Korfu

På den nordøstlige kystlinjen av Korfu ligger kysten av Sarandë i Albania fra hvor et smalt sund som skiller øya fra det albanske fastlandet i en bredde på 3 til 23 km, mens den sørøstlige siden av øya ligger utenfor kysten av Thesprotia i Hellas. Navnet «Korfu», avledet fra en italiensk versjon av det bysantinske Κορυφώ (Koryphō), i betydningen «by med topper», er igjen avledet fra greske Κορυφαί (Koryphai), i betydningen «hanekammer» eller «topper», noe som viser til de to toppene av Palaio Frourio.^[5] Øyas form sett ovenfra er som en krumkniv (δρεπάνι, drepanē), noe øya ble sammenlignet med i antikken. Dens konkave side, hvor byen og havnen i Korfu er i midten av, ligger mot den albanske kysten. Med øyas areal beregnet til 588 km² er den rundt 64 km lang og dens største bredde er rundt 32 km.

To høye og godt definerte fjellkjeder deler øya inn i tre distrikter. Den nordligste er fjellrik, den midterste bølgeformet, og den sørlige lavtliggende. Den største av de to fjellene er Pantokrator (Παντοκράτωρ, i antikken kalt for Istone) og strekker seg øst og vest fra Kapp Falakro til Kapp Psaromita og har sin største høyde på toppen av det samme navnet.

Det andre ender i fjellet Santi Jeca, eller Santa Decca som det er kalt i en feiltolkning av den greske betegnelsen Άγιοι Δέκα (Hagioi Deka), eller «De ti helgener». Hele øya består av ulike kalksteinformasjoner, stort mangfold på overflaten og utsyn fra høyere punkter er storslagent. Strender finnes ved Agios Gordis, Korissionlagunen, Agios Georgios, Marathia, Kassiopi, Sidari, Palaiokastritsa og mange andre steder. Korfu ligger nær den geologiske forkastning ved Kefallinia og jordskjelv skjer relativt hyppig.

Korfus kystlinje strekker seg 217 km, inkludert forbergene; dets høyeste punkt er Pantokrator på 911 meter og nest størst er Stravoskiadi på 849 meter. Det er også to øyer ved det midtre punktet av Gouvia og Korfubukta og som strekker seg over mye av den østlige kysten av øya. De er kjent som Lazareto and Ptykhia (eller Vido). Campingområder kan bli funnet ved Palaiokastritsa, Agrillia, og fire steder i den nordlige delen, Pyrgi, Roda, Gouvia og Messonghi.

Homer identifiserte sju planter som smykket haven til Alkinoos: ville oliven, pærer, granatepler, epler, fiken og vinranker. Av disse er epler og pærer ikke av større betydning i dag mens de andre artene trives godt sammen med frukttrær som er godt kjent i sørlige Europa, foruten også kumquat, mispel, opuntia og noen steder også bananer. Så lenge de ikke er forstyrret av kultivering finnes også myrte, jordbærtre (Arbutus), laurbær, steineik som utgjør en rikholdig buskvekst, sammen med edelgran og frynseeik i fjellene.

Byen Korfu står på den bredeste delen av en halvøy som ender i venetiansk festning (gresk: Παλαιό Φρούριο) og som er adskilt fra den ved en kunstig vollgrav utformet seg en naturlig renne med en voll med sjøvann i bunnen. Den tjener i dag som en båthavn og kalles Kontrafossa. Den eldste byen, som har vokst innenfor festningsmurene hvor hver meter på bakkenivå var kostbare, er labyrint av trange gater dekket av rullesteiner, tidvis snirklet, men fargerike og rene. Disse gatene er kjent som kantoúnia (gresk: καντούνια), og de eldste blant dem følger tidvis nennsomme uregelmessigheter i bakken. De fleste av gatene er for trange for biltrafikk. En promenade går langs sjøkanten mot bukta Garitsa (gresk: Γαρίτσα), sammen med en esplanade mellom byen og festningen som er kjent som Spianada, en innebygd gate (gresk: Λιστόν) til dens vestlige side hvor det er restauranter og kafeer.^[1]

Den gamle festningen (gresk: Παλαιό Φρούριο, Palaio Frourio) er en gammel venetiansk bygd på en kusting holme med befestninger som går rundt hele dens omkrets, skjønt en del seksjoner, særlig på østsiden, er langsomt blitt erodert og faller sammen og ned i havet. Uansett er dets ytre blitt restaurert og er i bruk for kulturelle hendelser, som blant annet konserter og lyd- og lysshow hvor de historiske hendelser er gjenskapt ved særskilte lyd og lyseffekter. Disse hendelsene skjer midt blant de gamle festningsomgivelsene og med det joniske hav i bakgrunnen. Den sentralen og øverste delen av festningen stiger opp som stor obelisk komplett med en observasjonspost på toppen og med et stort kors på dens øverste spiss. Ved foten av denne står sankt Georgios' kirke i klassisk stil med seks doriske søyler^[12] i kontrast til den bysantinske arkitektur ved de fleste gresk-ortodokse kirker.

Den nye festningen, Neo Frourio (Νέο Φρούριο, «Nyfestningen») er et stort kompleks av befestninger som dominerer den nordøstlige delen av byen. Den består av store festningsmurer som dominerer landskapet om man reiser fra Neo Limani (Νέο Λιμάνι, «Nyhavnen») til byen, og tar vegen som går gjennom fiskemarkedet (ψαραγορά). Den nye festningen var inntil nylig avgrenset området grunnet at det var en marinegarnison der, men de eldre begrensningene har blitt fjernet og festningen er nå åpent for publikum med turer gjennom nettverket av middelalderens korridorer og befestninger. Den bevingede løve til sankt Markus, symbolet på Venezia, kan bli sett med jevnlige mellomrom som utsmykning av festningen.

I nærheten av den gamle venetiansk festningen er stort torg ved navn Spianada, inndelt av en gate i to deler: «Ano Plateia» (bokstavelig: «Øvre torg») og «Kato Plateia» («Nedre torg»), (henholdsvis Ανω Πλατεία og Κάτω Πλατεία på gresk). Det er det største torg i sørøstlige Europa og en av de største i Europa,^[13][14] og er fylt opp med grønne områder og interessante strukturer, slik som en rotunde (rund hall) i romersk stil som er fra tiden under den britiske administrasjonen, kjent som Maitland-monumentet, bygget for å feire sir Thomas Maitland. En utsmykket musikkpaviljong står også her hvor de lokale filharmoniske orkester har klassiske konserter i en musikalsk tradisjon som øya er kjent for. «Kato Plateia» fungerer også et møtested hvor det blir spilt cricket fra tid til annen. I Hellas er cricket helt særegent for Korfu med bakgrunn fra tiden da øya en gang var et britisk protektorat.

Rett nord for «Kato Plateia» ligger «Palaia Anaktora» (Παλαιά Ανάκτορα: bokstavelig «De gamle palassene»): et stor kompleks av bygninger i romersk arkitektonisk stil benyttet tidligere for å huse kongen av Hellas, og før den tid de britiske guvernørene av øya. I dag er de åpnet for besøkende og utgjør et kompleks av haller og bygninger som huser kunstutstillinger, inkludert et museum av asiatisk kunst, unik for hele Sør-Europa for dets omfang og mangfoldige kinesiske og asiatiske utstillinger. Palassenes hageanlegg, komplett med gamle venetianske steinakvarier, eksotiske trær og blomster, med utsyn over bukten via gamle venetianske befestninger og tårn, og lokale havbad (Μπάνια τ' Αλέκου) ved foten av befestningene som omgir hageanlegget.

En kafé på området har sitt eget kunstgalleri med utstillinger av både lokale som internasjonale kunstnere, kjent lokalt som Art Café. Fra det samme stedet kan man observere skip som går nordover gjennom det trange sundet til øya Vido på veg til havnen i Korfu sammen med hurtigbåter som hydrofoilferger fra Igoumenitsa. Det går en utsmykket jerntrapp fra hageanlegget og ned til havet som i sin tid ble benyttet av den kongelige familie som snarvei av den kongelige greske familie når de skulle bade. I en omskrivning av historien refererer de lokale til de gamle kongelige haveanlegget som «folkets hage» (Ο Κήπος του Λαού).

I flere deler av gamlebyen er det hus fra den venetianske epoken. Gamlebyens arkitektoniske karakter er preget av venetiansk stil; smale og gamle sidegater og bueganger som særlig minner om Venezia. Av de trettisju greske kirkene er den viktigste byens katedral, dedisert til Vår frue fra grotten (η Παναγία Σπηλιώτισσα, hē Panagia Spēliōtissa); sankt Spyridons kirke, som oppbevarer legeme til øyas skytshelgen; og til sist forstadskirken til sankt Jason og sankt Sosipater (Αγιοι Ιάσων και Σωσίπατρος), etter sigende den eldste på øya, og oppkalt etter to helgener som skal ha vært de første som misjonerte for kristendommen på øya. På naboøya Pontikonisi (som betyr "museøya"), som er svært grønn til tross for dens lille størrelse grunnet mange trær, har klosteret til Pantokrator (Μοναστήρι του Παντοκράτορος); det er hvite steintrapper til klosteret som sett fra det fjerne som kan gi inntrykket av en musesti og således gitt øya sitt navn.

Othoni den vestligste av de greske øyene i De joniske øyer og den vestligste bosetningen i hele Hellas. Tilsvarende er Erikoussa den nordligste av De joniske øyer.

Lazareto, tidligere kjent som Aghios Dimitrios, er lokalisert to nautiske mil (eller ca 1,4 km) nordøst for Korfu. Den har et areal på under 1 km², og administreres av den greske turistforening. I venetiansk tid tidlig på 1500-tallet ble det bygd et kloster på øya og noe senere det samme århundret ble det etablert et leprosarium, et isolert hjem for spedalske. I 1798, under den franske okkupasjonen, var det et militært sykehus for den russisk-osmanske flåte. Under den andre verdenskrig drev aksemaktene en konsentrasjonsleir der for fanger fra den greske nasjonale motstandsbevegelse.^[15] Levninger som gjenstår i dag er en bygning i to etasjer som fungerte som hovedkvarter for den italienske hæren, en liten kirke og en mur hvor de som ble dømt til døden ble skutt.^[15]

Korfu inneholder noen få betydningsfulle levninger fra antikken. Stedet for den antikke byen Kérkyra er godt fastslått, beliggende rundt 2 km sørøst for Korfu by, beliggende på en smal stripe mellom vannet Halikiopoulo og Kastradesbukta som begge hadde en havn. Den sirkulære graven til Menekrates med en inskripsjon er ved Kastradesbukta. Under høyden Askension er levningene av et tempel, populært henvist til Poseidon, og består av meget enkel hvelvstruktur som fortsatt i sin ødelagte tilstand viser en del særegenheter i sin arkitektur. I henhold til Kassiope, den eneste andre antikke byen av betydning på Korfu, navnet er bevart i landsbyen Kassiopi, er det en del ødelagte levninger av en bygning, men dets tempel for Zevs Kassios har helt forsvunnet.

Over hele øya er det en rekke klostre og andre bygninger reist i venetiansk tid, de best kjente er Paleokastritsa, San Salvador og Peleka. Akhilleion er et palass bestilt av den østerriksk Elisabeth av Bayern og kjøpt av den tyske keiser Vilhelm II i 1907. Stedet er i dag en populær turistattraksjon.

Korfu by er kjent for sin italieniserte arkitektur, mest bemerkelsesverdig er Liston, en buekolonnade (søylegang) som i dag er foret med kafeer ved enden av Spianada (Esplanade), det store hovedtorget og parken som inneholder en cricketbane og flere paviljonger. Også severdig er rådhuset i venetiansk-romersk stil, den gamle og den nye festningen, det nyrestaurerte palasset viet sankt Michael og sankt Georg, tidligere residensen for den britiske guvernøren og setet til det joniske senatet, og sommerpalasset til Mon Repos, tidligere eiendommen til den greske kongefamilien og fødestedet til den nåværende hertugen av Edinburgh. Parken til Mon Repos ligger ved siden av Palaiopolis til Kérkyra hvor utgravningene ble gjort av greske arkeologer i samarbeid med universitetsmiljøer i Belgia og USA. En del av funnene kan bli sett i museet i Mos Repos-palasset.^[16]

I løpet av den andre verdenskrig ble øya bomber av det tyske flyvåpen, noe som førte til ødeleggelser av de fleste bygninger i Korfu by, inkludert markedet og Hotell Bella Venezia. De største arkitektoniske tapene fra bombingen var bygningene til det joniske akademi og kommuneteateret (som i 1901 hadde erstattet Nobile Teatro di San Giacomo). Teateret som var reist i romersk stil ble senere erstattet av en moderne bokslignende bygning. Det har siden vært diskusjoner på politisk nivå om denne bygningen burde bli revet og erstattet av en etterligning av det gamle teateret. Til sammenligning rekonstruerte det joniske universitet bygningen til det tidligere joniske akademiet.

Keiserinne Elisabeth av Bayern, også kalt for Sissi, var kjent som en av de vakreste kvinnene i sin tid. Hun mistet sin eneste sønn, kronprins Rudolf av Østerrike, døde i Mayerlingdramaet 1889. Et år senere bygget hun et sommerpalass i regionen Gastouri (Γαστούρι) sør for Korfu by med den mytiske greske helt Arkilles som bygningens sentrale tema.

Palasset med nyklassistiske rundt, er et monument til det platonsk romantiske ideal foruten også til eskapisme. Det ble gitt navnet Akhílleion (Αχίλλειον) etter den homeriske helt Akilles. Dens struktur er fylt med malerier og statuer av Arkilles, både i hovedhallen og i hageanlegget, som skildrer scener fra Trojakrigen.

Den keiserlige hagen over åsen har utsyn over de omliggende grønne høydene og dalene, og Det joniske hav. Sentrum i hageanlegget er det en marmorstatue på en høy sokkel av den dødende Akilles, uten hybris og ikledd kun et lendeklede og en hoplitthjelm. Statuen ble utført av den tyske skulptør Ernst Gustav Herter.

I 1898 ble keiserinnen myrdet i en alder av 60 år av den italienske anarkisten Luigi Lucheni i Genève i Sveits. Etter hennes død ble palasset solgt til keiser Vilhelm II av Tyskland. I kontrast den nevnte statuen er det ved den store trappen i hovedhallen et gigantisk maleri av den triumferende Akilles. Han er ikledd kongelig militære verdighetstegn, høyreist på sin stridsvogn mens han trekker den livløse Hektor av Troja etter seg foran den forskrekkede menneskemengde som ser hjelpeløst på fra innsiden av Troja.

Som følge av kjøpet av Akhilleion ble arkeologen Reinhard Kekulé von Stradonitz invitert av keiseren til Korfu for å gi råd om å posisjonere den store statuen av Akilles han hadde bestilt. Ved dens sokkel sto følgende pompøse inskripsjon: «Til den største greker fra den største tysker.»^[17] Etter den andre verdenskrig ble inskripsjonen fjernet.

Akhilleion ble deretter overtatt av den greske stat og deretter omgjort til et offentlig museum.

Keiser Vilhelm II var også begeistret for å feriere på Korfu. Etter kjøpet av Akhilleion i 1907 utpekte han Carl Ludwig Sprenger som botanisk av palasset, og fikk også bygd en bro som de lokale oppkalte etter ham: «Kaisers bro» (gresk: η γέφυρα του Κάιζερ, translitterert som i yefyra tou Kaizer), for å krysse stranden uten gå over veien som var øyas hovedtrafikkåre sørover. Broen som går i bue over veien, strekker seg fra Akhilleions nedre hageanlegg og til den nærmeste stranden. Den står fortsatt som et monument over keiserlig forfengelighet foruten også som et symbol på det upraktiske, men er i dag et viktig landemerke langs hovedveien. Broens sentrale seksjon ble ironisk nok revet ned av wehrmacht i 1944 under den tyske okkupasjonen under siste krig for å kunne tillate å få en enorm kanon gjennom. Den utgjorde en del av det nasjonalsosialistiske Tysklands forsvar av den sørøstlige kysten av Korfu.^[18][19]

Den tidligste referanse til Korfu er i det mykensk-greske ordet ko-ro-ku-ra-i-jo («mann fra Kérkyra»), skrevet på linear B, en gang rundt 1300 f.Kr.^[20] I henhold til Strabon var Korkyra (Κόρκυρα) den homeriske øya Scheria (Σχερία),^[21] og de tidligste innbyggerne var fajakere (Φαίακες).^[22] Øya har faktisk blitt identifisert av den del forskere med Scheria, øya til fajakere som er beskrevet i Homers Odysseen, skjønt avgjørende og sikre bevis for denne teorien er ikke mulig å etablere. Apollonios Rhodios beskrev øya i sitt episke dikt Argonautika som et sted som ble besøkt av argonautene. Jason og Medeia ble gift her i «Medeias grotte». Apollonios navngir øya som Drepane, gresk for sigd eller krumkniv ettersom det var antatt at den skjulte den kniven som Kronos benyttet for å kastrere sin far Uranos, og fra hans blod nedstammet fajakerne. I en annen og alternativ fortelling identifiserer Apollonios den nedgravde sigden som tilhørende gudinnen Demeter, dog har navnet Drepane antagelig hatt sin opprinnelse i øyas form som minnet om en sigd. I henhold til en skoliaist som kommenterte et avsnitt i Argonautika, ble øya først kalt for Makris etter ammen til Dionysos som flyktet dit fra Euboia.^[23] Andre teorier med støtte i Homer har fremmet at Korfu tilsvarte Tafos, øya til de lelegiske piratene tafianerne.

Ved en dato uten tvil tidligere enn opprettelsen av den greske bystaten Sirakusa på sørkysten av Sicilia ble Korfu befolket av bosettere fra Korint, antagelig rundt 730 f.Kr., men det synes som den før dette innvandringen hadde mottatt en strøm av folk fra Eretria på Euboia. Den velegnete plasseringen for Korkyra (Korfu) for handelen mellom Hellas og Megalê Hellas, den greske bosetningen i sørlige Italia, og det fruktbare lavlandet sør på Korfu, fremmet vekst og framgang. Kanskje også påvirket av tilstedeværelsen av et tidligere folk, ikke-korintere, opprettholdt øyas bosetning, ganske motsatt til praksisen til andre korintiske kolonier, en uavhengighet og tidvis også fiendtlig holdning til moderbyen Korint.

Denne opposisjonen kom fram i den tidlige delen av 600-tallet f.Kr. da deres respektive flåter utkjempet det første sjøslaget som er nedtegnet i gresk historie: 665 f.Kr. i henhold til den antikke historikeren Thukydides. Disse fiendtlighetene endte i erobringen av Korkyra av den korintiske tyrannen Periander som deretter fikk øyboerne til å delta i koloniseringen av Apollonia i Illyria og Anaktorio i vestlige Hellas. Øya fikk snart sin uavhengighet tilbake og deretter henga seg hovedsakelig til handel. Under den persiske invasjonen i 480 f.Kr. bemannet Korkyra den nest største greske flåten med 60 skip, men tok deretter liten aktiv del i krigen. I 435 f.Kr. var øya igjen involvert i en krangel med Korint over kontrollen av Epidamnos (dagens albanske by Durrës), og øya søkte da støtte hos Athen (se Slaget ved Sybota). Den nye alliansen var en av de fremste årsakene til Peloponneskrigen hvor Korkyra var av betydelig nytte for athenerne som en flåtebase, men øyboerne skal ikke å gitt større assistanse med sin egen flåte. Øya gikk nær tapt for Athen ved to forsøk fra den oligarkiske fraksjonens forsøk på å gjøre revolusjon; ved begge anledninger vant det folkelige partiet til sist og tok blodig hevn over sine motstandere, henholdsvis 427 og 425 f.Kr.^[24]

Under Athens kriger på Sicilia fungerte Korkyra som en forsyningsbase; etter et tredje avbrutt forsøk fra oligarkene i 410 f.Kr., trakk øya seg praktisk talt fra krigen. I 275 f.Kr. gikk Korkyra inn i den athenske allianse; to år senere ble øya beleiret av en styrke fra Sparta, men til tross for ødeleggelsen av øyas jordbruksområder, hold øya ut inntil den fikk støtte. I den hellenistiske epoken ble øya gjentatt ganger utsatt fra angrep fra flere hold.

I 303 f.Kr. etter en mislykket beleiring av Kassandros ble øya okkupert for en kort tid av den spartanske hærføreren Kleonymos, men regionen gjenvant sin uavhengighet. Kort tid etter ble Korkyra angrepet og erobret av Agathokles, tyrann av Syrakusa. Han tilbød øya som medgift til sin datter Lanassa ved hennes bryllup med Pyrrhos, konge av Epirus. Øya ble da et medlem av en allianse ledet av Epirus. Det var muligens på den tid at byen Kassiope ble opprettet for å fungere som base for kongen av Epirus' hærtokt. Øya forble en del av alliansen fram til 255 f.Kr. da den ble uavhengig igjen ved Aleksander, den siste kongen av Epirus.

I 229 ble øya erobret av illyrerne fra Balkan, men ble raskt reddet av en romersk flåte og forble en romersk flåtebase fram til minst år 189 f.Kr. På denne tiden ble styrt av en prefekt (antagelig nominert av konsulene). I 148 f.Kr. ble øya administrativt underlagt den romerske provinsen Makedonia.^[25] I år 31 f.Kr. benyttet Octavianus (senere kjent som Augustus) som base i krigføringen mot Marcus Antonius. Fra 336 e.Kr. og framover ble Kérkyra styrt av Østromerriket. Etter den endelige delingen av Romerriket i to i 395 forble Kérkyra under Østromerriket, kjent senere som Det bysantinske rike.

Ved opprettelsen av Nikopolis i Epirus havnet Kérkyra ubemerket i skyggen. Med framveksten av det normanniske kongeriket på Sicilia og de italienske flåtemaktene, ble øya igjen et mål for angrep. I 1081-1085 ble øya holdt av normanneren Robert Guiscard, i 1147-1154 av Roger II av Sicilia. Under sammenbruddet til det senere bysantinske rike, ble øya okkupert av kapere fra Genova i tiden 1197–1207 som igjen ble forvist av republikken Venezia. I 1214-1259 gikk øya videre til de greske despoter i Epirus, og 1267 ble øya besittelsen til huset Anjou i Napoli. Under dette svake styret led øya betraktelig fra ulike angrep og eventyrere, og i 1386 søkte Korfu beskyttelse av republikken Venezia som i 1401 skaffet seg formelt overherredømme over øya og beholdt den fram til den franske okkupasjonen i 1797.

Kérkyra, «Døra til Venezia», i århundrene da hele var Adriaterhavet var blitt Veneziabukten,^[26] forble på venetianske hender fra 1401 og fram til 1797, men gjentatte ganger angrepet av muslimske osmanske sjø- og landstyrker, og underkastet fire alvorlige beleiringer i 1537, 1571, 1573 og 1716. I løpet av disse angrepene forsvarte Korfu by seg gang på gang. Effektiviteten til de mektige venetiansk befestningsverkene på øya foruten også styrken til en del eldre bysantinske befestninger i Angelokastro, Kassiopi, Gardiki og andre, var en betydelig faktor for at Korfu forble fri. Historikeren Will Durant hevder at Korfu skylder republikken Venezia det faktum at øya var den eneste del av Hellas som aldri ble erobret og underkastet det muslimske osmanske rike.^[27]

I en rekke forsøk av de osmanske tyrkerne på å erobre øya begynte i 1431 da tyrkiske tropper under Ali Bey gikk i land på øya, forsøkte å erobre festningen, herjet og ødela de omliggende området, men ble til sist slått tilbake.^[28]

Beleiringen av Korfu i 1537 var den første store beleiringen av osmanerne. Den begynte den 29. august 1537 med rundt 25 000 soldater fra den tyrkiske flåten som gikk i land og herjet rundt foruten å ta kanskje så mange som 10 000 greske øyboere som ble ført bort som slaver. Til tross ødeleggelsen av byga holdt festningen ut til tross for gjentatte angrep i løpet av tolv dager, og til sist forlot tyrkerne øya uten suksess grunnet dårlig logistikk og en epidemisk pest som tynnet ut i deres rekker.^[28][30]

Trettifire år senere i august 1571 kom tyrkiske styrker tilbake for nok et forsøk på å erobre øya. Etter å tatt Parga og Mourtos på det greske fastlandet angrep de øya Paxos, deretter gikk de land på Korfus sørøstkyst og etablerte et stor brohode hele vegen fra den sørlige enden av øya ved Lefkimi til Ipsos på Korfus østlige midtseksjon. Disse områdene ble gjennomgående herjet og ødelagt som ved tidligere angrep. Uansett sto byen like stødig som forrige gang, igjen et vitnemål befolkningens tapperhet og de venetianske ingeniørenes dyktighet. Det er også verd å nevne en annen festning, Angelokastro (gresk: Αγγελόκαστρο som betyr Angelos festning og er oppkalt etter dens bysantinske eier, Angelos Komnenos), beliggende ved nordvestkysten i nærheten av Palaiokastritsa (gresk: Παλαιοκαστρίτσα som betyr «stedet med den gamle festningen»). Borgen lå på et særlig bratt og høyt fjellknaus, og holdt også ut mot angrepene.^[28]

Disse nederlagene i øst og i vest på øya ble avgjørende for tyrkerne og de oppga beleiringen og forlot øya. To år senere forsøkte tyrkerne på nytt. De kom fra Afrika etter en seierrik militær kampanje, gikk i land på Korfu og brente og ødela de rurale områdene. Etter et motangrep fra de styrkene på øya ble tyrkerne tvunget til å forlate øya igjen.^[28]

En andre stor beleiring av Korfu skjedde i 1716 under den siste osmanske-venetianske krig. Etter erobringen av Peloponnes i 1715 dukket den osmanske flåten opp i Butrinto midt imot Korfu. Den 8. juli seilte den tyrkiske flåten med 33 000 menn til Korfu fra Butrinto og etablerte et brohode ved Ipsos.^[28] Den samme dagen møtte den venetianske flåten den tyrkiske i sundet ved Korfu og beseiret tyrkerne i det påfølgende sjøslaget. Den 19. juli, etter å ha tatt noen få fjerntliggende festninger, nådde den osmanske hæren høydene rundt Korfu by og la seg i beleiring. Til tross for gjentatte angrep og tung beskytning greide de ikke å bryte gjennom forsvaret og ble tvunget til å oppheve beleiringen etter 22 dager. 5000 venetianere og utenlandske leiesoldater, sammen med 3000 øyboere, under lederskapet til grev von der Schulenburg, var seierrike nok en gang.^[5][28][31] Suksessen hadde igjen sin årsak i de omfattende befestningsverkene. Tilbakeslaget til osmanerne ble feiret i Europa da Korfu ble sett på som en bastion for den vestlige sivilisasjon mot den osmanske horde. I dag er imidlertid denne rollen blitt relativ glemt, men ble i sin tid feiret i musikkstykket Juditha triumphans devicta Holofernis barbarie, komponert av den venetianske komponisten Antonio Vivaldi og framført i Venezia i 1716.

Korfu by ser svært forskjellig fra de fleste andre greske byer. Det har sin bakgrunn i Korfus særegne historie. Fra 1386 til 1797 ble øya styrt av adelen fra Venezia. Mye av byen reflekterer denne epoken da øya tilhørte republikken Venezia med sine fleretasjes bygninger langs smale gater.

Mange venetiansktalende familier bosatte seg på Korfu i disse århundrene og fram til andre halvdel av 1900-tallet ble veneto da mar snakket på Kordu; de ble kalt for korfiottitalienere. I løpet av denne tiden ble det lokale greske språket assimilert til et stor antall italienske og venetiansk ord, mange av disse er fortsatt benyttet som dialektord den dag i dag.

De venetianske føydalfamiliene førte en mild, men dog en enerverende politikk overfor de innfødte grekere som selv begynte å tilpasse en del trekk fra venetianske skikker og kultur. Korfiottene ble oppmuntret til berike seg selv ved å kultivere oliven, men ble forhindret fra å konkurrere i direkte og åpen konkurranse med Venezia.

Øya tjente som trygt tilfluktssted for gresk lærde, og 1732 ble øya hjem for det første akademi i det moderne Hellas. En lærd prest, Nikephoros Theotokis (1732–1800), ble kjent i Hellas som en pedagog og senere i Russland hvor han flyttet senere i livet som en ortodoks erkebiskop.

Mange italienske jøder søkte tilflukt på Korfu (og på Zakynthos) i de venetianske århundrene og de snakket sitt eget språk, judæo-italiensk, en blanding av hebraisk og italiensk, og på Korfu også iblandet en del venetianske dialektord og en del greske ord.

Den venetianske påvirkning var også viktig for utviklingen av opera på Korfu. I løpet av venetianske tid utviklet korfiottene en inderlig lidenskap for italiensk opera som var en virkelig kilde for den særegne (gitt de undertrykkende forholdene på det greske fastlandet) musikalske utviklingen på øya i løpet av denne tiden. Det var i venetiansk tid at byen så byggingen av den første operahuset i Hellas, skjønt det ble hardt ødelagt av tysk artilleri i løpet av den andre verdenskrig.

Den internasjonalt kjente britiske fotografen Felice Beato (1832–1909), født i Venezia, er antatt å ha tilbrakt store deler av sin barndom på Korfu.

Venetianerne fremmet den katolske kirke i løpet av deres fire århundrer på Korfu. Selv om flertallet av korfiottene i dag er gresk-ortodokse (den offisielle religionen i Hellas), har en prosentandel (rundt 5 prosent) uansett sin tro med bakgrunn fra denne tiden. Disse samtidige katolikker er hovedsakelig familier som kommer fra Malta, men også fra Italia i løpet av republikken Venezia, og dagens katolske samfunn utgjør rundt 4000 mennesker (to tredjedeler av maltesisk bakgrunn) som lever bortimot utelukkende i venetianske citadell i Korfu by, og lever i harmoni med det gresk-ortodokse samfunn. Som andre innfødte greske katolikker feirer de påske ved å benytte den samme kalender som den gresk-ortodokse kirke.

Øyas levevis har tatt til seg venetianske på en rekke måter: dens lokale kjøkken har beholdt en rekke venetianske delikatesser og oppskrifter: "Pastitsada", avldet fra delikatesse «pastissada» (italiensk: «spezzatino») og de mest populære matrett på Korfu er «sofrito», «strapatsada», «savoro», «bianco» og «mandolato».

Ved freden i Campo Formio i 1797 ble Korfu avstått til Frankrike, som okkuperte den i to år og underla den da i det franske departement Corcyre. Franskmennene ble forvist av en felles flåte av Russland og Det osmanske rike under admiral Fjodor Usjakov. For en kort tid ble Korfu by hovedstad av en selvstyrt føderasjon kalt Heptanesos (eller den septinsulære republikk, «de sju øyer») under osmansk overherredømme, men beskyttet av Russland. I 1807 etter freden i Tilsit ble et fraksjonsplaget regjering igjen erstattet av en fransk administrasjon under guvernør François-Xavier Donzelot, og i 1809 ble øya forgjeves beleiret av en britisk flåte som allerede hadde tatt de øvrige joniske øyene.

Ved Paris-traktaten den 5. november 1815 ble De joniske øyer et protektorat under Storbritannia som De joniske øyers forente stater, og Korfu ble setet for den britiske lord høykommisjonæren (utnevnt av den britiske monarken) av De joniske øyer. Perioden med britisk styre var en framgangsrik periode for Korfu ettersom gresk språk ble offisielt språk, nye veier ble bygget, vannsystemet ble utbedret og det første gresk universitet ble opprettet i 1824. Den 29. mars 1864 signerte Storbritannia, Hellas, Frankrike og Russland Londontrakten som overførte herredømmet av Korfu til Hellas. Den 21. mai samme år ble De joniske øyer gjenforent med Hellas ved proklamasjon av lord høykommisjonæren.^[28]

Under den første verdenskrig fungerte Korfu som tilfluktssted for den serbiske hær som trakk seg tilbake fra ententemaktenes skip fra et hjemland okkupert av østerrikere og bulgarere. I løpet av den tiden de oppholdt seg på Korfu døde et stort antall fra utmattelse, matmangel, og ulike former for sykdommer. Mange av deres levninger ble brent på havet nær øya Vido, en liten øya ved munningen av havnen til Korfu by, og et monument med takk til den greske nasjon har blitt reist på Vido av takknemlige serbere; følgelig er vannene rundt Vido kjent for serbere som «Den blå gravlund» (serbisk: Плава Гробница, Plava Grobnica), etter et dikt skrevet av Milutin Bojić etter krigen.^[32]

I 1923, etter en diplomatisk strid med Hellas, bombet italienske styrker og okkuperte Korfu. Krisen ble bilagt av Folkeforbundet.

I løpet av den gresk-italienske krig ble Korfu okkupert av italienerne i april 1941. De administrerte Korfu og de øvrige joniske øyene som en adskilt enhet fra Hellas fram til september 1943 som følge av Benito Mussolinis ordre om å oppfylte italiensk irredentisme og gjøre Korfu til en del av kongedømmet Italia. I løpet av den andre verdenskrig var det tiende infanteriregiment av den greske hær, som utgjorde nesten utelukkende soldater fra Korfu,^[33] ble gitt oppgaven å forsvare Korfu. Regimentet tok del i Operasjon Latzides som var en heroisk, men til sist ikke et vellykket forsøk på stå imot italienerne. Etter at Hellas overga seg til aksemaktene kom øya inn under italiensk kontroll og okkupasjon.^[33] På den første søndagen i november 1941 tok elever fra videregående skoler fra hele Korfu del i studentprotester mot den italienske hæren. Disse studentenes protester var de første handlinger fra den folkelige motstandsbevegelsen i det okkuperte Hellas og et sjeldent fenomen for selv hele det okkuperte Europa.^[33] Deretter var det et betydelig antall øyboere som rømte til Epirus på det greske fastlandet og slo seg sammen med partisanene i ELAS og EDES for å delta i motstandsbevegelsen.^[33]

Ved sammenbruddet til den italienske fascismen i 1943 tok Tyskland kontroll over øya. Den 14. september 1943 ble Korfu bombet av Luftwaffe som ødela kirker, boliger, hele bykvartaler, særlig det jødiske kvarteret Evraiki, og en rekke betydningsfulle bygninger, blant annet det joniske parlament, kommuneteateret, biblioteket og andre.^[33] Italienerne kapitulerte og øya ble okkupert av tyskere. Korfu bys ordfører på denne tiden, Kollas, var en kjent kollaboratør og ulike antisemittiske lover ble vedtatt av nasjonalsosialistene.^[34] Tidlig i juni 1944, mens de allierte bombet Korfu som en avledning fra landgangen i Normandie, samlet Gestapo sammen jødene i byen, fengslet dem midlertidig i den gamle festningen Palaio Frourio, og den 10. juni ble de sendt til Auschwitz hvor de aller fleste ble myrdet.^[34][35] Rundt to hundre ut av en jødisk befolkning på 1900 slapp unna utryddelsen.^[36] Mange blant lokalbefolkningen skaffet beskyttelse og tilfluktssted til de 200 jøder som greide å slippe unna nasjonalsosialistene.^[37] En framstående del av gamlebyen er fortsatt kalt for Evraiki (Εβραική, i betydningen «Jødekvarteret») i anerkjennelse av det jødiske bidraget og fortsatt tilstedeværelse i Korfu by. En aktiv synagoge (Συναγωγή) med rundt 65 medlemmer (hvorav flere fortsatt snakker det gamle språket) er en integrert del av Evraiki.^[36] Den 18. april 2011 ble den jødiske synagogen forsøkt brent ned, men brannen ble slukket og det var ingen ofre.^[38]

Korfu ble frigjort av britiske tropper, særlig 40. kongelige marinekommandos, som gikk i land på Korfu den 14. oktober 1944 samtidig som tyskerne evakuerte Hellas.^[39] Den britiske marinen feide Korfusundet for miner i 1944 og 1945, og slo fast for den var fri for miner.^[40] Et stort minefelt var lagt der kort tid etter av det nylig kommunistiske Albania og førte til hendelsen i Korfusundet.^[40][41][42] Egentlig var det tre adskilte hendelser som involverte skip fra den britiske marine i sundet i 1946 og er betraktet som en tidlig episode i den kalde krigen. Det førte til at den juridiske saken Storbritannia mot kommunistiske Albania i den internasjonale domstolen.

Etter den andre verdenskrig og den greske borgerkrig ble øya gjenoppbygd under hovedprogrammet for rekonstruksjonen til den greske regjering som forsøkte å bevare de fleste elementer fra dens gamle arkitektur. Øyas økonomi vokste, men en del av øybeboerne valgt å utvandre til andre deler av Hellas. Bygninger som hadde blitt reist under den italienske okkupasjon ble omgjort til skoler eller for bruk av myndighetene. I 1956 ble Maria Desylla Kapodistria, en slektning av Ioannis Kapodistrias, Hellas første guvernør (regjeringssjef) etter frigjøringen fra tyrkerne, ble valgt til borgermester av Korfu by og ble også den første kvinnelige borgermester i Hellas. ^[43] Korfus sykehus ble også reist;^[44] elektrisitet ble koblet til landsbyene på 1950-tallet, understasjonen til den gresk radio ble innviet i mars 1957,^[45] og fjernsyn ble introdusert på 1960-tallet, og forbindelse til Internett i 1995.^[46] Det joniske universitet ble opprettet i 1984.

Dagens kommune Korfu ble opprettet ved lokalstyre-reformen i 2011, ved å slå sammen 15 tidligere kommuner som da ble kommunale enheter:^[3]

• Agios Georgios
• Achilleio
• Korfu (by)
• Erikoussa
• Esperies
• Faiakes
• Kassopaia
• Korissia
• Lefkimmi
• Mathraki
• Meliteieis
• Othoni
• Palaiokastritsa
• Parelioi
• Thinali

Provinsen Korfu (Επαρχία Κέρκυρας) var en av provinsene i prefekturet Korfu. Dets område tilsvarte det som er dagens kommune Korfu.^[47] Provinsen ble nedlagt i 2006.

Bortsett fra å være ledende innenfor kunst er Korfu også hjem for Det joniske akademi, en institusjon som videreførte og styrket tradisjonen innenfor gresk utdannelse og pedagogikk mens resten av Hellas var alvorlig opptatt med å bekjempe den tyrkiske okkupasjonen.

På Korfu er også det joniske universitet som ble etablert i 1984 i anerkjennelse, ved administrasjonen til Andreas Papandreou, til Korfus bidrag til utdannelsen i Hellas da øya var sete for det første greske universitet i moderne tid,^[48] det joniske akademi. Akademiet ble opprettet i 1824, førti år før De joniske øyer ble gjenforent med Hellas, og kun tre år etter den greske selvstendighetskrigen var avsluttet.

Folket på Korfu har i ulike historiske sammenhenger fungert som en vestlig barrikade, og i moderne tid begynte det med massive studentprotester under den andre verdenskrig mot okkupasjonen av de italienske fascistene. Kampen fortsette med å bekjempe diktaturet til Georgios Papadopoulos (1967–1974), og studentene på Korfu har spilt en framtredende rolle i kampen for demokrati og frihet i Hellas. Et eksempel var geologistudent Kostas Georgakis som i protest mot den greske militærjuntaen 1967–1974 satte fyr på seg og brente seg selv til døde den 19. september 1970.^[49]

Korfu har alltid vært et kulturelt senter som har utmerket seg, og det museer og biblioteker er fylt med uerstattelige gjenstander og bøker. De mest severdige av øyas museer og biblioteker er lokalisert i byen:^[50]

• Det arkeologiske museum, innviet i 1967, ble bygget for huse utstillingen av den store gorgongavlfeltet fra tempelet til gudinnen Artemis i den antikke byen Korkyra, utgravd ved Palaiopolis tidlig på 1900-tallet. Gavlfeltet har blitt beskrevet av avisen New York Times som det "fineste eksempelet på bevart arkaisk tempelskulptur".^[51] Keiser Vilhelm II av Tyskland hadde utviklet en "livslang besettelse" av gorgonskulpturen som var emne for seminarer for gresk arkeologi som keiseren var til stede ved Universitetet i Bonn. Seminarene ble holdt av arkeologen Reinhard Kekulé von Stradonitz som senere ble keiserens rådgiver.^[17] I 1994 ble ytterligere to haller lagt til museet hvor nye oppdagelser fra utgravningene fra den antikke byen og fra gravstedet Garitsa ble stilt ut.
• Det bysantinske museum i Antivouniotissa er en tidligere kirke omgjort til museum og viser bysantinsk kunst.
• Pengeseddelmuseet på Korfu, lokalisert ved torget Aghios Spyridon, har en komplett samling med greske pengesedler fra uavhengigheten til overgangen til euro i 2002
• Det offentlig bibliotek på Korfu er lokalisert i de gamle engelske barakker i Palaio Frourio.
• Solomos museum og samfunnet for korfiottiske forskning
• Korfus lesende samfunn har et omfattende bibliotek av gamle manuskripter og sjeldne bøker fra Korfu.
• Musikkmuseet til det filharmoniske samfunn på Korfu er lokalisert i bygningen til de filharmoniske samfunnet og inneholder musikknoter, instrumenter, malerier og dokumenter knyttet til øyas musikalske historie og 1800-tallet på De joniske øyer.
• Museet for asiatisk kunst er lokalisert i Palaia Anaktora. Det består av hovedsakelig kinesisk og japansk kunst. Dens unike samling er lokalisert i 15 rom med over 12 000 gjenstander, inkludert en gresk buddhistisk samling som viser innflytelsen til Aleksander den store på buddhistisk kultur så langt unna som Pakistan.
• Kapodistrias' museum er Ioannis Kapodistrias' sommerhjem i Koukourisa på hans fødested Korfu. Huset har blitt omgjort til museum for å minnes hans liv og hva han oppnådde.^[52] Det er donert av Maria Desylla Kapodistria, en slektning av Kapodistrias, tidligere ordfører av Korfu by og den første kvinnelige ordfører i Hellas.
• Det serbiske museum på Korfu (serbisk: Српска кућа; det serbiske hus) som består av en utstilling om de serbiske soldatenes tragiske skjebne under den første verdenskrig. Levningene av den serbiske hær på rundt 150 000 soldater som sammen deres regjering i landflyktighet fant tilflukt og beskyttelse på Korfu etter at den serbiske front kollapset som resultat av det østerriksk-ungarske angrepet den 6. oktober 1915. Utstillingen omfatter fotografier fra soldatenes tre års opphold, sammen med andre gjenstander som uniformer, våpen og ammunisjon, serbiske regimentsfaner, religiøse gjenstander, medisinske redskaper og andre dekorasjoner fra kongedømmet Serbia.

Musikktradisjonen på Korfu er betydelig. I tidligere tider kunne folk komme sammen for å synge kantádes (καντάδες; fra det italienske verbet cantare, «å synge»), improvisert korsang med to, tre eller fire stemmer, vanligvis akkompagnert av en gitar. I dag er det bare framført av delvis profesjonelle eller amatørkor, ofte som attraksjon for turister.

Orkester, filharmoniske samfunn (Φιλαρμονικές), som også gir fri instruksjon i musikk, er fortsatt populære og fortsetter å tiltrekke seg unge rekrutter. Det er nitten slik marsjerende orkester over hele øya.

I Korfu by er det tre framstående orkestre:

• Det filharmoniske samfunn på Korfu benytter mørkeblå uniformer med mørkerøde brytninger, og blå og røde hjelmdusker. De kalles vanligvis for de gammelharmoniske eller ganske enkelt for Paliá («gammel») og ble grunnlagt den 12. september 1840.
• Mantzaros filharmoniske samfunn benytter blå uniformer med blå og hvite hjelmdusker. Det er vanligvis kalt for Néa ("nye") og ble grunnlagt den 25. oktober 1890.
• Kapodistria filharmoniske forening benytter røde og svarte uniformer og dusker. Det er vanligvis kalt for Cónte Capodístria eller ganske enkelt for Cónte («greve»). Det er det yngste av de tre, grunnlagt den 18. april 1980.

Alle de tre har to betydelige orkestre hver, de fremste marsjerende orkestre kan ha opptil 200 musikere ved store anledninger, og 60 unge student bandinas for lettere anledninger og trening.

Orkestrene gir jevnlige promenadekonserter i helgene ved parken Spianadas «pálko», og har en framtredende del i de årlige seremoniene i helligeuken. En betydelig, men hovedsakelig vennlig rivalisering mellom dem eksisterer, og hver gang de passerer bygningene som huser de respektive orkestrene, stopper de og gir en musikalsk salutt til deres rivaler. Mens dette offisielt er et tegn på respekt, er det også en utfordring for vise seg fram som langt mer framragende musikere.

På langfredag, fra tidlig om ettermiddagen og framover, spiller de tre nevnte orkestrene i hver sine grupper, fulgt av gravprosesjoner fra bykirkene. Sent på ettermiddagen kommer de tre sammen for dannet et stort orkester for å følge prosesjonen til katedralen mens gravmarsjene framføres ulikt avhengig av hvem som spiller. Gamle filharmoniske spiller Albinonis Adagio, Mantzaros spiller Verdis Marcia Funebre fra operaen Don Carlos, og Capodistria spiller Chopins Gravmarsj og Angelo Marianis Sventura.^[53]

Om morgenen på påskeaften deltar de tre orkestrene igjen i de liturgiske prosesjonene ved sankt Spyridon-katedralen hvor helgenens relikvier vises fram.^[53] Igjen spiller de ulike gravmarsjer; Mantzaros spiller Micchelis Calde Lacrime, Palia spiller Marcia Funebre fra Faccios Amleto, og Capodistria spiller Gravmarsj fra Beethovens Eroica. Denne skikken nedstammer fra 1800-tallet da koloniadministratorene forbød deltagelse fra den britiske garnisons orkester i å delta i påskeaftenmarkeringen. Trassige øybeboere holdt litani den følgende morgenen og paraderte også helgenens relikvier slik at koloniadministratoren ikke våget å blande seg inn.

Litani er fulgt av feiringen av «den tidlige oppstandelse»; balkongene i gamlebyen er dekket av skinnende røde tøy, og øyboerne kaster på organisert vis ned store keramikkpotter fylt med vann (μπότηδες, bótides) slik at de knuses mot gaten under, særlig i de bredere gateområdene.^[53] Detter er utspiller seg i foregripelsen av Jesu oppstandelse som feires den samme kvelden,^[53] og minnes kong Davids ord «Du skal knuse dem med jernstav, slå dem i stykker som pottemakerens krukke.» (Salmenes bok 2:9)

Straks oppstyret med bótides var over paraderer de tre orkestrene nedover gatene som var dekket av keramikkskår mens de spiller den kjente festmarsjen «Graikoí».^[54] Denne kjente marsjen, øya egen sang, ble komponert i venetiansk tid, og dens tekste sier blant annet: «Grekere, ikke frykt, vi er alle i trelldom, dere hos tyrkerne, vi hos venetianerne, men en dag skal vi alle bli fri!» Venetianerne ble erstattet av franskmennene, og de franske ble erstattet av britene, og både teksten og framføringen av marsjen var offisielt forbudt. Orkestrene spilte den imidlertid på slutten av påskefeiringen som et tegn på ikke bare Guds sønn gjenoppstandelse, men også som gjenoppstandelsen av hele den greske nasjon, og tradisjonen er æret den dag i dag.

Mens det meste av dagens Hellas var undertrykt av Det osmanske rike, kunne De joniske øyer nyte en gullalder i musikk og opera. Korfu by var hovedstaden i den venetianske kolonien og utviklet en særegen kulturarv innenfor musikk og teater, og som britisk protektorat ble den samme kulturutfoldelsen utviklet ytterligere i en egen retning og som nå utgjør sentrum for moderne gresk musikkhistorie. Fram til tidlig på 1700-tallet skjedde musikklivet i byene og landsbyenes torv med framføringer av rene eller musikalske komedier, kjent som Momaries eller Bobaries. Fra 1720 ble Korfu det første greske området i tiden etter 1452 som bygde en teaterbygning. Det var Teatro San Giacomo (i dag byens rådhus), oppkalt etter den nærliggende romersk-katolsk katedralen (fullført i 1691).^[55]

I venetiansk fikk folket på Korfu en inderlig glede av italiensk opera som var en kilde til usedvanlig (gitt forholdene på det greske fastlandet) musikalsk utvikling på øya.^[56] Operahuset på Korfu på 1700- og 1800-tallet var Nobile Teatro di San Giacomo, oppkalt etter den nærliggende katolske katedralen, men denne teaterbygningen ble senere omgjort til rådhus.^[56] Det var både det første teateret og det første operahuset i Hellas i moderne tid og stedet for den første greske opera, Spyridon Xyndas' Parlementkandidaten, basert på en eksklusiv gresk libretto.^[56] En lang rekke med lokale komponister, slik som Nikolaos Mantzaros, Spyridon Xyndas, Antonio Liberali, Domenico Padovani, Pavlos Carrer (fra Zakynthos), familien Lambelet, Spyridon Samaras, og andre, de alle hadde utviklet karrierer som ble sammenflettet med teateret.^[56] San Giacomos sted ble overtatt av det kommunale teater i 1902, og som opprettholdt operatradisjonen med liv og lyst fram til bygningen ble ødelagt under den andre verdenskrig grunnet flyangrep fra Tyskland i 1943.^[56]

Den første opera som ble framført i San Giacomo var i 1733 (Gerone, tiranno di Siracusa),^[56] og i bortimot to hundre år, mellom 1771 og 1943, ble bortimot hver eneste opera fra italiensk tradisjon, foruten også mange av greske og franske komponister, framført på scenen i San Giacomo. Denne imponerende tradisjonen utviklet en enestående musikalsk kulturarv, fortsettes å bli reflektert i Korfus operamytologi, et fast tilbehør i berømte operasangeres reisebeskrivelser.^[57]

Det kommunale teater på Korfu (gresk: Δημοτικό Θέατρο Κέρκυρας) har vært både hovedteateret og operahuset på Korfu siden 1902.^[58] Teater var en etterfølger av Nobile Teatro di San Giacomo di Corfù som ble rådhus og deretter ødelagt av bombeangrep fra tyske Luftwaffe i 1943.^[58]

Siden tidlig på 1990-tallet har et musikkdepartement blitt etablert på Det joniske universitet. Bortsett fra de akademiske aktiviteter, konserter på Korfu og i utlandet, og musikkologisk forskning innenfor emnet nygresk musikk, organiserer departementet en internasjonal musikalsk akademi hvert sommer. Det samler både internasjonale studenter og lærere som har spesialisert seg i messingsinstrumenter, strykere, sang, jazz og musikkologi.

En annen ærverdig tradisjon på Korfu er karnevalet, eller Ta Karnavalia. Det er venetiansk i sin opprinnelse. Festivalen omfatter en parade som inneholder hovedattraksjonen med «Karnavalos», en ganske grotesk figur med et stort hode og et svært smil som leder en mangfoldig prosesjon av en fargerik paradeflåte.^[59] Korfus innbyggere, unge som gamle, er kledd opp i fargerike kostymer og følger etter paraden i områdets trange gater (kantounia) og sprer festivitetene over hele byen mens de danser, synger og har det moro. Om natten ved øyas mer sofistikerte sirkler er danser og kostymeselskaper også en tradisjon.^[59]

Sankt Spyridon (ca. 270 – 348), også referert til som Sankt Spyridon, beskytter av byen (Αγιος Σπυρίδων ο πολιούχος), er skytshelgen for øya. Han aktet for miraklet å ha forvist pesten fra øya og andre mirakler som er tilskrevet ham. Det er antatt av de troende at på sin veg til øya at pesten skrapet en av festningssteinene på den gamle borgen for å vise sitt raseri for å ha blitt forvist. Helgenen er også tilskrevet å ha reddet øya fra den andre store beleiringen i 1716. Dens legende hevder at synet av sankt Spyridon møtte tyrkerne med en flammende fakkel i den ene hånden og et kors i det andre, noe som førte til panikk blant angriperne.^[28][60]

Dette mirakelet er et av de tidligste suksessfulle eksemplene på psykologisk krigføring. Seieren over osmanerne er derfor ikke bare tilskrevet lederskapet til grev Schulenburg som ledet forsvaret av øya mot de tyrkiske angriperne, men også til den mirakuløse intervensjonen til sankt Spyridon. Venezia æret Schulenburg og de greske øyeboerne for forsvaret av øya. I anerkjennelsen av sankt Spyridons rolle i forsvaret, lovpåla Venezia etableringen av litani (λιτανεία) for helgenen den 11. august som minne om den mirakuløse hendelsen og således innførte en tradisjon som hevdes den dag i dag.^[28] I 1716 komponerte Antonio Vivaldi, på oppdrag fra republikken Venezia, det bibelske musikkdramaet Juditha triumphans for å minnes hendelsen. Oratoriet ble første gang framført i november 1716 i Venezia med orkester og kor.^[61] Likeledes er Spyridon er populært fornavn for greske gutter som fødes på øya.

Korfu har en lang historie med gjestmildhet til utenlandske besøkende, eksemplifisert på 1900-tallet ved naturforskeren Gerald Durrells minner om barndommen i hans bok My Family and Other Animals (1956). Nordkysten har i stor grad blitt utviklet av britiske ferieselskaper med store, kostbare ferieboliger.^[62] Feriesteder for pakketurisme finnes på nord- og østkystene. På den andre enden av øya, på sørlige Kavos, er det også turistfasiliteter.

Opp til tidlig på 1900-tallet var Korfu et sted som hovedsakelig ble besøkt av europeisk kongelige og adelige, inkludert keiser Vilhelm II av Tyskland og keiserinne Elisabeth av Østerrike. I dag er det også i stor grad besøkt av europeisk middelklasse, hovedsakelig fra Storbritannia, Skandinavia og Tyskland, noe som har ført til masseturisme.^[63] Øya er dog fortsatt populær hos den globale eliten, og øyas nordøstlige boområde omfatter blant annet medlemmer av familien Rothschild og styrtrike russisk oligarker.^[64][65]

Korfu er hovedsakelig beplantet med olivenlunder og vinranker og har produsert olivenolje og vin siden antikken. De viktigste av de mange artene vindruer på Korfu er den stedegne hvite Kakotrýgēs og røde Petrokóritho, den hvite Robóla fra Kefallinia, den egeiske Moscháto (hvit muskat), og andre sorter.^[66]

I moderne tid har det blitt innført særskilt kultivering som er støttet av de milde klima, som blant annet frukter som kumquat og bergamottappelsiner, noe som i omfattende grad blir benyttet i å produsere søtningsmidler (engelsk: Spoon sweets) og i likører. Korfu produserer også lokale landbruksprodukter som korfuisk graviéra (en ostevariant av gruyère) og korfuost (en variant av granaost). Det framstilles også korfusmør (Boútyro Kerkýras), et smør for koking og baking med sterk smak som er gjort av søyemelk, og noúmboulo, en salami produsert fra svinekjøtt og smult og smakstilsetning fra appelsinskall, oregano, timian, og andre aromatiske urter, hvilke er også brent for røyking.

Lokale kulinariske spesialiteter er blant annet sofrito (stekt kalvekjøtt av venetiansk opprinnelse), pastitsáda (bucatinipasta servert med terninger av kalvekjøtt kokt i en tomatsaus), bourdétto (torsk kokt i peppersaus), mándoles (karamellisert mandler), pastéli (honningstenger gjort med sesam, mandler eller pistasjnøtter), mandoláto (en pastéli gjort av knuste mandler, sukker, honning og vanilje), og tzitzibíra, den lokale ingefærøl, en levning fra britisk tid.

Øya har igjen blitt en viktig anløpshavn og har en betydelig handel i olivenolje. I tidligere tider var det også stor eksport av sitron som ble kultivert her.

Det er på Korfu at Herakles, rett før han må gå i gang med sine tolv storverk, gikk til sengs med najaden Melite, og resultatet av denne foreningen var at hun fødte Hyllos,^[67] høvding av herakleidene.^[68]

Det er på Korfu at argonautene søkte tilflukt på fra den hevngjerrige flåten fra Kolkis etter at de hadde tatt det gylne skinn.^[28]

I de mytiske haveventyrene i Homers Odysseen er Kérkyra øya til fajakerne og hvor Odyssevs møter Nausikaa, datter av kong Alkinoos. Bukta Palaiokastritsa er betraktet som stedet hvor Odyssevs gikk fra borde.^[69]

Den britiske naturforsker Gerald Durrell skrev meget godt likte bøker om sin barndom i tiden 1935–1940 på Korfu: My Family and Other Animals; Birds, Beasts and Relatives; og The Garden of the Gods. Hans bror, forfatteren Lawrence Durrell, har også skrevet en bok om Korfu: Prospero's Cell: A Guide to the Landscape and Manners of the Island of Corcyra (Corfu).

• Mary Stewarts roman This Rough Magic har handling plassert på Korfu.
• Prosperos øya i William Shakespeares siste drama, Stormen, har blitt foreslått, blant flere steder, å ha vært basert på Korfu.

En rekke spillefilmer har blitt filmet på Korfu, blant annet James Bond-filmen fra 1981, Kun for dine øyne. Den mest minneverdige scenen i film som er knyttet til øya er det antikke greske templet under vann med en stor havskilpadde som svømte foran kamera. En kasinoscene ble filmet på Akhilleion.^[70] Andre scener filmet på Korfu var hvor Melina og James Bond går gjennom bygatene og hvor Melina blir mottatt av Bond på øya Pontikonisi. Filmens scene framstilte et gresk bryllup som ble filmet på Bouas-Danilia, den tradisjonelle landsbyen (Μπούας Δανίλια παραδοσιακό χωριό).^[70] Aksjonscener ble filmet ved Neo Frourio.^[71]

Korfu var en av de fremste lokaliseringene i filmen The Executioner (1970) med George Peppard og Joan Collins i hovedrollene.^[72]

BBC har både en TV-versjon fra 1987 og filmversjon fra 2005 av Gerald Durrells bok My Family and Other Animals filmet på Korfu.

Den greske filmen Η κομισσα της Κερκυρας («Grevinnen av Korfu»), med Rena Vlahopolou, har en setting på Korfu i 1972. Tilsvarende har den greske filmen Η Τιμή της Αγάπης («Kjærlighetens pris»), regissert av Tonia Marketaki, også handling i form av en tragisk kjærlighetsfortelling fra Korfu. Den er basert på en roman av Konstantinos Theotokis.^[73]

The Gaze of the Gorgon (1992): en poetisk film for BBC av den britiske dikteren Tony Harrison har både handling og er lokalisert på Korfu. Filmen handler om de politiske konfliktene på 1900-tallet ved å benytte gorgonen som metafor. Filmens imaginær forteller formidles gjennom munnen til den tysk-jødiske poeten Heinrich Heine. Filmen beskriver forbindelsen mellom gorgonen fra Korfu ved Artemistempelet på Korfu og den tyske keiser Vilhelm II.^[74][75] Harrison konkluderer i sitt filmdikt ved å komme med forslaget at Heines statue må bli levert tilbake til Korfu for å overvåke det nye Europa slik at beslutningstagerne på EU-møtet i Korfu i 1994 kan være våken og ikke bli forvandlet til stein ved gorgonens blikk.^[75][76]

Oldtiden

• Ftolikos fra Kérkyra, skulptur på 400-tallet f.Kr., elev av Kritios av Athen
• Filikos fra Kérkyra, tragisk poet, 200-tallet f.Kr.
• Arsenios fra Korfu, første biskop på Korfu og helgen, ca 800-900-tallet

Moderne tid

• Ioannis Kapodistrias (1776–1831), grunnlegger av den moderne greske stat, var født på Korfu
• Augustinos Kapodistrias (1778–1857), gresk soldat, yngre bror av Ioannis Kapodistrias, var født på Korfu
• Nikolaos Mantzaros (1795-1872), komponist, representant for den joniske musikkskole (Επτανησιακή Σχολή), var født på Korfu
• Spyridon Lambros (1851–1919) professor i gresk historie, og kortvarig statsminister av Hellas, var født på Korfu
• Felice Beato (1832-1909), fotograf, vokste opp på Korfu
• Albert Cohen (1895-1981), sveitsisk forfatter, født på Korfu
• Marie Aspioti (1909-2000), avholdt forfatter, poet og sentral kulturpersonlighet på Korfu i etterkrigstiden, og nær venn av Lawrence Durrell
• Gerald Durrell (1925-1995) og broren Lawrence Durrell (1912-1990), begge tilbrakte barndommen på Korfu og skrev om øya
• Irene «Rena» Vlachopoulou (1923-2004), skuespiller og sanger, født på Korfu
• Philip, hertug av Edinburgh ( 1921-2021), født som prins Philippos av Hellas og Danmark, på Korfu
• Kostas Georgakis (1948-1970), gresk student fra Korfu, martyr i kampen mot militærjuntaen
• Alexia av Hellas og Danmark (født 10. juli 1965), eldste datter ekskong Konstantin II av Hellas
• Vicky Leandros (født 1949), internasjonal popsanger, født på Korfu
• Vangelis Petsalis (født 1965), klassisk komponist, født og studerte musikk på Korfu

Utgitt på 1800-tallet

• «Corfu», A Hand-book for Travellers in the Ionian Islands, Greece, Turkey, Asia Minor, and Constantinople, London: J. Murray, 1840, OCLC 397597

Utgitt på 1900-tallet

• «Corfu», Handbook for Travellers in Greece (7. utg.), London: John Murray, 1900
• «Corfu», Greece (4. utg.), Leipzig: Karl Baedeker, 1909
• «Corfu», The Encyclopaedia Britannica (11. utg.), New York: Encyclopaedia Britannica, 1910, OCLC 14782424

• Offisielt nettsted  
• (en) Corfu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) (en)   Korfu hos Wikivoyage