Giotto di Bondone

Giotto di Bondone var en italiensk maler, billedhugger og arkitekt. Han virket i Firenze og anses som grunnleggeren av det italienske maleri. Ifølge tradisjonen var han elev av Giovanni Cimabue. I malerkunsten brøt en ny stil frem i Toscana mot slutten av 1200-tallet. Den store fornyeren var Giotto di Bondone, som er kjent for sine fresker i San Francesco i Assisi og i Santa Maria dell'Arena i Padova. Han utviklet en storlinjet plastisk stil, med dramatisk komposisjon og i en mer virkelighetsnær form, og ledet utviklingen mot renessansen.

Som et av hans første arbeider regnes freskene av den hellige Frans av Assisi i overkirken i San Francesco (1300–1304). Nyere forskning (blant andre Alastair Smart) avviser at Giotto har vært mester for disse freskene og tilskriver dem en anonym kunstner. Likevel blir de fortsatt av mange ansett for å være sikre, tidlige verk av Giotto. De 28 bildene viser både forbindelsen med Cimabue og Cavallinis klassisisme. Her fulgte han i stor utstrekning de anerkjente oppskrifter for helgenlegendenes illustrasjon i den toneangivende bysantinske kunst, men brøt med bysantinismens abstraherende og symbolske gjengivelse. Etterpå arbeidet han en tid i Roma, hvor han blant annet utførte en mosaikk i den gamle Peterskirkes atrium, Navicella, nå bare kjent gjennom kopier.

I Scrovegnikapellet i Padova fikk han så anledning til å skildre Kristi, jomfru Marias og hennes foreldres liv i en serie fresker (1304–1306). Dette er hans hovedverk og hans best bevarte arbeid. Her merker en på ny gjenklang fra den følelsesladede, senbysantinske kunsten, som satte spor etter seg mange steder i Italia på denne tiden.

Siden arbeidet Giotto blant annet i Bologna og Napoli, men mest i Firenze. Her utførte han altertavler, for eksempel Madonna fra kirken Ognissanti (Uffiziene i Firenze), og veggmalerier, først og fremst i kirken Santa Croce, i Peruzzi-kapellet, der han malte seks fresker med scener fra døperen Johannes' og evangelisten Johannes' liv. I Bardi-kapellet utførte han likeledes seks fresker som skildrer begivenheter fra Frans fra Assisis historie; her kommer den moderne kunstners større bevissthet til syne, foruten en rikere utviklet artistisk evne. I 1334 ble Giotto overbyggmester ved domkirken i Firenze, der hans viktigste bedrift var planlegging av kampanilen og utkastene til, og muligens utførelsen av, de nederste rekker av relieffer.

Giottos store betydning ligger delvis i at han brøt med det bysantinske skjema. Selv om han beholdt middelalderens abstrakte, blå bakgrunn, forkastet han den lineære og skjematiske fremstillingsmåte og gav i stedet figurene bevegelighet og kroppslig fylde ved lys- og skyggevirkning. Ved hjelp av plastisk modellerte figurer og en enhetlig romkomposisjon som viser en bevisst bestrebelse i retning av perspektiv, skapte han en helt ny billedvirkning. Men ikke bare som romskapende mester revolusjonerte han sin samtids maleri; med enkle midler oppnådde han en sterkt dramatisk virkning, båret av ekte religiøs opplevelse, men alltid strammet gjennom harmonisk fargefordeling og fast komposisjon. Giottos kunst regnes for å ha vært av grunnleggende betydning for Masaccio og dermed for utviklingen av ungrenessansens maleri i Firenze.