm av Wied, en tysk prins som aksepterte og ble overhode av det nye kongeriket Albania.

Den unge staten kollapset derimot kun noen uker etter at den første verdenskrigen brøt ut^[14]. Før det skjedde hadde albanerne gitt opprør mot den tyske prinsen og erklært uavhengighet fra de store nasjonenes jurisdiksjon og etablerte over hele landet et muslimsk styre under lederskapet av en lokal kriger, Haji Qamil. Denne situasjonen varte ikke lenge etter at verdenskrigen brøt ut og Albania ble invadert av Montenegro, Serbia, Østerrike-Ungarn, Hellas, Italia, og Frankrike. Etter krigen var Albania fortsatt okkupert av serbiske og italienske styrker. Et opprør i befolkningen i nordlige og sørlige Albania presset serberne og italienerne bak de anerkjente albanske grensene.

Albania oppnådde en viss grad av status som egen stat etter den første verdenskrig, delvis grunnet diplomatisk forbønn fra USA. Landet slet derimot under en svekkende mangel av økonomisk og sosial utvikling, og de første årene som uavhengig stat var preget av politisk ustabilitet. Uten i stand til å overleve et rovgrisk miljø med ingen utenlandsk beskytter ble Albania midtpunkt for en strid mellom Italia og Kongeriket Jugoslavia (bestående av serbere, kroater og slovere, det som skulle bli Jugoslavia) som begge forsøkte å dominere landet.^[15]

Med jugoslavisk militær støtte kom Ahmed Bey Zogu, sønn av en klanhøvding, seierrik fra en intern maktkamp på slutten av 1924. Zogu snudde raskt ryggen til Beograd og søkte seg isteden til Benito Mussolinis modernistiske Italia for støtte^[15]. Under ham ble Albania en del av den italienske sammenslutningen mot Jugoslavia, Ungarn og Bulgaria i 1924–1927. Etter at Storbritannias og Frankrikes politiske intervensjon i 1927 med Kongedømmet Jugoslavia mørnet sammenslutningen. I 1928 erklærte Albanias parlament landet for å være et kongedømme og Ahmed Bey Zogu som landets konge. Kong Zogu førte en konservativ politikk, men åpnet for reformer, blant annet et forsøk på sosial modernisering som å fjerne skikken å legge det navnet på området man kom fra til personnavnet. Zogu ga også ga også landområder til internasjonale organisasjoner for å bygge skoler og sykehus.^[16] Dette varte fram til 1939 da Mussolinis styrker veltet Zogus kongedømme overende da Italia invaderte Albania^[15].

I løpet av den andre verdenskrig støttet albanske fascister Italia i sistnevntes invasjon av Hellas i oktober 1940. Noen albanere tok del i muslimske formasjoner som hjalp tyske SS-styrker i undertrykkelsen av Jugoslavia og albanske motstandsfolk. Kommunistpartisaner bekjempet italienske og tysk okkupasjonsstyrker foruten også ulike nasjonale albanske partisaner. Kommunistpartisaner var seierrike i enden av krigen og tok over landet. Albania ble deretter kommunistisk.

Enver Hoxha og Mehmet Shehu dukket opp som de dominerende politiske figurer i Albania etter fem år med politisk strid i kjølvannet av den andre verdenskrig. De konsentrerte seg hovedsakelig om å sikre og opprettholde deres maktbase ved å drepe og henrette politiske motstandere og deretter å bevare Albanias uavhengighet og endre landet i henhold til tolkningen av stalinisme slik makten kunne bevares for alltid. Gjennom sitt styre fremmet Hoxha en gjennomarbeidet personkult om seg selv som den ufeilbarlige leder. Da han døde i 1985 ble grandios og stortalende nasjonale sørgeseremonier organisert.^[17]

På slutten av 1980-tallet ble en begrenset turisme til landet tillatt, hovedsakelig med busser fra Hellas. Utlendinger ble midlertidig fotfulgt hvor de gikk av det hemmelige politi for å sikre seg at det «oppførte seg».

Kort tid etter Hoxhas død dukket det opp stemmer som krevde endringer av det albanske samfunnet og regjeringen begynte å søke tettere kontakt med vesten etter å ha holdt seg tilnærmet isolert som «sosialismens fyrtårn». Dette som et forsøk på å bedre landets vanskelige økonomiske situasjon og innledende demokratiske reformer ble introdusert, blant annet valg på flere politiske partier i 1991. Forut dette valget hadde Albania endret sin konstitusjon i 1998 som etablerte et demokratisk regjeringssystem basert på lov og garanti om beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter.

Siden 1992 har Albania søkt et tettere forhold til vesten. I 1992 tok Albanias demokratiske parti kontroll over landet gjennom demokratiske valg. Det ble satt i verk politiske programmer for økonomiske og demokratiske reformer, men albanernes manglende erfaring med kapitalisme førte til svindel som spredning av pyramidespill, som ikke var blitt forbudt grunnet korrupsjon i regjeringen. Det kaoset som oppsto på slutten av 1996 fram til begynnelsen av 1997 som et resultat av at pyramidespillene kollapset, alarmerte verden og førte til internasjonal mekling.

I 1995 ble Albania akseptert inn i Europarådet og søkte om medlemskap i NATO. Albanere fortsatte emigrere til vestlige land, spesielt Hellas og Italia. Uro i mange områder fortsatte, og president Sali Berisha beordret åpning av statlige våpenlagre, som mange kriminelle forsynte seg av. Flere hundre tusen håndvåpen fant også veien over grensen til Kosovo hvor de ble brukt mot den jugoslaviske krigføringen mot albanerne der.

I 1997 førte politisk uro til at sosialistene og deres samarbeidspartnere vant valget. President Sali Berisha gikk av, og sosialistene valgte Rexhep Meidani som ny president. Formannen i det albanske sosialistpartiet, Fatos Nano, ble valgt som statsminister, en posisjon han holdt fram til oktober 1998 da han gikk av grunnet den anstrengte tiden i landet etter at Azem Hajdari, et prominent medlem av Det demokratiske partiet var blitt myrdet. Samme høst ble det avholdt folkeavstemning og vedtatt ny grunnlov, den ble i praksis skrevet av OSSEs sendelag i landet. Grunnlovsavstemningen ble boikottet av Sali Berishas parti, men vant nødvendig oppslutning og ny grunnlov trådte i kraft i 1999.

Pandeli Majko ble valgt som den nye statsminister og fungerte fram til 1999 da han ble erstattet av Ilir Meta. Albania vedtok sin konstitusjon gjennom en populær folkeavstemning som ble holdt i november 1998, men som ble boikottet av opposisjonen. De generelle valgene i oktober 2000 markerte at demokratene mistet kontroll over lokalstyringen og en seier for sosialistene.

Selv om Albania har gjort framskritt mot demokratiske reformer og opprettholdt rettssamfunnet har alvorlige mangler i valgsystemet forblitt uløst, noe som ble demonstrert i juni 2001 ved parlamentsvalgene. Internasjonale valgobservatører bedømte valgene som akseptable, men Unionen for seierssamling (Bashkimi për Fitoren), en sammenslutning av politiske partier, som fikk over 30 prosent av stemmene, bestridte resultatet og boikottet parlamentet fram til 31. januar 2002. Sosialistene gjenvalgte Ilir Meta statsminister i august 2001, en posisjon han holdt fram til februar 2002 da han gikk av grunn strid i eget parti. Pandeli Majko ble gjenvalgt som ny statsminister i februar 2002.

Til tross for den vanskelige økonomiske situasjonen og arbeidsutvandringen har Albanias økonomi likevel vokst med rundt 5 prosent i 2007. Den albanske valuta (lek) har styrket seg fra 143 lekë i henhold til amerikansk dollar i 2000 til 92 lekë i 2007.

• Bushkoff, Leonard: «Albania, history of», Collier's Encyclopedia. vol. 1. NY: P.F. Collier, L.P., 1996.
• Oxford Encyclopedic World Atlas 5th Edition, Red. Keith Lyle, 2000.
• Rodgers, Mary M. (red.). Albania... in Pictures. Minneapolis: Lerner Publications Company, 1995.
• 2003 U.S. Department of State Background Note of Albania
• Krasniqi, Afrim: The End of Albania's Siberia. Tirana 1998.
• Krasniqi, Afrim: Civil Society in Albania. Tirana 2004.
• Krasniqi, Afrim: Political Parties in Albania 1920-2006.Tirana 2006.
• Biagini, Antonello: Storia dell'Albania contemporanea, Bompiani, 2005