Ruiner

Mange av byggene er rekonstruert og reparert, mens andre får lov å stå som de er. Noen byggverk har tålt tidens tann bedre enn andre, men flere er i fare for å bli overbelastet av turisme og souvenirjakt. Enkelte steder er det innført kvoteordninger for antall besøkende. Noen ruiner er blitt bevart gjennom å ha blitt begravd under aske fra vulkanutbrudd eller under leirskred. Steder som Pompeii og Troja er gravd ut igjen og fremstår som hermetiske tidsbilder.

Av vår tids ruiner skiller kirkeresten i nullpunktet for atombomben over Hiroshima, Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche i Berlin, Coventrykatedralen og tvillingtårnene i New York seg ut som de mest markante eksemplene.

Om noe er en «ruin» er det etymologisk «noe som har falt ned». Ordets forgjenger er det latinske ruere (falle, smuldre, kollapse) som gikk videre til substantivet ruïna (falle) og ble derfra overlevert til engelsk via gammelfransk ruine og første gang attestert i betydning «levninger av en forfallen bygning eller by» fra 1454. Ruin er et norsk lånord, og det har kommet til Norge fra enten fransk eller engelsk, sannsynligvis det siste.

Grensen for når noe kan kalles en ruin er vanskelig å definere. På den ene side har man bygninger som er forfalne, men som like fullt er i bruk og som dermed er grensetilfeller. Normalt vil man avgrense dette ved å si at dersom det under noenlunde normale forhold ikke er mulig å oppholde seg der over tid er det en ruin. På den annen side har man bygninger som er så ødelagt at det nesten ikke er noe tilbake; her vil grensen normalt bli definert ut fra om det er mulig å se noen trekk ved bygningen, eller om det bare er en steinur eller en haug murbrokker. Med andre ord, en ruin er ubeboelig eller ubrukelig under ellers normale forhold, men samtidig slik at man kan se at det engang har vært et menneskeskapt byggverk.

Ruiner ble brukt i kunst, spesielt i visuell kunst. En periode i kunsthistorien, (romantikken) var en spesielt opptatt av ruiner, for å symbolisere tilbakegang eller forfall. Kunstgrepet er vanlig også i dag i film og TV.

En navnløs angelsaksisk poet skrev en gang på 700-tallet et dikt, nå delvis bevart i Exeter-boken, som heter Ruinen. Forfatteren beskriver restene av en romersk by som kan være Aquae Sulis ved dagens Bath i England. Dikteren har øyensynlig vandret i restene av byen og undret seg: Byens bygninger har falt sammen, verket til kjemper har smuldret, forfallen er tårnenes ruinerte hustak, og brutt i stykker er den stripete gaten, frost i mørtelen, alle takene gaper, istykkerrevet og sammensunket og spist av elde.^[1] Kanskje like mye som å være en beskrivelse av ødelagte bygninger, ruiner, er diktet også en advarsel mot at samfunnet står i fare for å gå under hvis befolkningen henfaller til hedonisme og materialisme.

Med renessansen (1500-tallet) gjenoppdaget Vest-Europa antikken, blant annet gjennom Romas ruiner i det fortsatt imponerende Forum Romanum. I flere hundre år valfartet kunstnere til Europas gamle hovedstad for å knytte forbindelse tilbake til fortiden. Med opplysningstidens rasjonalisme og senere den industrielle revolusjon med dens urbane forurensning vendte flere seg tilbake til middelalderens «gylne tidsalder» som en mer åndelig tid.

Stilretningen nygotikken fikk ulike uttrykksformer i deler av Europa hvor man inspirert av gotikken gjeninnførte noen gotiske stiltrekk. I Tyskland og Frankrike førte det til at man restaurerte gamle slott og domkirker. I England hvor nygotikken sto sterkest ble den på begynnelsen av 1800-tallet i romantikken manifestert i urbane landskapshager hvor det sentimentale fant sitt uttrykk i greske templer, kinesiske lysthus, gotiske bygninger og ikke minst dekorative kunstige ruiner eller follies side ved side.

I 1799 skrev den italienske forfatteren Ercole Silva fra Milano i The Art of the English Garden at slike ruiner som nevnt over «kalte tilbake en fortid og vekket en følelse av medlidenhet delt med melankoli». Ruiner hadde blitt en form for etterlevning og relikvie som kunne fremkalle en følelse av en tapt fortid. Nygotikken var ikke interessert i de klassiske estetiske prinsipper, men i de tanker og følelser som ble vekket via assosiasjoner og antydninger. Således kunne man bygge en falsk ruin som var vakker og behagelig for øyet.^[2]

Tallrike ruiner av festninger, slott og klosterbygninger fikk utover 1800-tallet en særskilt symbolsk mening. Romantiske kunstnere som blant annet Caspar David Friedrich var tiltrukket og uttrykte dem i kunsten. Ruinen av Dunstanburgh Castle i England inspirerte Turner til flere malerier.

Dagens ruiner blir verdsatt ved beskyttelse, noe som også har skapt debatt. Dagens domkirkeruiner på Hamar har blitt omgitt av en moderne, monumental glassbygning som lukker ruinene inne. Det har fått det hele til å fremstå som en hybrid mellom ruiner og en moderne skulptur.

• (en) Ruins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Miljøstatus i Norge: Ruiner
• Christopher Woodward, In Ruins (London: Vintage, 2002)
• Tim Edensor, Industrial Ruins: Space, Aesthetics and Materiality (London: Berg, [2005)
• Robert Ginsberg, The Aesthetics of Ruins (New York/Amsterdam: Rodopi, 2004)
• Bibliography: Loss, Decay, Ending of Place