Sceneskrekk

Sceneskrekk er redselen for å stå på en scene, også kalt lampefeber. Kan også forbindes med å stå overfor større folkemengder, glossofobi.^[1] Engstelse for å stå og snakke framfor en menneskemengde kan oppleves som virkelig frykt eller fobi. For enkelte er den kun det å få alles oppmerksomhet på seg som oppleves som fryktelig, men for andre kan engstelsen være en del av et større mønster av sosial fobi eller sosial nervøsitet. De fleste opplever sceneskrekk uten større problemer. Ganske ofte oppstår sceneskrekk som følge av forberedelse og forventning til å opptre foran et publikum. Det har mange utslag: bankende hjerte, skjelving i hender og føtter, svette i hendene, nervøse rykninger, tørr munn, løse mage, og svimmelhet.^[2]

Sceneskrekk kan opptre hos folk av alle former for bakgrunn og erfaringer, fra de som er fullstendig uvante med å stå foran et publikum til de som har gjort det i årevis. Det er vanlig kjent blant folk flest og eksempelvis påvirke deres selvsikkerhet i jobbintervjuer. Det kan også påvirke mennesker i skolesituasjoner, som å stå foran klassen og bli hørt i lekser eller skoleprosjekter. Engstelse for publikum påvirker og innvirker også for de som er tilsynelatende trent for å snakke til en forsamling, eksempelvis skuespillere, komikere, musikere og politikere. Mange mennesker med ingen andre problemer kan ha grader av sceneskrekk.

En beryktet undersøkelse, først sitert i avisen Sunday Times i 1973, hevdet at den mest vanligste frykt i USA var å snakke offentlig, og betydde mer en frykt for insekter, gå konkurs eller selv det å dø.^[3] En slik undersøkelse er nødvendigvis ikke nøyaktig da de aller fleste vil heller snakke offentlig enn dø, men for de som opplever sceneskrekk som et reelt problem, vil helst gjøre bortimot hva som helst annet enn å framføre på en scene.

Likevel har det vært de tilfeller av de som faktisk har gått til drastiske virkemidler for å unngå å prestere foran et publikum. Da den engelske poeten og salmedikteren William Cowper (1731-1800) skulle møte foran det engelske overhuset for å diskutere sin søknad for en statlig stilling, forsøkte han henge seg selv dagen i forveien for å unngå dette møtet: «De som har ånd formet som min, hvor en offentlig utstilling av dem selv, ved en hvilken som helst anledning, er som en dødelig gift, de kan ha en viss ide om skrekken i min situasjon; andre har ingen.»^[4] Naturforskeren og botanikeren Joseph Dalton Hooker (1817–1911), Charles Darwins nærmeste venn, fikk nesten sin karriere ødelagt av sin redsel for å snakke til et publikum. Som foreleser var han håpløs, skrev han i et brev til sin bestefar i 1845: «jeg er nervøs i slik grad, og selv om jeg har blitt medlem av diskusjonsklubber i den hensikt, og studert taler og stått opp for å holde dem, klarte jeg aldri å få to setninger etter hverandre.»^[5]

Blant kjente personer som har rapportert perioder med sceneskrekk er blant annet skuespiller Laurence Olivier, pianist Steven Osborne, musiker Carly Simon, og skuespiller Stephen Fry. Sistnevnte flyktet i 1995 fra en teaterproduksjon med Simon Grays Cell Mates på West End. Han har fortalt at fra begynnelsen av hadde han hatt «en tung følelse» hver gang han var på scenen.^[6] Den kanadisk-amerikanske rockegruppen The Band har skrevet en sang om scenefrykt, «Stage Fright», som også er tittelsporet på albumet av samme navn (1970).

Sceneskrekk er virkelig og reelt for de som opplever det, og litt nervøsitet kan være bra for å være overvåken og prestere sitt beste. Da er også følelsen av å lykkes langt sterkere når det er over. Når frykten overstiger belønningen av å lykkes, kan det forhindre muligheten til å lykkes. Å snakke for et publikum vil alltid kreve trening. For lykkes foran et stort publikum må de aller fleste trene og øve seg opp i sosiale sammenhenger ved å snakke foran et lite publikum. Man må også være forberedt, vite hva man skal si, og kanskje også skrive ned talen på forhånd. Mange som har forberedt seg med ferdigskrevne ord oppdager etterpå at de knapt så på den skrevne talen mens de snakket.

De som sliter med sceneskrekk kan ha følelsen av at ingenting er verre enn å gå ut på scenen, men det stemmer ikke. Publikum er som regel sympatisk innstilt til den som er på scenen, og svært få har omkommet mens de holder en tale. For å bli kvitt den verste sceneskrekken må man jobbe målrettet med å bli kvitt flest mulig av årsakene til nervøsiteten. Det kan også være verdifullt med en å snakke med; trener, sanglærer eller lignende. Et ritual før man skal opptre kan hjelpe å få det rette tankesettet før man skal på scenen for å få det rette fokuset hvor man finner selvtillit og ekte uttrykk.^[7]

• Solovitch, Sara (2015): Playing Scared: a History and Memoir of Stage Fright, Bloomsbury USA, ISBN 978-1620400913
• Talbott, Frederick (2014): Defeating Stage Fright: The Path to Speaking Freedom, Kindle-utgave