Forbundsdagsvalget i Tyskland 2005

Forbundsdagsvalget i Tyskland 2005 ble avholdt 18. september for å velge medlemmer til den 16. Forbundsdagen. Resultatet var at den regjerende koalisjonen mellom SPD og De grønne under ledelse av Gerhard Schröder måtte gå av, og den ble erstattet av en storkoalisjon mellom CDU/CSU og SPD. Med Angela Merkel, som hadde vært CDUs kanslerkandidat i valget, fikk Tyskland sin første kvinnelige forbundskansler.

Det ordinære valget skulle i utgangspunktet først holdes i 2006. Men etter valgnederlaget i delstaten Nordrhein-Westfalen 22. mai 2005 ønsket Tysklands kansler Gerhard Schröder å fremskynde valget med ett år. Schröders parti, SPD, mistet regjeringsmakten i delstaten for første gang på 39 år. De konservative hadde da vunnet en rekke delstatsvalg og hadde en klar majoritet i Forbundsrådet, som er satt sammen av representanter fra Tysklands delstater.

Den direkte årsaken til at Schröder ønsket nyvalg var at han mente at han ikke hadde tilstrekkelig oppslutning i egne rekker for å få fullført reformpolitikken. President Horst Köhler skrev ut nyvalg. Den tyske forfatningsdomstolen avsa i en kjennelse senere på sommeren at oppløsningen av Forbundsdagen og utskrivningen av nyvalg skjedde i henhold til grunnloven.

Schröder hadde etter at han kom til makten i 1998 ført en reformpolitikk som viste seg upopulær blant velgerne. Reformene var omstridte også innenfor SPD. Sommeren 2005 gikk SPDs tidligere formann og tidligere finansminister i Schröders første regjering, Oskar Lafontaine, ut av SPD. Ved valget var han en av de to toppkandidatene til Linkspartei, etterfølgerpartiet til Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED), som samarbeidet med det lille protestpartiet Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative.

Schröder mente nyvalg var nødvendig for å få bekreftet tilliten til hans politikk. Han var SPDs og koalisjonspartneren De grønnes kanslerkandidat. Hans utfordrer var Angela Merkel, som var de konservative partiene CDU og CSUs kanslerkandidat. Merkel ønsket å regjere sammen med det liberale partiet FDP.

SPD og De grønne mistet sitt parlamentariske flertall, mens CDU/CSU knepent ble største gruppe i Forbundsdagen. Målt i økning ble Linkspartei valgets vinner, fulgt av FDP. Imidlertid fikk ingen av de foretrukne koalisjonene (CDU/CSU/FDP eller SPD/Grønne) det nødvendige flertallet. I starten påberopte dessuten både Schröder og Merkel seg å ha fått størst oppslutning, fordi Schröder argumenterte med at CDU og dens bayerske søsterparti CSU måtte regnes som adskilte partier (i så fall var SPD størst). Koalisjonsforhandlingene som fulgte ble derfor nokså vanskelige.

Ingen av partiene ønsket å forhandle med Linkspartei. FDP utelukket en deltagelse i en «trafikklys-koalisjon» (SPD/FDP/Grønne). De grønnes avvisning av en «Jamaica-koalisjon» (CDU/CSU/FDP/Grønne) var ikke like kategorisk, men forhandlingene førte heller ikke frem. Dermed ble en stor koalisjon mellom CDU/CSU og SPD eneste utvei, selv om begge parter på forhånd hadde omtalt denne løsningen som den minst ønskelige.

Koalisjonsforhandlingene ble avsluttet 11. november. Schröder la ned sine politiske verv etter at det ble klart at han ikke kunne fortsette som kansler. I avstemningen i Forbundsdagen, som fulgte den 22. november, ble Angela Merkel med 397 av 611 stemmer (og av den store koalisjonens 448 stemmer) valgt til ny forbundskansler. Hun ble dermed Tysklands yngste og første kvinnelige kansler.

Valgdeltakelsen var på 77,7 %.

Endringen for Linkspartei tar utgangspunkt i PDS' resultat fra forrige valg.

CDU-gruppen hadde 226 mandater etter valget, men en representant forlot gruppen i løpet av perioden, en annen forlot forbundsdagen og en tredje døde. Ett medlem av Linkspartei-gruppen forlot fraksjonen. Til slutten av valgperioden hadde forbundsdagen dermed to uavhengige representanter og forskjellen mellom CDU/CSU og SPD var bare én representant.

• Offisielt valgresultat