Diadem er et hodesmykke. I sin enkleste form er diademet et bånd som ble lagt om panna for å samle håret. Gjennom århundrene har diademet utviklet seg i takt med motens skiftende trender. Mange fine eksempler er å finne i de europeiske kongehusene. Navnet kommer fra det greske diadema, opprinnelig diadein, som betyr 'binde rundt'.
Diademets utvikling
Egypterne, assyrerne og perserne brukte diadem som smykke og verdighetstegn. De egyptiske faraoene bar et bånd i edelmetall rundt hode, ofte med en kobra i front. I Tutankhamon sin grav ble det funnet et diadem i gull med karneoler, lapis lazuli og vulkansk glass. I oldtiden var diademet nesten alltid et pannebånd utført i purpur og edelt metall, besatt med juveler, sjeldnere med takker og lignende. Det kunne også ha form av en bladkrans.
I Hellas ble diadem båret både av menn og kvinner. De kunne være laget som et bånd i gull eller sølv, båret rundt pannen. Enkelte hadde utstansede mønster som rosetter eller vekster. Senere ble det laget diadem i filigran. Populært ble det ved anledninger som til seierherrer i konkurranser. Noen ble også laget som et tegn på samhørighet til Dionysos.
Fyrstelige diademer ble innført av Aleksander den store og hans etterfølgere som etterligning av perserkongens tiara. I Roma ble diademet brukt først av Konstantin den store. Romernes viktigste bidrag til utviklingen var at de systematisk begynte å smykke det med edelstener. Etter hvert som imperiet vokste, fikk de tak i mer diamanter, ametyster, safirer, perler og smaragder, som de prydet smykkene med.
Tidlige europeiske diadem
Fra europeisk middelalder finnes flere eksempler på kongelige kroner som antagelig hentet sin inspirasjon fra romerske diadem. Disse kronene er formet nærmest som høye bånd i edelmetall, uten gjennombrutt dekor.
De kongelige diademene synes å ha blitt populære først under senbarokken, tidlig på 1700-tallet. I takt med hårmotens forandring begynte overklassen å etterspørre smykkegarnityr. Fra omkring 1730 laget franske og engelske gullsmeder store og kompliserte, juvelbesatte diadem. Blomstringen for diademet skjedde først etter den franske revolusjonen. Under de kunsthistoriske periodene nyklassisismen og empiren så formgivere og håndverkere bakover og hentet inspirasjon fra antikken. Hår- og draktmoten var sober, likeså smykkene.
Napoleon 1. Bonapartes kroning
Napoleon 1. Bonapartes kroning i 1804 ble malt av Jacques Louis David i 1806–1807. De kvinnelige gjestene er utstyrt med praktfulle diadem.
Diademet som Napoleon bestilte for Marie Louise i 1810. I 1950-årene ble diademet rekonstruert og består nå av 79 persiske turkiser, total vekt 540 karat, og 1006 diamanter med en samlet vekt på 700 karat.
Avgjørende for diademets popularitet var Napoleon 1. Bonapartes kroning i 1804. De øverste hoffembetsmennene, likeså deres koner og slektninger, brukte store summer for å overgå hverandre under kroningen. Hovedstadens gullsmeder og juvelere hadde hektiske dager da aristokratiet konkurrerte med hverandre om de mest pampige og kostbare smykkene. Napoleon brukte en anselig sum av statskassen for å finansiere smykkeprakten. Hans kone Joséphine hadde et overdådig diadem under kroningen, mens Napoleon selv bar en laurbærkrans i gull. Jacques-Louis Davids maleri fra kroningen illustrerer de mange kvinnene i juvelbesatte diadem.
Da Napoleon 1. Bonaparte giftet seg for andre gang, med Marie-Louise i 1810, fikk hun et spektakulært diadem av sin make. Opprinnelig var det montert med diamanter og smaragder, laget av juveler Etienne Nitot et Fils (nå Chaumet). I 1950-årene ble diademet rekonstruert og består nå av 79 persiske turkiser, total vekt 540 karat, og 1006 diamanter med en samlet vekt på 700 karat.
Ulike typer diadem
René Lalique var en ledende europeisk smykkekunstner. Han designet flere diademer, som modellen Hortensias. Rundt 1900 begynte det voksende borgerskapet skaffe seg diadem. Her finnes det mange eksempler på enkle modeller i jugendstil i sølv og andre metaller.
Diadem i sølv. Norsk produksjon fra cirka 1900.
Diademenes formgivning har fulgt moter og trender. Napoleon-tidens diadem var overdådige med mange og store edelstener. Konstruksjonen var høyreist, nesten som en krone. Ofte ble det brukt sammen med tilhørende ørepynt og to like armbånd, alt for å skape symmetri.
Utover 1800-tallet ser vi en moderasjon. Konstruksjonen var luftigere, og enkelte diadem ble utstyrt med kameer og uedle stener. Etter engelske prins Albert døde i 1861, fikk enkedronningen Victoria en dyp depresjon. Hun gikk i svart som tegn på sin sorg og modererte bruken av outrerte smykker. Det resulterte også i mindre bruk av diadem. Etter hennes død ser vi igjen en oppblomstring av diadem hos de europeiske kongelige. Samtidig begynte det voksende borgerskapet skaffe seg diadem. Her finnes det mange eksempler på enkle modeller i jugendstil i sølv og andre metaller.
Diademet satt vanligvis relativt høyt oppå hodet, sinnrikt festet til en høy håroppsetning. Tidlig på 1900-tallet var trenden at diademet var langt ned på pannen, og under bryllup gjerne over et slør.
Flere diadem er av typen kombinasjonssmykker. Det betyr at diademet er konstruert av flere sammensatte deler. Disse kan hver for seg benyttes som brosjer, ørepynt og halskjede. Da kong Georg 6. ble kronet i 1937, hadde dronning Elisabeth et såkalt strålediadem. Det kunne løsnes fra den bærende konstruksjonen for så brukes som halssmykke.
Franske Chaumet har siden 1780 laget mer enn 2000 diadem og tiaraer for kongehus og aristokratiet. En unik modell tar vanligvis mellom 500 til 1500 arbeidstimer å lage.
Kongelige norske diadem
I anledning prinsesse Ingrid Alexandras 18-årsdag bar hun sin tippoldemor prinsesse Ingeborg sitt diadem. Det er komponert av sammenslående sirkler i platina med diamanter, utført av den franske juveleren Boucheron.
Det norske kongehuset har en interessant samling diadem. Mange av disse er arvet fra medlemmer av de andre europeiske kongehusene. I anledning unionsoppløsningen i 1905 medbragte den nye dronningen, Maud, flere diadem til Norge.
Da den svenske prinsessen Märtha giftet seg med kronprins Olav i 1929, ble flere diadem tatt med. Mest kjent er det så kalte smaragdediademet, som ble laget av den franske hoffjuveler Bapst tidlig på 1800-tallet. Diademet er kraftig besatt med diamanter og smaragder på en stamme med bueformer. På toppen er en magnifikk kvadratisk smaragd. Tidlig på 1900-tallet ble to dråpeformede smaragder tatt ut av diademet for så å bli til ørepynt. Første eier til smaragdediademet skal ha vært keiserinne Amélia av Brasil, som fikk det i gave av ektemannen keiser Pedro 1. Etterpå gikk det videre til dronning Josephine og andre skandinaviske dronninger og kronprinsesser.
Da kronprinsesse Mette-Marit giftet seg med kronprins Haakon Magnus i 2001, bar hun et diadem. Det består av 23 rosetter med diamanter, laget i 1910. Diademet ble gitt i gave fra svigerforeldrene, dronning Sonja og kong Harald.
I anledning prinsesse Ingrid Alexandras 18-årsdag bar hun sin tippoldemor prinsesse Ingeborg sitt diadem. Det er komponert av sammenslående sirkler i platina med diamanter, utført av den franske juveler Boucheron. Det ble ervervet av prins Carl under verdensutstillingen i Paris 1900. Da prinsesse Ingeborg døde, ble det gitt til prinsesse Ragnhild. Etter prinsesse Ragnhilds ønske ga hennes barn diademet i gave til kronprinsesse Ingrid Alexandra på 18-årsdagen.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- af Klintenberg, Kristina (2018). Smycken som huvudsak : En kulturhistorisk och praktisk guide kring diadem och andra smycken för håret, Kulturhistoriska Bokförlaget
- Isaksen, Trond Norén (2023). Ingrid Alexandras arv : Kongefamiliens tiaraer og kvinnene som har båret dem : En historie om krig, kjærlighet, makt og prakt gjennom 250 år, Bonnier Norsk Forlag
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.