folkevandringstiden

Skandinavia ble aldri en del av Romerriket. Men det mektige imperiet i sør var en faktor å regne med, og vi kan ikke forstå nordisk folkevandringstid uten mot et romersk bakteppe. I det arkeologiske materialet i Skandinavia blir påvirkningen fra Romerriket synlig i løpet av romersk jernalder – gjennom innovasjoner som skriftspråk (runer), vektsystem og målesystem (romersk fot antatt brukt i husbygging), og nyvinninger innenfor veibygging og militær organisasjon.

Møtet mellom Romerriket og germanerne initierte omfattende endringsprosesser i det nordlige Europa. Selv om det romerske imperiet i lengden ikke overlevde møtet med stammefolkene i nord, gikk den romerske kulturen på mange måter seirende ut av møtet.

Den «romerske», kristne kirken etablerte i løpet av århundrene etter Romerrikets undergang et stadig mer finmasket nett av kirker som i flere hundre år kom til å styre trosutøvelsen og forme dagliglivet for folk i hele Europa. Det romerske imperiet skulle likeledes danne mønster for statsforvaltning og administrasjon – ikke minst i statene som etterfulgte imperiet innenfor dettes grenser. Et varig resultat var videre en germansk kultur som var dypt preget av den romerske. De germanske stammeforbundene på kontinentet var ved utgangen av folkevandringstiden i ikke ubetydelig utstrekning blitt transformert til kristne, germanske riker innenfor det tidligere imperiets grenser.

De ledende sjikt i de germanske samfunnene utviklet en syntese av romerske og germanske tradisjonselementer, og aristokratiets oppfatning av seg selv som gudeætlinger og romernes rette arvtagere som til slutt formaliseres i de germanske statsdannelsene.

Områdene utenfor imperiets grenser i nord ble liggende som en stammesone. De politiske strukturene i denne sonen ble forvandlet gjennom kontakten. Denne kunne ta mange former, og den artet seg selvsagt forskjellig avhengig av hvor i stammeområdet man befant seg. Krig var én mulighet, og germanernes krigføring gjennomgikk store forandringer i løpet av vår periode. Men også gavebytte og handel var måter selv fjerne avkroker i stammeområdet kunne stå i forbindelse med imperiet på.

Selv om vi vet mindre om organisasjonsformene i de germanske områdene i perioden før de antikke skriftlige kildene fanger dem opp og skildrer dem, viser både skriftlige og arkeologiske kilder at det romerske nærværet førte til dannelsen av distinkte stammer i områdene som stod utenfor romernes direkte kontroll. Tacitus omtaler et stort antall germanske stammer omkring 100 evt. 150 år senere er det det andre og større stammeforbund som møter oss i kildene: frankere, alemanner, gotere, saksere, frisere og heruler. Bare et fåtall av de stammene Tacitus omtaler overlevde som politiske enheter. Det var stammeforbundene eller konføderasjonene fra yngre romertid og tidlig folkevandringstid som ble kimen til de arkaiske statene i Nord-Europa.

De første relativt sikre opplysningene om politiske forhold og stammer i Skandinavia finner vi på 500-tallet. Hos goteren Jordanes (551) nevnes en rekke «nationes» som er bosatt på «den store øya Scandza». Først nevner han «adogit», som bor et sted høyt mot nord der de har 40 døgn med dagslys omkring midtsommer og 40 døgns totalt mørke midt på vinteren. Adogit har vært satt i forbindelse med senere tiders håløyger. Deretter omtaler han screrefennae eller «skridfinner», trolig samer. Siden følger «suehans», tolket som svear, om hvilke han opplyser at det fra dem kommer et pelsverk som er berømt for sin sorte farge, og som kommer til romerne «gjennom utallige andre folkeslag». Videre nevner han et antall «nasjoner» som trolig har hørt hjemme i det nåværende Sverige, blant annet gauter. Han omtaler kort danene, men regner tydeligvis ikke de danske øyer til «Scandza». Jordanes regner så opp et antall stammer som er vanskeligere å identifisere, og utenfor disse – fortsetter han – bor «ostrogothae», «raumarici» og «aeragnaricii».

«Raumariciae» og «ragnaricii» tolkes av de fleste som innbyggerne i Raumaríki (Romerike) og Ránríki (Bohuslän), men Hríngaríki (Ringerike) har også vært foreslått. Videre nevner Jordanes i tur og orden «grannii», «augandzi», «eunixi», «taetel», «rugi», «arochi» og «ranii» – vanligvis tolket som innbyggernavn på kyststrekningen fra Grenland («grannii», grener) til Romsdal («ranii, raumer).

Arkeologen Bjørn Myhre har med utgangspunkt i gravmateriale fra folkevandringstid rekonstruert et antall hypotetiske «riker» på norskekysten fra Grenland til Sogn og Fjordane, og med eksplisitte referanser til Jordanes. Tankegangen har eldre aner – Haakon Shetelig mante i sin tid frem et regulært folkevandringstidsrike på Sør- og Vestlandet, et norsk motstykke til de germanske arkaiske statene i Europa. Andre har villet se en tilsvarende organisasjon bak «rike»-navnene på Østlandet – Romerike, Ringerike og Ranrike.

Mange av forbindelsene mellom romere og germanere var av krigersk art. De germanske stammenes krigsteknikk gjennomgikk store forandringer i løpet av vår periode, ikke minst gjennom direkte lån av romersk militærteknikk og –organisasjon. Alt omkring begynnelsen på vår tidsregning hører vi om germanere som er offiserer i den romerske hæren.

Skriftlige kilder og arkeologiske funn tyder på at også krigere fra Skandinavia har deltatt i stridighetene mellom romere og germanere langs Limes – trolig på begge sider av konflikten. Germanske veteraner i den romerske hæren kan ha fått statsborgerskap (etter en krigstjeneste på 20 år, i så fall), de har lært romersk kultur å kjenne og de har kanskje talt latin. Flere av nyvinningene innenfor militær teknikk og organisasjon i romertid og folkevandringstid – de store naustene, for eksempel – kan skyldes slike hjemkomne «romere». Det gjelder også «sivile» innovasjoner som runekunst og veibygging.

Både i den romerske keiserens hushold og ellers blant fornemme familier i Roma var det fra et tidlig tidspunkt en motesak å omgi seg med en germansk livvakt. Imiterte juvelinnlegg i form av glass på belteutstyret i enkelte skandinaviske mannsgraver fra overgangstiden mellom yngre romertid og folkevandringstid, for eksempel det rike Sætrangfunnet fra Ringerike, kan skyldes påvirkning fra skikken hos keiserens livgarde. Blant romerne var bruken av juveler forbeholdt keiserens familie.

Det var eksportforbud for våpen i Romerriket, men romerske våpen – ikke minst sverd – havnet likevel på germansk område, også i Skandinavia, i stort antall.

Et viktig maktgrunnlag for det aristokratiet som vokser frem i løpet av romertid og folkevandringstid, var krigerfølgene. I løpet av perioden får disse følgene stadig større betydning. Allerede hos Tacitus hører vi om stormennenes væpnede følge, men etter hvert utvikler følget seg i struktur og ideologi – følget blir et middel til å endre tradisjonelle maktstrukturer. Følget kjempet for lederen sin, og i belønning kan de alt i løpet av yngre romertid og folkevandringstid ha fått utdelt jord av høvdingen.

Krigens og krigerfølgenes betydning kommer også til uttrykk i våpengravene, det vil si graver der den døde har fått med seg ett etter flere våpen (sverd, lanse, spyd). Fra romertid kjennes våpengraver over store deler av landet, men med en klar konsentrasjon til det indre Østlandet. I folkevandringstiden endrer bildet seg – funnene er flest på Sør- og Vestlandet, mens våpengraver nå er nokså sjeldne på Østlandet.

Selve våpensammensetningen endrer seg i løpet av perioden. I romertid består våpensettet av sverd (gladius, senere spatha), kastespyd og lanse; i folkevandringstid kommer øksen til.

Det er registrert mer enn 250 tufter etter naust langs norskekysten, de fleste finnes fra Jæren og videre nordover. Utenfor Norge er disse kulturminnene svært sjeldne. Nausttuftene fra romertid og folkevandringstid er relativt smalere enn de yngre tuftene. Enkelte steder langs kysten finnes det konsentrasjoner av naust fra jernalderen (Hafrsfjord ved Stavanger; Spangereid ved Lindesnes). Flere av de eldste naustene har vært store nok til å romme (krigs-)skip av Nydamtypen. De største tuftene har trolig sammenheng med en tidlig militær organisasjon.

Også bygdeborgene er et tydelig uttrykk for et samfunn der krig og krigføring har spilt en viktig rolle. Det er registrert om lag 400 borger i Norge. Av de borgene som er nærmere datert, har flertallet vært i bruk i yngre romertid og folkevandringstid, men det finnes såvel eldre som yngre anlegg. Tolkningen av bygdeborgene har endret seg gjennom årene. Det er ikke sannsynlig at én og samme tolkning kan gjøres gjeldende for alle borgene. Alternative tolkninger som har vært foreslått, har vært kultiske anlegg, befestede gårder og jaktinnretninger.

De borgene som er datert til yngre romertid og folkevandringstid, ligger gjerne på utilgjengelige topper, ofte i utmark og langt fra bebygde områder, og de er i mange tilfeller lokalisert ved veier og ferdselsårer til vanns. Disse borgene dekker også mindre arealer enn de fra tidligere og senere perioder. Mange har villet se militære hensyn bak disse anleggene. Flere steder aner man hele rekker av borger, og blant annet på Lista er det foreslått at de utgjør regulære forsvarskjeder.

Slutten på folkevandringstiden oppfattes vanligvis som en krisetid. De arkeologiske kildene forteller om store endringer midt på 500-tallet evt. På Jæren, på Lista og i indre Agder ligger ødegårdsanlegg med hustufter, gravhauger, åkrer og gjerdesystemer og vitner om en storstilt endring i slutten av folkevandringstiden. På det indre Østlandet viser det seg at det omtrent samtidig foregikk en brå endring i bruken av utmarksressursene, og jernvinneanlegg og fangstsystemer som hadde hatt svært stor betydning i dalførene gjennom flere hundre år, ble lagt øde. Regioner som i folkevandringstid peker seg ut som sentrale, og med et rikt kildetilfang, er så å si funntomme i den påfølgende merovingertiden. Leirkar, inkludert de spannformede karene, gikk ut av bruk.

Pollenanalyser gir det samme bildet, nemlig en sterk tilbakegang i åkerbruk og beiteaktivitet i denne perioden. Ødegården Sosteli i Agder er et godt eksempel. Der viser pollendiagrammene en intensiv dyrkningsfase av nesten 500 års varighet frem til rundt 550 evt. På det tidspunktet kom skogen tilbake og gressmark og beiteland var på vikende front. Sosteli er viktig også fordi vi i dette tilfellet er i stand til å datere varigheten av ødeleggingen bedre enn ellers; et halvt århundre tok det før det igjen var folk på gården.

Årsaken til disse endringene har vært diskutert i over hundre år, og det har vært satt frem en rekke mulige forklaringer: Fra utvandring (fra Jæren til Nord-Norge) via omlegging av handelsveiene i Europa og endring av maktforhold, driftsmåter i jordbruket og bebyggelsesstruktur, til epidemier og naturkatatastrofer.

Arkeologen Bo Gräslund mente i sin tid at den justinianske pesten, som herjet i det østlige Middelhavet på 540-tallet, kan være en del av bakgrunnen for det inntrykket de arkeologiske kildene gir av krise- og nedgangstider midt på 500-tallet. Pesten kom på verst tenkelig tidspunkt. I 536 hadde nemlig et stort vulkanbrudd, etterfulgt av flere utbrudd med kort mellomrom, ført til klimaendringer med katastrofale følger for jordbruk og bosetning over store deler av verden. Det har vært foreslått at denne relativt kortvarige klimaforandringen kan være den reelle bakgrunnen for den norrøne tradisjonen om fimbulvinteren.

I en befolkning som allerede var svekket av uår og misvekst flere år på rad, kan den justinianske pesten ha fått store konsekvenser også i Norge, og kanskje forsterket eksisterende tendenser i retning av omlegging av bebyggelsesstruktur og driftsmåter. En har videre tenkt seg at både byggingen av Raknehaugen og andre storhauger og de mange gullskattene som gjemmes i jorden midt på 500-tallet, er uttrykk for ulike måter å møte denne krisen på.

Lenge var arkeologisk gårds- og bosetningsforskning synonymt med undersøkelser av «gårdsanlegg», altså plasser der det finnes hustufter, steingjerder, rydningsrøyser og så videre som er synlige over bakken. Hustuftene er relativt tydelige i lendet og markerte med langstrakte veggvoller. Vollene er spor etter overgrodde og sammenraste steinmurer, som var lagt opp som et ytre vern omkring det «egentlige» huset, som var tømret. Ut fra husene går det ofte fegater eller geiler som ender i en utgard som skiller innmark og utmark. I innmarka finnes det rydningsrøyser og åkerreiner, og ofte også gravhauger. Slike gårdsanlegg er særlig utbredt i Agder og Rogaland, samt i Nordland og Troms, men de forekommer også på Østlandet.

På Lista og Jæren startet de første systematiske undersøkelsene av gårdsanlegg fra folkevandringstiden i årene etter første verdenskrig. I de sentrale jordbruksområdene på Østlandet var undersøkelser av forhistoriske gårdsanlegg relativt sjeldne frem til begynnelsen av 1990-årene, selv om enkelte hus fremkom mer tilfeldig i forbindelse med gravfeltundersøkelser.

Jernaldergården, som vi særlig kjenner den fra Jæren og Lista, representerer antagelig en innordning av den driftsformen som hadde blitt etablert i løpet av bronsealderen, i en ny romlig struktur som muliggjorde en økt vektlegging av husdyrholdet ved at slåtten kunne intensiveres og forbedres. I mange tilfeller viser det seg at det nye kulturlandskapet med hustufter, gjerder og fegater overlagrer eldre åkersystemer.

De synlige strukturene på bevarte gårdsanlegg som Ullandhaug og Storrsheia i Rogaland og Sosteli i Agder vitner om nye måter å drive husdyrhold på: fegater som gjør det mulig å flytte buskapen mellom utmarksbeitene og fjøset hver dag, og særskilte innhegninger for husdyrene. Den nye strukturen med utmarksgjerde (utgard) og fegate (geil) medførte at landskapet ble låst i en fast form som ikke lenger muliggjorde flytting av åkrer og bebyggelse. Fra midten av yngre romertid kan det spores en overgang fra plasskontinuitet til tomtekontinuitet. Denne endringen i romertid tolkes som et resultat av behovet for overskuddsproduksjon av februksprodukter, trolig knyttet til økt stratifisering i samfunnet.

De undersøkte gårdene fra folkevandringstid er dels enkeltgårder, og dels består de av flere adskilte tun innenfor en felles, sammenhengende innmark, altså en form for landsby med spredt bebyggelse. Men også egentlige landsbyer med tett, samlet bebyggelse er påvist. Mest kjent er landsbyen på Forsand i Rogaland. Etableringen av Forsandlandsbyen omkring 200 evt. blir satt i sammenheng med at en dominerende stormannsslekt flytter flertallet av beboerne i lokalområdet sammen i en tettbebyggelse og omfordeler jordrettighetene.

I Danmark og ellers i det nordvesteuropeiske området finnes områder der landsbybebyggelse har vært dominerende i romertid og folkevandringstid. Kjente, undersøkte jernalderlandsbyer i Danmark er Hodde og Vorbasse. Det dreier seg om såkalt vandrende landsbyer, der bebyggelsen med noen generasjoners mellomrom flytter rundt innenfor et gitt territorium. Men de regionale forskjellene har vært betydelige, og særlig i mer marginale jordbruksområder har enkeltgårder vært det vanligste. Trolig har landsbyer vært nokså utbredt i en del norske regioner også.

Den vanlige bebyggelsen i romertid og folkevandringstid består av gårder med to parallelle hus – ett stort, inntil 50 meter langt og 7 meter bredt, og ett mindre, inntil 20 meter langt og 5 meter bredt.

Treskipede hus med bolig i den ene enden og fjøs i den andre er folkevandringstidens typiske hus, og de dominerer gjennom hele perioden. I vestenden har husene et inngangsrom for husets beboere. Øst for inngangsrommet finnes et oppholdsrom med 1–3 ildsteder. Videre mot øst er fjøset plassert, med én eller to innganger. Særlig lange hus har et boligrom med egen inngang helt i øst. I boligdelen skapes det store rom ved at avstanden mellom stolpeparene ved ildstedene kan være så stor som 7 meter (mot 2,5–3 meter i fjøsdelen). En nyhet i huskonstruksjonen i romertid og folkevandringstid er at mange hus ikke har hatt veggstolper, men eksempelvis veggfyllinger i form av stående planker plassert på en syllstokk eller palisadevegger av stående planker plassert i en grøft.

Denne hustypen er funnet også på det indre Østlandet. Men på Østlandet, i Trøndelag og enkelte andre steder er det dessuten påvist en annen hustype fra yngre romertid og folkevandringstid. Store og svært brede hus – opptil 11 meter brede og 60 meter lange – er funnet blant annet på Veien (Ringerike), Bertnem (Namdalen) og Musangen (Råde).

Foreløpig isolert i det norske husmaterialet fra folkevandringstid står et hus fra Forsandmoen. Det er et ettromshus uten fjøsdel, og det blir tolket som en hallbygning. Rene hallbygninger er ellers – i Sør-Skandinavia – et fenomen som først og fremst forbindes med yngre jernalder.

I tilknytning til bebyggelsene i eldre jernalder finnes ulike typer spesialbygninger. Grophus, nedgravde hus, kjennes i Sør-Skandinavia særlig i yngre jernalder, men i Norge har vi eksempler fra førromersk jernalder og fremover. I noen tilfeller viser gjenstandsfunn at grophusene har vært brukt til tekstilarbeid. Andre småbygninger er de såkalte 4-stolpers-konstruksjonene eller små lagerhus (med fra 2–5 stolper). Mange av disse småbygningene har trolig vært lagringsplasser for korn.

I lenger avstand fra datidens gårder finnes også spor etter båthus i form av nausttufter. De eldste fiskeværene langs Vestlandskysten går tilbake til yngre romertid og folkevandringstid, og bygningene her har ofte vist seg å være mindre buer av varierende konstruksjon. Små langhus med veggvoller og inngang i gavlen er påvist flere steder i stølsregionene på Vestlandet.

Gravskikken i folkevandringstid oppviser stor variasjon. I løpet av eldre jernalder blir det vanlig med gårdsgravfelt i mange områder, men det finnes også både enkeltliggende gravhauger/-røyser og gravplasser som omfatter så store arealer at det er rimelig å knytte dem til større enheter enn enkeltgårder. Gode eksempler er Vang i Oppdal, Veien i Ringerike, samt Gunnarstorp og Store-Dal i Sarpsborg.

Gravhaugene i eldre jernalder kan være fra et par meter i diameter til 25–30 meter. Helt i slutten av eldre jernalder bygges det flere steder på Østlandet monumentale storhauger – Raknehaugen i Ullensaker (Akershus) er det fremste eksemplet. Den er cirka 95 meter i diameter og 15 meter høy, og begravelsen som haugen ble bygd over, er datert til sent i folkevandringstiden. Gravhaugene kan ha fotkjede eller fotgrøft, og av og til kan haugene være markert med en bauta i toppen.

Det finnes et mylder av gravformer ved siden av hauger og røyser. Både enkeltstående, reiste steiner (bautaer), flere reiste steiner satt sammen til runde, firkantede eller skipsformede steinsetninger og forskjellige slags steinlegninger (bestående av lagte – ikke reiste – steiner) kjennes. Dessuten finnes graver uten synlig markering over markoverflaten, flatmarksgraver.

Det går et skille mellom brent (kremasjon) og ubrent (inhumasjon/jordfeste) begravelse i perioden. Inhumasjonsskikken fikk et gjennombrudd i romertiden, men branngravene er i flertall gjennom hele eldre jernalder. I folkevandringstid er det særlig på Vestlandet og i Nord-Norge at jordfestegravene finnes. De ubrente gravene er ikke sjelden rikt utstyrt. Den døde har vært lagt i graven fullt påkledd, av og til liggende på en bjørnefell eller en hestehud, og ofte kan det være gitt med en stor oppsetning av kar til mat og drikke, som oftest plassert ved fotenden. Rikt utstyrte inhumasjonsgraver i store, hellebygde kister er en begrenset, men karakteristisk gravskikk først og fremst på Sør- og Vestlandet og i Trøndelag, med kjente funn som dem fra Snartemo i Hægebostad (Agder). Hellekistene kan være svært store, med eksempler som er opp til 7 meter lange.

Branngravene forekommer i flere former. Det vanligste er urnegraver med rensede, brente ben. Dette er regelen på Vestlandet, mens det i øst også forekommer at bålmørjen (brente ben iblandet trekull og andre rester fra likbålet) er satt ned i graven. Urnen kan være et leirkar eller et importert, romersk kar av bronse, i en del tilfeller også et trekar. De brente bena kan også være pakket inn i never. Urnen kan finnes under flat mark, eller være satt inn i en gravhaug eller -røys – enten i et eget «gravrom» eller kiste bygd av stein, eller fritt plassert. De fleste urnegraver er enten sparsommelig utstyrt eller har mangler helt gravgods. Det er ikke uvanlig med draktutstyr (spenner) og bjørneklør (trolig fra bjørnefell som den døde har vært svøpt i/ligget på). Videre forekommer branngraver uten urne, i form av brannflak og branngroper.

Sent i folkevandringstiden utgjør gullskattene et særpreget innslag. Disse funnene består av betalingsringer, sverdskjedebeslag, stenger, armringer, halsringer og brakteater av gull. Fra hele landet kjennes rundt 150 små og store slike funn, flest fra Rogaland. I faglitteraturen diskuteres det om «skattefunnene» er egentlige skatter, altså verdigjenstander som er gjemt unna i ufredstider med tanke på at de skal kunne hentes frem igjen, eller om det dreier seg om et slags offer til høyere makter. Med et nøytralt begrep kan disse gullfunnene betegnes som markfunn. Sammensetningen av funnene i Norge er annerledes enn i Sør-Skandinavia. Hovedmengden av gjenstandene i våre funn består av betalingsgull (-ringer), mens gullbrakteater og –mynter er vanligere i Danmark og på øyene i Østersjøen.

Matoffer i form av nedsatte leirkar i myr og våtmark finnes gjennom hele jernalderen, og husoffer der leirkar, kvernsteiner eller lignende er nedlagt i stolpehull, ved ildstedet eller i inngangspartiet til bygninger, forekommer også. Paralleller til de sørskandinaviske krigsbytteofringene kjennes ikke fra norsk område.

Det er først og fremst gjennom smykkesmedens produkter at vi møter folkevandringstidens ornamentikk og dekorative stil. På sølvblikkspennene – en stor draktspenne for kvinner – fra yngre romertid er dekoren i en stil som etter et rikt funn fra Skåne kalles Sösdalastil. Denne er tydelig romersk-påvirket og todimensjonal, med stempelornamenter i form av border og geometriske figurer, og med klassiske motiver som delfiner, fisk og så videre.

I begynnelsen av 400-årene opptrer en annen stil, Nydamstilen – oppkalt etter et funn fra Nydam mose i Schleswig-Holstein. Også denne stilen inneholder elementer som går tilbake på romerske forbilder, blant annet karveskurd. Karakteristisk for stilen er ellers spiralornamentikken. Med Nydamstilen gjør dyrefigurene dessuten sitt virkelige inntog i kunsten.

Overgangen til en fullt utviklet dyrestil fant sted i løpet av 400-tallet. I den såkalte Salins stil I (oppkalt etter den svenske arkeologen Karl Bernard Salin) har vi for første gang å gjøre med en selvstendig germansk ornamentstil, der dyr var det dominerende motivet. Det dreier seg om stiliserte dyrefigurer, med hoder og lemmer løsrevet fra kroppene og tvunnet om hverandre.

Den germanske dyrestilen, slik den kommer til uttrykk i Stil I, har blitt satt i sammenheng med utviklingen av en fyrsteideologi, som ellers kan gjenfinnes i gjenstandstyper som gullbrakteatene.

Spesielt på Sør- og Vestlandet utviklet det seg i løpet av romertid og folkevandringstid flere håndverkermiljøer der det ble fremstilt leirkar av høy kvalitet. Typiske er de såkalt spannformede karene, som ofte er fint dekorert med samme mønstre som på gjenstander av edelt metall.