Kansler var fra først av en underordnet tjenestemann i senromersk administrasjon. Allerede tidlig i middelalderen ble kansler navn på geistlige i kongelig tjeneste som stod for utferdigelsen og ekspedisjonen av skrivelser og hadde riksseglet i forvaring. Deres arbeid gav dem stor innsikt i sakene, de ble derfor kongenes nærmeste rådgivere og deres kontor (kanselli) sentrum i administrasjonen. Tittelen gikk senere over på ministere, og kansler har i den betydning holdt seg til vår tid (engelsk chancellor, tysk Reichskanzler, Bundeskanzler).
kansler
Erik Valkendorf var en av Christian 2s fremste rådgivere. Han var kansler fra rundt 1500, og senere ble han også norsk erkebiskop. Da Christian skulle gifte seg med Elisabeth, forsøkte Valkendorf å overtale Christian til å avslutte forholdet til elskerinnen Dyveke. Erik Valkendorf treffer Sigbrit Willums og Dyveke på Bergens torv i 1507, maleri av Eilif Peterssen, 1876.
I Norden
Også i Norden var kansler fra først av geistlig. I Sverige og Danmark hadde lenge en av biskopene kanslertittelen, mens menn av lavere rang utførte forretningene, i Danmark en «kongens kansler». Etter Magnus Lagabøtes Hirdskrå var kansleren medlem av hirden med lendmanns rang. I 1314 bestemte Håkon 5 at prosten ved Mariakirken i Oslo skulle være kansler, og denne ordningen holdt seg med noen avbrytelser til reformasjonen.
Men embetet, liksom riksrådet, hadde på den tid mistet mye av sin betydning fordi administrasjonens sentrum ikke lenger var innenlands. I den norske adels privilegiebrev av 1591 ble det bestemt at kansleren skulle velges av og blant adelen i Norge. Han var den eneste norske riksembetsmann, hadde overoppsyn med rettsvesenet og fikk stor politisk innflytelse. Etter Jens Bjelkes kanslertid (1614–1659) mistet stillingen imidlertid sin betydning, og den ble endelig opphevet i 1679.
I Danmark bortfalt embetet i 1660, men benevnelsen kansler ble nå og da brukt som en tittel. I Sverige er justitiekansler nå brukt som betegnelse på en av de høyeste embetsmenn i statsforvaltningen.
Ifølge universitetsfundasen av 1824 skulle universitetet i Oslo ha både en kansler og en prokansler, men det var bare det sistnevnte embetet som ble besatt, og de ble begge opphevet i 1845. Kanslertittelen brukes fortsatt om den høyeste ordensembetsmann i St. Olavs-ordenen.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.