Mytologi

Den greske sammensetning μυθολογία, mythología, «en historiefortelling, en legendarisk lærdom» er avledet fra μυθολογείν, mythologein, «å fortelle myter», «se myter i sammenheng», fra μύθος, mythos, i betydningen «fortelling, tale, ord, fakta, historie» og λόγος, logos, «tale, diskurs, sitat, historie, studie, årsak, argument».

Begrepet mytologi har vært i bruk siden 1400-tallet og betyr «å forske på, studere, utrede eller forklare myter».^[1] Tilleggsmeningen «en samling myter» oppsto på slutten av 1700-tallet i opplysningstiden. I sin utvidede bruk kan ordet mytologi også referere til kollektivt eller personlig ideologisk eller sosialt konstruert kunnskap.

Mytologier har gitt en fyldig litteratur siden antikken med Aiskhylos, og har vært inspirasjon for blant annet en rekke betydelige engelske poeter som Percy Bysshe Shelley og John Keats, og en rekke moderne forfattere som William Blake, James Joyce, Franz Kafka, J.R.R. Tolkien og Salman Rushdie har bevisst konstruert personlige myter ved å benytte eldre materiale og nyere symbolisme.

Myter i vanlig bruk er ofte synonymt med legender, men en del forskere skiller skarpt mellom begrepene. Myter kan være fabler som instruerer, årsaksfortellinger og folkelige fortellinger som primært skal være underholdende (se eventyr). Ikke alle tradisjonelle fortellinger er myter. I kontrast til legender eller folkefortellinger, er myter fortellinger som involverer det hellige, enten guder eller nesten-guder (helter)^[2], eller en fjern fortid, spesielt skapelsen av verden (se eksempelvis Skapelsesmyter).

Myter kan bestå av en eller samtlige av disse hensiktene, men kan i tillegg spille en kritisk rolle i forhold til hvordan en kultur oppfatter begrepet tid. I denne forstand står myter i kontrast til historie som forholder seg til nyere, dokumenterte hendelser, og til poetiske epos og fortellende legender som omhandler en historisk person, et sted eller en begivenhet fra en fjern fortid. Generelt er en myte en fortelling som har skjedd i en tenkt, fjern, tidløs fortid, som forteller om opprinnelsen til menneskene, dyrene, verden og det overnaturlige.^[3]

Aristoteles brukte begrepet mythos i Poetikken om handlingen, selve fabelen, sann eller oppdiktet, i dramaet, komedien og tragedien. Mythos er den viktigste bestanddelen i tragedien, den første av seks bestanddeler, og må forstås som «tragediens sjel».^[4] For tragedien er mimesis (etterligning), ikke av mennesker, men av handlingen og livet.^[5]

I kristen tid hadde den gresk-romerske verden begynt å benytte begrepet «myte» (gresk μῦθος, muthos) i betydningen «fabel», «fiksjon», «diktning», «løgn»; som et resultat benyttet de tidlige kristne forfatterne «myte» i denne betydning.^[6] Denne forståelsen av begrepet «myte» har siden gått inn i daglig bruk.^[7]

Når mythos og logos settes sammen til mytologi betegner den ene delen en fase i et folks tenkesett, særlig i den greske, da bilder og fantasivirksomhet er folkets erkjennelse, mens den andre delen betegner den fasen da tanken og begrepene har avløst det mytiske tenkesettet. Friedrich Nietzsche mente at med Sokrates og Platon begynte avmystifiseringen som førte til den tanke at diktningen, «den edle løgn», var et forstadium for filosofien.^[8] Det kom et skille mellom mythos på den ene siden og logos og historia på den andre. Logos sto for logikk og analyse, og historia for det som hadde skjedd, mens mythos ble forbeholdt det som ikke eksisterte. Med kristendommens tolkning ble alt som ikke stemte overens med Bibelen betraktet som mythos, det vil si ikke-eksisterende, falskt og usant. Denne forståelsen av myte eksisterer fortsatt i språket som bibetydning.^[9]

I en forskningskontekst kan ordet «myte» bety «hellig fortelling», «tradisjonell fortelling», eller «fortelling om gudene». Av den grunn kan forskere benytte sammenstillingen «religiøs mytologi» uten at det er en nedvurdering av religion. Eksempelvis, en forsker kan benevne abrahamittisk skrifter som «myter» uten at det menes nedsettende overfor jødedom, kristendom eller islam.

Mange myter, som eksempelvis rituelle myter, har åpenbart religiøse sider. Religion uten myter finnes knapt.^[10] Mytologi er likevel ikke synonymt med religion, men forholdet mellom religion og mytologi avhenger av hvilken definisjon av myte som benyttes. Definert av folkeminneforskningen er alle myter religiøse, eller «hellige», fortellinger, eksempelvis skapelsesmyter, men religiøse fortellinger som ikke forklarer hvordan ting har fått sin nåværende form, eksempelvis hagiografier av berømte helgener, er ikke myter. De fleste definisjoner av myter begrenses til fortellinger.^[11] Således er de ikkefortellende elementer av religion, som ritualer og teologi, ikke myter eller mytologi.

For religionshistorikere er fokuset på mytologi i den hellige fortelling hvor uttrykksformen er symbolene og metaforene som gir eller ga sammenheng i tilværelsen. Ikke sann i bokstavelig form, men i eksistensiell og religiøs forstand, særlig skapelsesmytene som deles i tre utgaver:

• Kosmogoni – mytene om verdens skapelse
• Teogoni – mytene om gudenes tilblivelse
• Antropogoni – mytene om menneskenes skapelse^[12]

Om myter i bred forstand defineres kun som «hellige fortellinger» er det en feilaktig begrensning da ikke alle myter nødvendigvis er religiøse. Som klassisisten Geoffrey Kirk har anmerket, «mange myter legemliggjør en tro på det overnaturlige (…), men mange andre myter, eller hva som synes som myter, gjør det ikke».^[13] Som eksempel siterer Kirk myten om Ødipus kun er «overnaturlig assosiert (…) med religion eller det overnaturlige» og derfor ikke er en hellig fortelling^[13].

Eksempler på religiøse myter kan være:

• Balders død (norrønt dauði Baldrs) er blant de mest kjente mytene i norrøn mytologi.
• En australsk myte som beskriver den første hellige bora-ritualet.^[14]
• Skapelsesmyte funnet i gnostisismen om hvordan Gud glemte seg selv og ble en mann.^[15]
• Den mesopotamiske myte Enuma Elish, en skapelsefortelling som den babylonske nyttårsfestival roterte rundt^[16]

Myter er ikke det samme som fabler, legender, eventyr, folkelige fortellinger, anekdoter eller fiksjon, men konseptene kan være overlappende. I løpet av romantikken ble folkelige fortellinger og eventyr sett på som opphavlig i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi, en form for en underforstått skjult folkelig kunnskap som kunne avdekkes, mest kjent i brødrene Grimms arbeid, men også i Asbjørnsen og Moes innsamlingsarbeid i Norge. Mytologiske temaer er også ofte bevisst benyttet i skjønnlitteratur, eksempelvis allerede ved Homer. Det resulterende verk kan uttrykkelig referere til en mytologisk bakgrunn uten selv å være en del av corpus (mengde) av myter, eksempelvis i fortellingen om Cupid og Psyche som først opptrådte som digresjonsfortelling i Lucius Apuleius’ roman Det gyldne esel på 200-tallet e.Kr. Apuleius benyttet seg sannsynligvis av en tidligere fortelling (som er ukjent for oss) som grunnlag for sin fortelling, modifiserte den for å kunne tilpasses romanens tematiske behov.

Middelalderens romanser spiller i enkelte stykker med denne prosessen med å gjøre mytologier om til litteratur. Evhemerisme viser til denne prosessen om å rasjonalisere myter, plassere temaer tidligere gjennomtrengende med mytologiske kvaliteter inn pragmatiske kontekster, for eksempelvis å følge et kulturelt eller religiøse paradigmeskifte, mest kjent er kanskje nytolkningen av hedensk mytologi i skiftet mot kristendommen.

Omvendt kan historisk og litterært materiale erverve mytologiske kvaliteter over tid, eksempelvis «De britiske emner» (samlebetegnelse for keltiske historiske legender om Storbritannia som særlig fokuserte på kong Arthur og ridderne av det runde bord), som var basert på historiske hendelser på respektivt 400-tallet og 700-tallet, og først ble gjort om til episk poesi, og deretter ble delvis mytologisk i de påfølgende århundrer.

I våre dager er man opptatt av å se på myter som en inngang til kulturens ideologi. Forholdene mellom kjønnene kan være modellert i kulturens skapelsemyter og inneholder ofte en over- og underordning mellom kjønnene som ikke gjenspeiler en moderne tanke om likestilling mellom kjønnene. Når Det gamle testamentet forteller at Adam ble skapt før Eva og således gitt guddommelig autoritet over henne, fikk det konsekvenser for den kristne kulturens syn på forholdene mellom kjønnene. I henhold til norrøne Voluspå ble Ask og Embla skapt samtidig, og denne prosessen ble ikke etterfulgt av et syndefall, noe som synes å gjenspeile et annet syn på kjønnenes posisjon i samfunnet.^[17]

En del av de mest betydningsfulle tilnærmingene til studiet av mytologisk tenking blitt gjort av tenkere som blant annet Giambattista Vico, Friedrich von Schelling, Friedrich Schiller, Carl Jung, Sigmund Freud, Lucien Lévy-Bruhl, Claude Lévi-Strauss, Herman Northrop Frye, den såkalte sovjetiske skolen og myte-rite-skolen som ser myte og (religiøse) ritualer i sammenheng; «myte står ikke ved seg selv, men er knyttet til ritual».^[18] Den naturmytologiske skolen så naturfenomen bak de fleste mytologier mens myte-rite-skolen fremmet en overordnet forklaringsmodell som så en sammenheng mellom myte og rite ved at mytene forklarte ritualene.^[19] Antropologien ved eksempelvis Bronislaw Malinowskis funksjonalistiske forklaring så myter som modeller for menneskelige livsoppfatninger, moral og samfunnsdannelse, og således uttrykk for religiøs tro. Hans mønsterteori fokuserte på mytenes opprettholdende funksjon i samfunnet.^[20]

Myter er ofte knyttet til samfunnets åndelige eller religiøse liv, og bifalt av herskerne eller prestene. Straks denne forbindelsen til samfunnets åndelige lederskap er brutt får mytene trekk som er karakteristisk for eventyr.^[21] Imidlertid betrakter en del forskere legender og eventyr i seg selv som underkategorier av myter atskilt fra hellige myter. I folkloristikken, som er opptatt av studiet av både verdslige som hellige fortellinger, kan en myte oppnå en del av sin kraft fra å være noe mer enn ganske enkelt en «fortelling» ved å sammenfatte en arketypisk kvalitet av «sannhet». Forfatteren og filologen J.R.R. Tolkien uttrykte en tilsvarende mening: «Jeg mener at legender og myter er hovedsakelig lagd av «sannheten», og faktisk presenter aspekter av sannheten som kan kun bli mottatt i denne formen».^[22]

Individuelle myter eller mytiske temaer kan bli klassifisert i følgende kategorier:

• Rituelle myter som forklarer utførelsen av bestemte religiøse praksis eller mønstre og er knyttet til templer eller sentra for tilbedelser.
• Skapelsesmyter eller opphavsmyter beskriver hvordan verden eller universet begynte.
• Katastrofemyter eller eksatologi (læren om de siste ting) er myter som beskriver katastrofer og hvordan verden går til grunne. Disse går hinsides ethvert potensielt historisk omfang, og kan således kun bli beskrevet i mytologiske begreper. Apokalyptisk eller undergangslitteratur som Johannes' åpenbaring i Bibelen er et eksempel på dette.
• Sosiale myter forsterker eller forsvarer nåværende sosiale verdier eller praksis.
• Luringmyter består av en luring (på engelsk en trickster), som eksempelvis Loke, begår lureri eller triks som blir utført mot guder eller helter.

Mytologiske fortellinger synes å representere ekstreme ytterpunkter som berører tilværelsens fundamentale spørsmål: gammel og nytt; fødsel og død; konflikten mellom ulike generasjoner; vold og brutalitet; sorgen ved forræderi og svik; fruktbarhetens syklus hos dyr og mennesker; galskapens redsler; ulykke, lykke og skjebne; den fatale ulykken som følge av rampestreker; sorg ved sykdom og død; dødens mysterium med muligheten av etterlivet, inkludert gjenfødsel; utfordringen av det ukjente; reisen inn i ukjent farvann eller søken etter en hellig gjenstand; tvekamp med et monster; forholdet mellom mennesker og guder; skapelsen av verden, gudene og menneskene; og til syvende og sist – meningen med det hele.

• Nedenfor er noe få utvalgte trekk fra jordens mange mytologier beskrevet. For utdypende beskrivelser, se de enkelte verdensdeler, kulturer eller nasjoners artikler.

Gresk mytologi deler med de eldre og svært gamle mytologiene i Mesopotamia og Babylonia en sterk opptatthet med forholdet mellom liv og død. Blant de mest kjente mytologier i den vestlige verden er antikkens greske som omfatter en mengde fortellinger fra antikkens Hellas, og som handler om grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Romersk mytologi var i hovedsak lånt fra gresk mytologi, men den romerske var yngre og mer litterær enn sitt motstykke, som var eldre og mer kultisk. Gresk og romersk mytologi var også delvis påvirket av den eldre egyptisk mytologi som var delvis totemistisk (dyrkelse via avbildning) og delvis polyteistisk (flerguderi), og samtidig hadde den en forfedrekult hvor åndene til de døde, om de ble husket og æret, kunne gi råd og rettledning fra etterlivet.

Norrøn mytologi består av de trosforestillinger, myter og legender i den førkristne befolkningen i Norden, inkludert den norrøne befolkningen fra Norge som bosatte seg på Færøyene, Island og Grønland. Norrøn mytologi ble bevart i skriftlige kilder på Island, og er nært knyttet til den angelsaksiske, og bygger på eldre germansk mytologi, som igjen er utviklet fra en tidligere indoeuropeisk mytologi.

Jødisk mytologi består av hellige og tradisjonelle fortellinger som forklarte og symboliserte den jødiske religion, og inspirerte også islamsk mytologi og skapte forutsetningen for kristen mytologi og religion i og med at kristendommen har Det gamle testamentet til felles med jødedommen.

Det asiatiske religionsmangfoldet er stort. Alle de store religionene og de tilknyttede mytologiene oppsto i Asia, den største verdensdelen. Ulike deler av det asiatiske kontinentet rommer kjerneområdene for buddhisme, hinduisme, konfusianisme og islam. Også jødedom og kristendom stammer fra Asia, og det finnes mange sjamanistiske tradisjoner.

I de fruktbare områdene mellom Eufrat og Tigris i sørvestlige Asia oppsto noen av de første sivilisasjoner og jordbrukssamfunn, og de første nedskrevne mytologier som eksempelvis i eposet Gilgamesj.

Hinduisk mytologi utgår i stor grad fra vedaene, en eldre samling av religiøse skrifter med blant annet hymner og fortellinger om gudene.

Kinesisk mytologi begynte antagelig så tidlig som 1100-tallet f.Kr. Myter og legender ble ført videre i muntlig form i tusen av år før de ble skrevet ned i tidlige bøker som Shan Hai Jing. Det er flere aspekter av kinesisk mytologi, inkludert skapelsesmyter og om opprettelsen av den kinesiske kultur og nasjon. Et aspekt er at elementer av den tidlige mytologien ble tilpasset senere religiøse trosforestillinger (som taoisme), eller ble likestilt inn i kinesisk kultur (som med buddhisme).

Fra India gikk det impulser også østover, og japansk mytologi er farget av både buddhisme og shintōisme, «åndenes vei», den tradisjonelle religionen i Japan, og omhandler guder, ånder, dyr og mennesker som opptrer i mange legender og fortellinger. Shintōismen alene besto av et talløst rekke med kami (guder), men mytologiens kanskje viktigste oppgave var å forklare keiserfamiliens opprinnelse og guddommelige berettigelse.

I Korea var de opprinnelige religiøse forestillingene farget av sjamanisme og totemisme, og denne innflytelsen ble sterkt preget av kinesisk innflytelse i form av buddhisme, konfutsianisme og taoisme. Svært lite har dog overlevd av de førbuddhistiske mytene, ettersom det meste ble bevart i den muntlige tradisjonen.

Urbefolkningen i Nord-Amerika, indianere, hadde som i de fleste andre religioner omfattende trosforestillingene som kom til uttrykk i mange hellige fortellinger. Disse åndelige fortellingene var dypt basert i naturen og rik på symbolisme om årstidene, været, planter og dyr, grunnelementer som jord, vann, himmel og ild. Det fantes en forestilling om en mektig Stor Ånd som var forbundet til jorden og kom til uttrykk i skapelsesberetninger.

Mesoamerikansk mytologi er den sørligste delen av Nord-Amerika hvor en rekke kulturer blomstret i perioden 1000 f.Kr. og fram til undergangen ved den spanske erobringen som begynte i 1519. En del av de viktigste kulturene var mayaene og aztekerne. Religionen var preget av en altomfattende guddommelig kontroll over menneskenes liv. Gudene besluttet om det skulle regne eller bli solskinn, og våket over de mest trivielle detaljer i menneskenes herdagsliv. Aztekernes skapelsesberetning forteller om fire store tidsaldere som gikk forut for den nåværende verden og som alle endte med katastrofer. Menneskene overkom den femte alder, solguden Tonatiuhs tidsalder, takket være en helt som ofret seg og ble til solen.

Sør-Amerika omfatter en rekke primitive kulturer og avanserte sivilisasjoner over et enormt variert geografisk område. En av de mest kjente sivilisasjonene er inkakulturen i Peru. Det meste av mytologien ble bevisst ødelagt og forsøkt utryddet av kristne misjonærer, men deler av trosforestillingene har overlevd via myter og legender hos befolkningen og delvis avdekket via arkeologi. Inkaenes mytologi besto av en rekke mytiske fortellinger som bidro til å forklare eller symbolisere troen. Det finnes hele tre opprinnelsesmyter, og grunnen kan være at det var tabu å nevne navnet på inkaenes Viracocha, den øverste guden. På samme måte som romerne aksepterte inkaene at folkeslag som de erobret, fikk beholde sine respektive religioner, og dette førte antagelig til en del overlappende og blandede mytologier.

Brasiliansk mytologi er et meget løs samlebetegnelse på alle de kulturer og legender som ble smeltet sammen i Brasil i tiden etter Columbus, men på grunn av den enorme størrelsen av landet er de få, om noen, mytologiske forestillinger som ble delt av absolutt alle. Flere av de mytologiske fortellingene er derfor delt med tradisjoner i andre land, særlig andre land i Sør-Amerika og i Portugal. En del som kan nevnes er middelalderforestillinger som ført over med portugisiske bosettere, en del som er blitt glemt i Portugal. Afrikanske tradisjoner kom med svarte slaver i kolonitiden. Katolske helgenfortellinger gikk delvis opp i andre mytologiske myter eller påvirket disse. Hos indianerbefolkningen i jungelområdene eksisterer fortsatt en rik mytologisk tradisjon som var preget av naturen og omgivelsene, eksempelvis Caipora, et (stundom) kvinnelig skogsvesen som beskyttet dyrene mot jegere. Hun er representert tidvis som mørkhudet, liten, naken og med en lang svart manke, andre ganger som en dyrelignende skikkelse med hodet til en rødrev.

Egyptisk mytologi tilhører geografisk Afrika, men preget kulturelt den østlige delen av Middelhavet og Midtøsten, og er derfor nevnt over.

Afrika har mangfoldig av religiøse trosforestillinger. De fleste afrikanere er i dag enten kristne eller muslimer, men mange praktiserer ofte tradisjonelle afrikanske religioner med folkelig preg og sedvaner eller i form av en synkretisme side ved side av de etablerte religionene. Foruten de mytologier som har kommet eller vokst fram som en konsekvens av de etablerte religioner finnes en underskog av tradisjonelle mytologier. Tradisjonelle religiøse skikker og mytologier er stundom delt av flere afrikanske samfunn, men er oftest unike for bestemte etniske grupper. Det er derfor vanskelig å snakke om «afrikanere» som en homogen enhet.

Mange områder i Afrika er preget av tørkesesonger hvor ingenting vokser og døden råder. Mange afrikanere har en forestilling av jorden som et moderlig vesen, en form for gudinne som hersker over alle mennesker og alle dyr lik en mor gjør for sine barn. Jorden lever og føder alle ting, men når regnet uteblir trekker hun seg tilbake til sine dyp i påvente av bedre tider. Tilsvarende er det mange som har en forestilling om at forfedrene lever et liv i jorden og i hus tilsvarende til de som er på jordens overflate. Det finnes en zulumyte om folk som drar på leting etter en innsjø av melk under jorden.^[23]

Det er mange myter om Afrikas største dyr elefanten som på grunn av sin størrelse ikke har andre fiender enn mennesket. I afrikanske fabler er elefanten den kloke høvding som tålmodig bilegger strider mellom de andre dyrene. Eksempelvis skal et folk i Ghana se på elefanten som en menneskelig høvding fra fortiden, og når de finner en død elefant gir de den en høvdings begravelse.^[24]

Det er også forestillinger om tidligere guder som stundom lever videre, eksempelvis Orounmila eller Eboh, en guddom som hovedsakelig ble dyrket i Benin og delvis i Nigeria. Ærbødighet for guddommen omfattet ofringer av høns, skilpadder, kokosnøtter og lignende mens man med sang og dans rettet sine ønsker eller oppmerksomhet til det guddommelige.

De mytologiske forestillingene i Australia består av den tankeverden som de ulike gruppene av aboriginer har hatt siden de eldste tider og hovedsakelig fram til Australia begynte å kolonisert fra og med 1787. Australsk mytologi er bygd opp av tre viktige deler: myter, magi (i form av kunstframstilling) som beskriver mytene og topografiske former som knytter mytene til ett sted. Et trekk ved den muntlig tradisjonen til den aboriginske mytologien er blandingen av mangfoldighet og samtidig likheten i mytene over hele kontinentet.^[25]

Mytologien var todelt, én for mennene og én annen for kvinnene. En maskulin kult var didjeriduen (oksebrøleren) som ble framført som et drama hvor de mytiske figurene ble utagert. Sentralt i framføringen var et fallossymbol. Også i andre deler av mytologien var fruktbarheten og forplantning en vesentlig del, symbolisert blant annet med slangen som representerte et kompleks symbol ved å ha både maskuline som feminine verdier. Et stort antall av de australske mytene handler om drømmetiden, en tid eller tilstand da «skapere» som vandrer rundt og formet ulike ting som vannhull, fjell, klippeformasjoner, mennesker og dyr. Skaperne gav navn til det de skapte, og sang disse navnene, og mytene blir derfor fortalt i dag i form av sang. Skaperne blir regnet som forfedre til senere mennesker, og har derfor en svært viktig posisjon. Rutene de gikk da de skapte blir kalt for stier. Aborginerne brukte disse fortellingene som kart til å finne vannhull, mat eller hellige steder som Uluru og Kata Tjuta.

Komparativ mytologi er den systematiske sammenligning av myter fra ulike kulturer. Den søker å avdekke de underliggende tema og strukturer som er felles for myter i flere kulturer.^[26] I en del tilfeller benytter forskere innenfor dette feltet likhetene mellom ulike mytologier for å argumentere at mytologiene har en felles kilde eller opphav. Denne felleskilden kan være en felles kilde for inspirasjon (eksempelvis at bestemte naturlige fenomen kan ha inspirert tilsvarende myter i ulike kulturer) eller en felles «førmytologi» som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige mytologier.^[26]

Tolkninger av myter på 1800-tallet var ofte meget komparative og søkte en felles opprinnelse for alle myter.^[27] Imidlertid har dagens forskere tendert til å være mer mistenksom av den komparative tilnærming, og unngår altfor generelle eller universelle utsagn om mytologi.^[28] Et unntak av dette er Joseph Campbells bok The Hero With a Thousand Faces (Helten med tusen ansikter, 1949) som hevder at alle heltemyter følger det samme underliggende mønster. Denne teorien om en «monomyte» har derimot ikke stor anerkjennelse i dagens forskning på mytologier^[28].

Robert Graves har sagt om greske myter at «sanne myter kan bli definert som reduksjoner til fortellende stenografi av rituelle mime framført ved offentlige festivaler, og mange tilfeller nedtegnet visuelt».^[29] Graves var meget påvirket av den britiske antropologen James George Frazers mytografi The Golden Bough (Den gylne grein, 1890), og han var enig at myter oppstår på grunn av mange kulturelle behov. Myter gir fullmakt til kulturelle institusjoner i en stamme, en by, eller en nasjon ved å forbinde dem med universelle sannheter. Myter kan eksempelvis rettferdiggjøre okkupasjon av et territorium som tidligere ble holdt av et annet folk.

Alle kulturer har over tid utviklet deres egne myter som består av fortellinger av deres historie, deres religioner og deres helter, og disse nasjonale mytologiene betraktes som viktige og definerer kulturen som seg selv og markerer avstand eller selvstendighet til andre kulturer. Den store kraften i den symbolske meningen i disse fortellingene for kulturen er hovedgrunnen til at de har overlevd så lenge som de har gjort, for enkelte i tusener av år. Norrøn mytologi ble skrevet ned en gang mellom 1100-tallet og 1200-tallet, men hadde en muntlig tradisjon som strakte seg ytterligere lengre tilbake i tid fra før kristendommen ble innført en gang på 1000-tallet i de nordiske landene.

Som diskutert overfor har statusen for en mytisk fortelling ikke vært avhengig om den er basert på historiske hendelser eller ikke. Myter som er basert på historiske hendelser har over tid blitt gjennomsyret av symbolsk mening, omformet, endret seg i tid eller sted, til og med snudd til det motsatte.

En måte å skaffe seg et overblikk over denne prosessen er å se på «myter» som liggende i den motsatte ende av et kontinuum (sammenhengende hele) som strekker seg fra et «lidenskapsløs redegjørelse» til «mytisk status». Etter hvert som en hendelse utvikler seg mot den mytiske avslutningen av denne kontinuum vil det som folk tenker, føler, og sier om hendelsene gradvis få en større historisk betydning mens faktagrunnlaget blir stadig mindre viktig. Over tid når man den mytiske enden av spektrumet har fortellingen fått et eget liv i seg selv og de opprinnelige faktaene har blitt bortimot irrelevante og likegyldige. Et klassisk eksempel på denne prosessen er trojakrigen, et emne som ligger solid innenfor gresk mytologi, omfanget av et historisk grunnlag i den trojanske syklus er gjentagende diskutert i den litterære og historiske forskningen (se Iliadens historiske korrekthet).

Denne metoden eller teknikken for å tolke myter som redegjørelser av faktiske hendelser, evhemeriserende utlegninger, går tilbake til antikken og til Evhemeros' Hellige historie (rundt 300 f.Kr.) som beskriver innbyggerne på øya Pankaia, «Alleting-Bra», i Indiahavet som ordinære mennesker guddommeliggjort av populær naivitet. Som Roland Barthes forsikrer, «Myter er et ord valgt av historien. Det kunne ikke komme fra tingenes vesen».^[30]

Denne prosessen skjer delvis ettersom hendelsene beskrevet blir avsondret fra deres opprinnelige kontekst og en ny kontekst er satt inn i stedet, ofte gjennom en analogi med nåværende eller nyere overståtte hendelser. En del greske myter hadde sin opprinnelse i klassisk tid ga forklaringer for uforklarlige trekk i lokale kultpraksiser, for å redegjøre for den lokale epitet til en av de olympiske gudene, for å tolke avbildningene av halvt glemte figurer, hendelser, eller for å redegjøre guddommens tillagte egenskaper, selv for å gjøre antikke ikoner forståelig. I disse tilfellene ble myter oppdiktet eller oppfunnet for «å forklare» heraldiske endringer, opprinnelsen av hva som hadde blitt mystisk og uforståelig etter hvert som tiden gikk og samfunnet endret seg (eksempelvis fra bondekultur til bykultur). Følgelig blir beskrivelser av tidligere hendelser omformet og tilpasset på nytt og nytt for å gjøre dem overensstemmende med den felles kjente historien.

Kritisk tolkning av myter går tilbake til før førsokratikerne, de greske filosofer som tidsmessig kommer før Sokrates (ca. 470–399 f Kr), og de regnes som opphavsmenn til den vestlige filosofi.^[31] Den greske Evhemeros var en av de mest betydningsfulle førmoderne mytologer. Han tolket myter som redegjørelser av faktiske historiske hendelser som var blitt forvridd i løpet av mange gjenfortellere. Evhemeros har gitt opphavet til begrepet evhemerisme som forfekter at gudene opprinnelig var mennesker som etter døden ble gjenstand for gudsdyrkelse.

Den gresk dikteren Theagenes fra Rhegium (dagens Reggio di Calabria i Italia) er kjent for å ha forsvart Homers mytologi fra rasjonell kritikk. Theagenes søkte å forklare myter som allegorier, og så etter en virkelighet skjult i poetiske bilder. Denne fortolkningsmetoden ble ytterligere utviklet hos de greske stoikerne som søkte å redusere greske guder til moralske prinsipper.

Islendingen Snorre Sturlason (1179–1241) framstilte den norrøne mytologien som et sammenhengende system. Hans prolog til Snorre-Edda eller Den yngre Edda gir et innblikk i middelalderens syn på kilder, metoder og teori, og som kristen historiker støtter Snorre seg på evhemerismen: Gudene var apoteoserte, guddommeliggjorte mennesker. Han tok også et annet grep, etymologisering, og fremmer at de norrøne gudene, æsene, opprinnelig kom fra Asia ved den feilaktig slutningen at ordet æser som ligner på ordet Asia må således ha samme etymologiske opphav.^[32]

Med renessansen ble interessen for polyteistisk mytologi fornyet og tidlige verker om mytografi ble utgitt på 1500-tallet som Theologia mythologica (1532).

De første moderne forskningsteorier om mytologier kom i løpet av andre halvdel av 1800-tallet.^[31] Generelt betraktet forskerne på denne tiden myter som mislykkede eller foreldet tenkemåter og de tolket myter i stor grad som en primitiv motpart til moderne vitenskap.^[33]

Den engelske antropologen Edward Burnett Tylor tolket myter som et forsøk på en litterær forklaring på naturlige fenomener: når tidligere tider ikke greide å oppfatte naturlover ble naturlige fenomen isteden forsøkt forklart ved å tilskrive sjeler til livløse objekter, noe han karakteriserte som animisme (troen på den individuelle sjel eller anima i alle ting, og naturlige manifestasjoner).^[34] Taylor betraktet animisme som den første fasen i utviklingen av religioner og derav også mytologier.

Den tyske filologen Max Müller kalte myter for «språkets sykdom». Han spekulerte i om myter oppsto på grunn av en mangel av abstrakte substantiv og intetkjønnsord i antikke språk: antropomorfiske figurer i tale, nødvendige i slike språk, ble til slutt oppfattet bokstavelig, noe som førte til oppfattelsen av at naturlige fenomen var bevisste vesener som guder.^[35]

Antropologen James Frazer så på myter som en feiltolkning av magiske ritualer som i seg selv var basert på en misforstått ide om naturlovene. I henhold til Frazer begynte mennesket med en ubegrunnet tro på upersonlige magiske lover. Når mennesket innså at håndhevelsen av disse lovene ikke virket ga han opp sin tro på naturlovene til fordel for en tro på at personlige guder kontrollerte naturen — og således ga opphavet til religiøse myter. Samtidig fortsatte mennesket å praktisere tidligere magiske ritualer gjennom sedvane. Mennesket oppdaget således at naturen ikke fulgte naturlovene, men nå oppdaget han deres sanne vesen gjennom vitenskap. Også her gjør vitenskapen mytene avleggse og som Frazer uttrykker det: mennesket utviklet seg «fra magi via religion (eller myte) til vitenskap».^[36]

Ved at 1800-tallets teorier satte mytisk tanke opp mot moderne vitenskap var det underforstått at det moderne mennesket måtte oppgi mytene til fordel for vitenskapens innsikt.^[37] Frazers hevdet at kulturer og religioner gjennomgikk en evolusjon som lignet den man finner i biologien. Religioner på et primitive utviklingsstadium handlet stort sett bare om mat, i henhold til Frazer. Religionenes hensikt var å kontrollere naturkreftene slik at det ble mer å spise. Denne tanken forlot sosiologien og sosialantropologien på slutten av 1920-tallet. Eksempelvis var det blant arkeologer vært vanlig å se på helleristninger i sammenheng med bronsealderens religion, og alt det man ikke forsto ble karakterisert som religion, basert på Frazer, mens helleristningene i stedet kan ha hatt en langt mer verdslig og politisk karakter.^[38]

Mange teorier om myter på 1900-tallet har avvist det foregående århundrets tanker om motsetningen mellom myte og vitenskap. Generelt har «1900-tallets teorier tendert til å se myter som bortimot alt unntatt som en udatert motpart til vitenskap (…). Følgelig er det moderne menneske ikke pliktig til å oppgi myte for vitenskap».^[37]

Den sveitsiske psykologen Carl Jung og hans tilhengere har forsøkt å forstå den underliggende psykologi bak verdensmytene. Jung argumenterte at mytologienes guder er ikke materielle vesener, men arketyper — eller mentale tilstander og stemninger — som alle mennesker kan føle, dele, og erfare. Jung og hans tilhengere mente at arketyper kunne direkte påvirke våre underbevisste oppfatninger og vår forståelse.

I kjølvannet av Jung mente den amerikanske mytologen Joseph Campbell at innsikt i ens egen psykologi, med fordelen av å studere mytologi, kan gunstig bli benyttet på ens eget liv. Se nedenfor.

Som psykoanalytikerne mente den franske antropologen Claude Levi-Strauss at myter reflekterte mønstre i sinnene, men imidlertid så han disse mønstrene mer som faste mentale strukturer — spesielt opposisjonspar, eksempelvis mann i motsetning til kvinne, natur i motsetning til kultur, rå/kokt, liv/død og videre — enn som ubevisste følelser eller drifter.^[39] Hans metode besto i å analysere fram en mytisk logikk som lå i bunnen av alle mytologier i verden, og i henhold til Levi-Strauss lå mytens mening ikke i strukturen, men i samspillet i motsetningene i den mytologiske fortelling. Levi-Strauss' strukturalistiske forklaring gjør mytologiene til allmennmenneskelige fenomener heller enn å avdekke eller analysere historiske spørsmål knyttet til dem.

Også den franske filologen Georges Dumézil tok utgangspunkt i en strukturalistisk tilnærmingsmetode og postulerte en urgammel tredelt forklaringsmodell hvor han så mytene som sosiale koder og hvor gudenes rolle i mytologien var som sosiale og kulturelle representanter. Første funksjon var herskerne (egentlig en todelt hersker-preste-funksjon representert for guder som står for lov og magi), andre funksjon for guder for krig, og tredje representert av guder som står for fruktbarhet og produktivitet som fiskere og bønder. Dumézils historiske begrensing var at han utelukkende drev komparative studier av den indoeuropeiske kulturens språk og myter, men han stimulerte uansett forskningen, særlig for norrøn mytologi, ved å tillate bruk av de litterære kildene i et friere religionshistorisk perspektiv, i henhold til den norske filologen Gro Steinsland, og ikke kun i et filologisk og historisk perspektiv.^[42]

I appendiksene til sine bøker Myths, Dreams and Mysteries (Myter, drømmer og mysterier, 1967) og i The Myth of the Eternal Return: Cosmos and History (Myten om den evige gjentagelse: Kosmos og historie, 1971) har den rumenske religionshistorikeren Mircea Eliade tilskrevet det moderne mennesket en engstelse for å ha avvist myter og en følelse av det hellige.

J.R.R. Tolkien fremmet begrepet Mythopoeia for det bevisste forsøket på å skape myter: hans egen «legendarium» var ment å være et eksempel på dette. Tolkiens samtidige, C.S. Lewis, delte ikke hans syn på myter som uttrykk for fundamentale sannheter^[43], og betraktet dem isteden som «løgner pustet via sølv».

Rollen til den mytologiske helt figurer i stor grad i Joseph Campbells komparative studier. I boken Helten med tusen ansikter (1949, norsk utgave 2002) blir den arketypiske heltens besværlige reise undersøkt. Denne reisen kan gjenfinnes i ulike varianter alle verdens mytologier. Campbells begrep monomyte står sentralt for de grunnleggende mønstre som han mener å ha avdekket i mytologiene. Campbells teori har i stor grad funnet gjenklang hos et stort mangfold av moderne forfattere og skribenter. Det mest kjente eksempelet er kanskje George Lucas som har anerkjent sin gjeld til Campbell for å ha gitt teorien bak fortellingene i filmene om Star Wars.^[44]

På 1950-tallet utga den franske litteraturteoretiker og semiotikeren Roland Barthes en rekke innflytelsesrike essayer som undersøkte moderne myter og hvordan de hadde oppstått i sin bok Mytologier.

• Barthes, Roland: Mytologier. De norske bokklubbene, 2002. Originaltittel: Mythologies (1957). 1. norske utg. Gyldendal, 1975. ISBN 82-525-3755-3
• Bolle, Kees W.: The Freedom of Man in Myth. Vanderbilt University Press, 1968.
• Campbell, Joseph: Helten med tusen ansikter. Spartacus, 2002. Originaltittel: The hero with a thousand faces (1949). ISBN 82-430-0187-5
• Campbell, Joseph: Flight of the Wild Gander: Explorations in the Mythological Dimension: Select Essays 1944–1968 New World Library, 3. utg. (2002), ISBN 978-1-57731-210-9.
• Cotterell, Arthur: Mytologi. Guder, helter og myter. ( The encyclopedia of world mythology), Spektrum forlag, 2005. ISBN 82-7822-179-0.
• Eliade, Mircea: Cosmos and History: The Myth of the Eternal Return. 1954. ISBN 0-14-019177-1 Originaltittel: Le mythe de l'eternel retour : Archetypes et repetition (1957).
• Eliade, Mircea: Det hellige og det profane og andre skrifter. De norske bokklubbene, 2003. Originaltittel: Das Heilige und das Profane (1957). ISBN 82-525-3733-2. Også: ISBN 82-05-31171-4.
• Frazer, James George: The Golden Bough: A Study in Magic and Religion. 1922. ISBN 0-486-42492-8
• Gray, Louis Herbert (red.): The Mythology of All Races. 13 bind. 1964
• Kirk, G. S.: Myth: Its Meaning and Functions in Ancient and Other Cultures. Berkeley: Cambridge UP, 1973
• Lévy-Bruhl, Lucien:
  • Mental Functions in Primitive Societies (1910) Originaltittel: Les fonctions mentales dans les sociétés inférieures
  • Primitive Mentality (1922) Originaltittel: La mentalité primitive
  • The Soul of the Primitive (1928)
  • The Supernatural and the Nature of the Primitive Mind (1931)
  • Primitive Mythology (1935) Originaltittel: La mythologie primitive : le monde mythique des australiens et des papous
  • The Mystic Experience and Primitive Symbolism (1938)
• Long, Charles H.: Alpha: The Myths of Creation. George Braziller, 1963.
• Moe, Molkte: «Det mytiske tænkesæt» (s. 1-16). Maal og Minne. Kristiania 1909.
• Moe, Molkte: «Episke grundlove I» (s. 1-16)."Episke grundlove II" (s. 233–249), «Episke grundlove III» (s. 85-126), «Episke grundlove IV» (s. 72-88). I: Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Bind II–IV. Kristiania 1914.
• Northup, Lesley: «Myth-Placed Priorities: Religion and the Study of Myth». Religious Studies Review 32.1 (2006): 5-10.
• Powell, Barry B.: Classical Myth, 5. utg., Prentice-Hall, 2006
• Reed, A. W.: Aboriginal Myths, Legends and Fables. Chatswood: Reed, 1982.
• Steinsland, Gro:
  • Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2
  • Den hellige kongen. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder (2000)
• Schadewaldt, Wolfgang: «Diktningens ord: Mythos og Logos», I: Litteraturforståelse, Ide og tanke, bd. 3, 1961
• Schelling, Friedrich Wilhelm Joseph von:
  • Philosophische Einleitung in die Philosophie der Mythologie oder Darstellung der reinrationalen Philosophie. 1847-52
  • Philosophie der Mythologie. 1842
  • Philosophie der Offenbarung. 1854
• Segal, Robert A.: Myth: A Very Short Introduction. Oxford UP, 2004 ISBN 0-19-280347-6
• Walker, Steven F. & Segal, Robert A.: Jung and the Jungians on Myth: An Introduction, Theorists of Myth, Routledge (1996), ISBN 978-0-8153-2259-7.

• (en) Mythology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Oppslagsordet «Mytologi» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1915–1930 (på dansk)
• Oppslagsordet «Mytologi» i Nordisk familjebok fra 1913 (på svensk)
• Oppslagsordet «Mythology» i Encyclopaedia Britannica fra 1911 (på engelsk)
• Encyclopedia Mythica, nettsted med database over verdens myter (på engelsk)
• Digital kopi av Mytologi : myter fra hele verden (Aschehoug, 1996)