Christian Michelsen

I 1888 kom Michelsen inn i Bergen bystyre og formannskap, og ble samtidig fjerde vararepresentant til Stortinget. Norge var på den tiden i union med Sverige. Da unionspolitikken ble satt på dagsordenen i 1891, trådte han for alvor frem i rikspolitikken. Michelsen var medlem av konsulatkomiteen av 1891, som kom med den entydige konklusjon at av hensyn til norske maritime og kommersielle interesser måtte et eget norsk konsulatvesen opprettes. I september kom han inn på Stortinget etter et valg der et eget norsk konsulatvesen stod på Venstres valgprogram.

Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt et forslag til dagsorden som gjorde det klart at konsulatsaken var å behandle av norske statsmyndigheter alene. Dermed var den unionspolitiske radikaliseringen innledet som ledet frem mot unionsoppløsningen i 1905. Michelsen deltok i debatten og ble samme år ny formann for konstitusjonskomiteen. Valget var omstridt og kommentarene mange, og karakteristikker som lettvinthet og manglende partilojalitet kom senere til å hefte ved Michelsen i store deler av hans politiske liv.

Komiteen leverte en delt innstilling. Flertallsinnstillingen var hovedsakelig Michelsens verk. Venstrepressen roste hans innsats, og Bergens Tidende slo fast at han hadde «sjeldne parlamentariske betingelser», mens den konservative Nils Hertzberg mente at Stortinget var blitt gjenstand for ringeakt når en «bergensk gadegut som hr. Michelsen kan tillades at spille første violin og hæves til Storthingets tillidsposter».

10. juni 1892 vedtok Stortinget planen om opprettelse av eget norsk konsulatvesen. Kong Oscar 2. nektet imidlertid å ta vedtaket til følge. Regjeringen søkte avskjed for å unngå å måtte kontrasignere sanksjonsnektelsen. Snart var hele det norske politiske beslutningsapparat lammet. I forståelse med Emil Stang og Johan Sverdrup foreslo Michelsen at Stortinget skulle be regjeringen etterkomme kongens anmodning om å trekke avskjedssøknadene. Samtidig skulle «konsulatsakens behandling utsettes inntil videre». Forslaget ble enstemmig vedtatt, men ble tolket som et nederlag for Venstre, og Michelsen ble syndebukken. Han på sin side antydet at han på grunn av de radikales holdning i unionsspørsmålet vurderte sin tilknytning til partiet.

Senhøstes 1892 kalte rederiet og lokalpolitikken Michelsen tilbake til Bergen. I tillegg hadde han fått et anfall av sin sykelige hjemlengsel, en lidelse han kjempet med gjennom hele livet, og som det var vennen og livlegen Klaus Hanssens fremste oppgave å lindre. Han ble i Bergen til slutten av januar 1893.

Michelsen ble gjenvalgt som formann for konstitusjonskomiteen, men det ble stadig klarere at han tilhørte et moderat mindretall i Venstre. I februar ble konsulatsaken gjenopptatt i partiet, der de radikale ønsket aksjon, mens de moderate ville utsette saken. De radikale seiret, men Michelsen krevde å stå fritt under behandlingen i Stortinget. Han gikk mot aksjonslinjen og ville forhandle med Sverige – på fritt grunnlag – om de uløste unionsspørsmålene, også eget norsk utenriksstyre. Forslaget fikk bare 9 stemmer, og Michelsen led sitt første alvorlige nederlag i Stortinget. Etter pålegg fra Stortinget gjenopptok regjeringen konsulatsaken, men kongen nektet å ta Stortingets beslutning til følge, og regjeringen søkte og fikk avskjed. Regjeringen Stang ble møtt med mistillitsvotum og trussel om riksrett i Stortinget, 10. juni-beslutningen ble fornyet og det konsulære fellesskapet med Sverige vedtatt sagt opp med virkning fra 1. januar 1895.

Michelsen var ikke til stede i Stortinget de dramatiske dagene rundt regjeringsskiftet i 1893, da Emil Stang tok over som statsminister. Fra mars til slutten av mai 1893 oppholdt Michelsen seg igjen i Bergen, dit hans hjemlengsel hadde drevet ham. Det var problemer i rederiet, D/S Sleipner var forsvunnet, og ikke minst mislikte han utviklingen i Venstre og Stortinget. Han motsatte seg Venstres forsøk på å ydmyke regjeringen og stemte med Høyre og Moderate Venstre i saker han mente var slag i luften. Hans posisjon ble ytterligere svekket under behandlingen av konsulatbudsjettet og i spørsmålet om forsvarsbevilgninger, der han stod langt fra det radikale og militærskeptiske flertall i Venstre og advarte mot å svekke forsvarsevnen i en «alvorlig politisk konstitusjonel konflikt».

Men han var også i mange saker enig med partiet, for eksempel i skattespørsmål og i flaggsaken, der han var ansvarlig for konstitusjonskomiteens flertallsinnstilling, og selv hadde han allerede tatt i bruk det rene norske flagg uten «sildesalaten». I næringspolitiske saker kom han til tider i konflikt med sentrale partifeller, og under behandlingen av forslaget til Sjøfartsloven av 1893 ivaretok han rederinæringens interesser. Han støttet også en utvidelse av kvinners stemmerett, men advarte mot å gå for raskt frem. I kulturpolitiske saker og trosspørsmål var Michelsen liberal og kjempet blant annet for dikterlønn til Arne Garborg. Senere skulle han som statsminister utnevne den liberale teologen Johannes Ording til professor i 1906.

Chr. Michelsen engasjerte seg sterkt i saken om Bergensbanen, som for en tid kom til å overskygge alle andre saker, og hvor skillelinjene gikk på kryss og tvers av partigrensene. Her utfoldet han hele sitt politiske talent og klarte på finurlig vis å få til jernbanekompromisset av 1894 gjennom en allianse av representanter for Sørlandet og Vestlandet. Samme år gikk Michelsen ut av Stortinget. Det hadde ikke vært på tale med noe gjenvalg for Venstre, enten det nå var partiet som ikke ville ha ham eller om det var han som ikke ville ha partiet.

I 1895 økte det svenske presset på Norge. En rekke fremtredende borgere i Kristiania og Bergen, blant dem Michelsen, oppfordret til samarbeid mellom partiene og forhandlinger med Sverige. 7. juni 1895 vedtok Stortinget en dagsorden som banet vei for nye forhandlinger med Sverige om norsk konsulatvesen og ordning av utenriksstyret. Aksjonspolitikken hadde lidt sitt store, men ikke endelige nederlag.

Frem til 1902 konsentrerte Michelsen seg om lokalpolitikken, der hans glidning mot Høyre ble mer synlig. Hans talerør ble Morgenavisen, som han etablerte høsten 1902. Avisen ville legge «minst mulig vekt på parti- og storpolitikk» og angrep samtidig Venstres sosialradikale linje. Nyttårsdag 1903 talte Michelsen i Bergens liberale Forening og kritiserte den kostbare sosialpolitikken og den tiltakende offentlige byråkratiseringen. Han ville bryte ned de gamle partiskiller og krevde ny valgordning basert på direkte valg i enmannskretser. Han fikk tilslutning fra liberale venstremenn rundt om i landet.

Målet var gjennom en samling av liberale venstremenn og Høyre å demme opp for en radikalisme som ville føre til sosialisme. For å lykkes måtte Høyre revidere sine standpunkter i unionspolitikken. Etter det svenske forhandlingstilbudet i 1902 kunne Høyre gå inn for en løsning av konsulatsaken uten å tape prestisje. Våren 1903 kom partiets valgprogram, der man tok opp konsulatsaken, tok imot de liberales samarbeidsinvitt og satte kampen mot den sosiale radikalismen øverst på dagsordenen. Etter et mislykket forsøk sommeren 1903 på å overta den lokale venstreforeningen, brøt kretsen rundt Morgenavisen, under Michelsens ledelse, med Venstre og stiftet Bergens liberale Vælgerforening (Samlingspartiet).

Valgkampen var preget av økonomiske og sosialpolitiske spørsmål. Michelsen ble valgt inn som representant for Søndre Bergenhus amt, for Samlingspartiet. I oktober 1903 ble han statsråd i Francis Hagerups nye regjering, først ved statsrådsavdelingen i Stockholm og senere i Handelsdepartementet. Unionsforhandlingene ble gjenopptatt, men uten fremgang. Hagerup holdt fast ved forhandlingslinjen, mens Michelsen i april 1904 varslet om at dersom forhandlingene brøt sammen, ville det bli snakk om «nye linjer og nye mål».

Forslaget til konsulatlov ble lagt frem 10. mai. 18. mai ble konsulatloven enstemmig vedtatt i Odelstinget, 23. mai i Lagtinget, og 27. mai ble den lagt frem for kongen i norsk statsråd i Stockholm. Oscar 2. nektet å sanksjonere, og statsrådsavdelingen nektet å kontrasignere beslutningen under henvisning til at dette ville gjøre dem medansvarlige. Samtidig innleverte statsminister Løvland regjeringens avskjedssøknad. Så langt var det hele en repetisjon av hendelsene 1892 og 1893, men Oscar 2. nektet å godta avskjedssøknadene, da det «er mig klart at nogen anden regjering ikke nu kan dannes». Dette gav Michelsen en gyllen anledning til å meisle ut en dristig, men realistisk løsning på unionsproblemet. 2. juni hadde han aksjonsplanen klar: Unionen måtte oppløses straks, med en formell begrunnelse som gav aksjonen legitimitet. Av taktiske årsaker skulle Sverige og utlandet beroliges med en anmodning til kongen om å la en prins av huset Bernadotte bestige Norges trone.

Med utgangspunkt i kongens begrunnelse for ikke å akseptere avskjedssøknadene utformet Michelsen en treleddet slutningsrekke med unionsoppløsning som en tilsynelatende klar logisk og politisk konsekvens, men med et diskutabelt statsrettslig fundament: Statsrådene hadde nedlagt sine embeter, og kongen hadde deretter erklært seg ute av stand til å skaffe landet en ny regjering. Da det var kongens fremste plikt å skaffe landet en konstitusjonell regjering, hadde den norske kongemakt opphørt å fungere. Siden det var kongen som bandt unionen sammen, innebar dette at de unionelle båndene mellom Norge og Sverige var brutt. Slik skulle det fremstå som om det var kongemakten og ikke Stortinget som hadde oppløst unionen. Etter planen skulle regjeringen legge sine embeter i hendene til Stortinget, som skulle be den fortsette som midlertidig regjering og samtidig erklære unionen for oppløst.

Michelsen holdt kortene tett til brystet. Bare presidentskapet ble informert, mens spesialkomiteen først fikk vite om planen 5. juni og om Bernadotte-tilbudet 6. juni. I hemmelig kveldsmøte 6. juni gav Stortinget sin endelige tilslutning til aksjonsplanen. Republikanerne protesterte heftig mot fortsatt monarki, men med unntak av de fem sosialistene bøyde de seg for regjeringens kabinettspørsmål. Michelsens krav om enighet og samhold var ufravikelig.

7. juni ble Michelsens plan fulgt til punkt og prikke av Stortinget i plenum. Etter statsministerens redegjørelse leste president Carl Berner opp forslag til vedtak. Regjeringen ble bemyndiget til «at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge». Forslaget, der kongen ble avsatt og unionen oppløst «i bisætningen til bisætningen», ble vedtatt enstemmig og uten debatt. Stortinget vedtok deretter en adresse til Oscar 2. med Bernadotte-tilbudet. Samtidig ble det utstedt en proklamasjon til det norske folk om det som hadde skjedd. Dagen etter ble generalene avkrevd lojalitetsløfte, og 9. juni ble det gjennomført flaggskifte på alle krigsskip, militære anlegg og offentlige bygninger – det forhatte statsflagget med unionsmerket, «sildesalaten», ble erstattet av det rene norske flagg.

Unionsoppløsningen var en ensidig norsk handling, som måtte følges opp med en avklaring av Norges forhold til Sverige og utlandet. Her kom Michelsens pragmatiske og løsningsorienterte evner til sin fulle rett. Som motvekt til det svenske diplomatiet ble kjente nordmenn med Fridtjof Nansen i spissen sendt ut for å tale Norges sak. Allerede 1. juni hadde Michelsen overfor sine regjeringskolleger lansert den danske prins Carl som en mulig norsk konge. I midten av juni startet Michelsen hemmelige sonderinger for å klarlegge om prins Carl ville bli Norges konge. Håpet var at prinsen skulle komme til Norge, velges og deretter som konge innlede forhandlinger med Sverige. Prinsen stilte seg positiv, men ut over sommeren førte den politiske situasjonen til at spørsmålet måtte stilles i bero.

19. juni fikk Michelsen Stortinget med på en ny adresse til kongen, der det ble bedt om forhandlinger, «som er nødvendige for det endelige opgjør af det nu løste unionsforhold». Etter at en ekstraordinær (urtima) riksdag i Sverige var trådt sammen 21. juni, ble den svenske tonen overfor Norge skjerpet, men det ble etter hvert klart at svenskene ikke ønsket krig, men kompensasjon. For Norge var det viktig at eventuelle forhandlinger ikke innebar en retrett i forhold til 7. juni-beslutningen. I slutten av juli kom de svenske vilkårene for å forhandle. Det ble krevd folkeavstemning før forhandlinger kunne komme i gang. Michelsen handlet lynraskt. To dager før de svenske vilkårene ble offisielt overrakt, fremmet regjeringen en proposisjon om folkeavstemning, som Stortinget behandlet og vedtok dagen etter. Illusjonen om at dette var en selvstendig norsk handling og ikke en følge av et svensk direktiv, kunne beholdes.

13. august strødde et overveldende flertall av norske velgere sand på «den stedfundne opløsning av unionen», og 31. august startet forhandlingene i Karlstad med Michelsen, Løvland, Carl Berner og Benjamin Vogt som norske forhandlere. Det svenske kravet om nedleggelse av de norske grensefestningene skapte de største vanskene, ikke minst overfor opposisjonen i Stortinget.

I Karlstad-forhandlingene, som foregikk frem til 23. september, dominerte Michelsen, og de var sannsynligvis hans fremste mesterstykke. Han skulle ikke bare ta hensyn til de svenske forhandlerne, men også til en norsk opposisjon med store deler av pressen bak seg. Blottet for politisk ideologi, men med en eminent realpolitisk teft, ryddet han vei for en avtale som begge parter kunne godkjenne. De norske forhandlerne berget Kongsvinger festning og den historiske delen av Fredriksten, mens de øvrige festningsverkene ble revet. I alt ble det sluttet fem overenskomster mellom de to land. 9. oktober vedtok Stortinget Karlstad-forliket – mot 16 stemmer, en første indikasjon på at samholdet som hadde preget Stortinget frem til 7. juni, var i ferd med å brytes opp.

Regjeringens og stortingsflertallets oppfatning var at 7. juni-beslutningen bare hadde ført til avsettelse av kongen og oppløsning av unionen. Norge var derfor fortsatt et konstitusjonelt monarki, og Stortinget hadde rett til å velge ny konge. Enkelte statsrettskyndige hevdet at Stortinget hadde myndighet til å innføre republikk, mens stortingsopposisjonen mente at spørsmålet om forfatning måtte legges frem for folket.

Den republikanske opposisjonen var sterk, og signalene nådde Danmark. Prins Carl krevde folkeavstemning, men gikk senere tilbake på kravet. Michelsen fant det imidlertid mest hensiktsmessig å avholde en folkeavstemning som skulle godkjenne Stortingets valg av konge. Tanken var å hindre at avstemningen ble et valg mellom monarki og republikk. Regjeringen stilte kabinettspørsmål da saken kom opp i Stortinget, men 29 republikanere stemte likevel imot. Folkeavstemningen gav et klart flertall for regjeringens standpunkt, og 18. november 1905 ble prins Carl enstemmig valgt til ny konge. 27. november avla han som kong Haakon 7. ed til forfatningen.

For sin store innsats i 1905 ble Michelsen meget populær. Som regjeringssjef skulle han etter hvert få merke en voksende opposisjon, særlig fra den delen av Venstre som i 1908 «konsoliderte» seg (se konsoliderte Venstre). Man var misfornøyd med hans moderat-konservative innstilling til økonomiske og sosiale spørsmål.

Regjeringen Michelsen var dannet for å løse konsulatsaken og hevde Norges selvstendighet. Den skulle gå av når oppgaven var løst, men ble sittende. Michelsen hevdet senere at han egentlig hadde ønsket å legge ned sitt verv, men var blitt sittende av hensyn til den nye og uerfarne kongen og den uoversiktlige parlamentariske situasjonen. En dypere årsak var likevel ønsket om å videreføre samlingspolitikken fra 1903, med isolasjon av Venstres radikale fløy som fremste mål. Morgenavisen ivret for at regjeringen skulle fortsette frem til valget høsten 1906 og at den skulle gå til valg på sitt eget valgprogram.

Programmet kom i form av et opprop der det norske folk ble oppfordret til å velge et storting som vil vite å «befæste og fortsætte, hva året 1905 har givet os». Tidspunktet, 20. juni 1906, to dager før kongens kroning i Nidarosdomen, var valgt med omhu. Valgprogrammet hadde en klar sosialpolitisk vinkling og inneholdt stort sett de samme poster som Venstres, men gjennomføringen var i langt sterkere grad underlagt kravet om økonomisk måtehold. Programmet var Michelsens ideologi omsatt i praktisk politikk, der tesen om at en regjering bør utøve ledelse, stod sentralt. Høyre sa ja til invitten, mens Venstre sa nei.

Nesten ubemerket hadde Stortinget 15. mai 1905 vedtatt en ny valgordning. I tråd med Michelsens forslag fra 1903 ble direkte flertallsvalg i enmannskretser innført, men som en innrømmelse til Venstre skulle det være omvalg når en kandidat ikke oppnådde absolutt flertall i første valgomgang. Stortingsvalget 1906 ble en triumf for Venstre, men regjeringen Michelsen ble likevel sittende, da flere av venstrerepresentantene var tilhengere av samlingslinjen og hadde gitt sin støtte til regjeringens program. I forsøket på å vinne venstrerepresentantenes støtte dreide Michelsen etter valget kursen mot venstre. Men taktikken lyktes ikke; konsesjonene til Venstre var utilstrekkelige og resulterte bare i stigende irritasjon blant de konservative.

Nå begynte det som Michelsen omtalte som «den nye arbeidsdag», med fokus på nasjonale, sosiale og økonomiske spørsmål. Fra midten av 1890-årene ble norske naturressurser – skog og vannkraft – gjenstand for økende interesse i industriell sammenheng. Store anlegg ble satt i gang ved hjelp av utenlandsk kapital. Våren 1906 tok Michelsen initiativet til å begrense utlendingers adgang til å erverve norske naturressurser, og i april vedtok Stortinget de såkalte panikklovene, som krevde konsesjon ved fossekjøp for både norske og utenlandske selskaper. Michelsen fryktet at en industriell ekspansjon ville skape et «talrigt og ulykkeligt proletariat», som for ham ville bety en reell politisk fare.

Regjeringen var imidlertid ikke konsekvent i konsesjonssakene. Høsten 1906 tillot den Glommen Brugseierforening å regulere vannstanden i Mjøsa, et vedtak som ble skarpt kritisert i Stortinget, som sommeren 1907 påla regjeringen ikke å gi nye konsesjoner uten å spørre Stortinget. Samlingsregjeringens parlamentariske basis smuldret hen. Høsten 1907 var Michelsen svekket både politisk og helsemessig. Han gikk av i oktober og ble etterfulgt av Jørgen Løvland.

Ved sin avgang ble Michelsen hyllet av det største folketog noensinne i Kristiania. Han mottok også landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull. En landsinnsamling resulterte i et stort beløp som Michelsen donerte til fondet Nationalgaven til Chr. Michelsen. Fondets avkastning skulle anvendes til «fremme av videnskabelige eller for næringslivet produktive formål» ved stipendier til «unge fremragende norske mænd eller kvinder».

• Chr. Michelsens arkiv, i Chr. Michelsens Institutt, Bergen
• Chr. Michelsen & Co., forretningsarkiv, i Bergens Sjøfartsmuseum

• To malerier av Erik Werenskiold, 1906 og 1907; Gamlehaugen, Bergen
• Maleri av Erik Werenskiold, 1906; Bergens Rederiforening
• Maleri av Henrik Lund, 1908; Stortinget
• Maleri av Eilif Peterssen, 1910; Norges Rederiforbund, Oslo
• Byste (marmor) av Ambrosia Tønnessen, 1924; Gamlehaugen, Bergen
• Statue (bronse) på sokkel av Gustav Vigeland, 1938; Festplassen, Bergen
• Byste (bronse) av Per Palle Storm, 1980; Løvebakken, Stortinget