Ferchar av Ross

Ferchar av Ross, eller Ferchar mac in tSagairt (stundom anglofisert som Farquhar MacTaggart), var den første mormaer eller jarl av Ross (1223–1251) som kjennes fra 1200-tallet, og hvis karriere brakte Ross innenfor grensene til det skotske kongedømmet, og han er husket for å være grunnleggeren av jarldømmet Ross.

Den tradisjonelle fortellingen er at Ferchar var medlem av en gammel familie som opprettet den arvelige stillingen som abbed ved Applecross. Denne ideen går tilbake til skriftene til den berømte historikeren William Forbes Skene (1809–1892), men også før denne. Historikeren Alexander Grant har derimot utfordret den fortellingen ved å argumentere at dens opprinnelse er altfor tynn til å motsi den mer selvinnlysende og mer dokumenterte teorien at Ferchar kom fra Easter Ross. Grant mener at etternavnet mac an t-Sacairt (= Sønn av presten) sannsynligvis refererer til en bakgrunn som vokter av helligdommen til Sankt Duthac ved Tain i Skottland.

Forskningsarbeid på Ferchar har ledet til konklusjonen at Ferchar var en innfødt adelsmann som hadde fordeler av å opprettholde den skotske kongens interesser. Ferchar kom fra intet i 1215 som en lokal krigsherre som knuste et omfattende opprør mot den skotske kongen, Alexander II av Skottland. Melrose-krøniken forteller at:

Machentagar angrep dem og med stor kraft knuste kongens fiender, og han kappet av deres hoder og overrakte disse som gaver til den nye kongen… Og på grunn av dette utpekte herre kongen ham som en ny ridder.

Ferchars evner til beseire de samlete styrkene til klanene MacWilliams og MacHeth tyder på at Ferchar kunne kommandere store militære ressurser, og som historikerne har pekt på, det er ikke noe som er forventet av en nedarvet prest fra Tain, men samtidig var ikke de skotske kongene uten innflytelse i Ross. Deres posisjon kunne kommandere betydelige ressurser selv i et så fjerntliggende område, noe som blir bevist med MacWilliams-klanen, hvis autoritet var avhengig av deres avstamming fra en skotsk konge. Ferchars makt er derfor ikke uforståelig.

Det er mulig at Ferchar ble gjort til mormaer da den takknemlige kong Alexander II av Skottland besøkte Inverness i 1221. Noen indikasjoner tyder på at det er for tidlig og at 1226 er en mer sannsynlig dato, men han var uten tvil mormaer ved 1230, og helt bestemt i 1232 som var det året da Ferchars signatur (sammen med hans sønn Uilleam) opptrer i et charter som Comes de Ross (= mormaer av Ross). Hans signatur og tittel opptrer også i et annet charter som attesteres at han har tildelt noe land til Walter de Moravia, datert en gang mellom 1224 og 1231.

Var Ferchar den første i en nyutnevnt posisjon som mormaer av Ross? Etter den forrige kjente mormaer av Ross, da Malcolm MacHeth døde i 1168, har historiens mørke ligget over jarldømmet. Ross kan derimot sammenlignes med andre tilsvarende jarldømmer/mormaerdomer som Lennox og Carrick. Disse var øyensynlig nye marmaerdomer som ble gitt til innfødte herskere som allerede hadde klanlederskap og de facto status som provinsherskere. I dette lyset er gjenopprettelsen av posisjonen bare en fortsettelse av den bestående gælisk samfunnsstrukturen til det politiske, terminologiske og ideologiske rammeverket til regnum Scottorum, kongeriket Skottland.

I 1235 viser rapporter at Ferchar var aktiv i Galloway. Opprøret til Gilla Ruadh i Galloway i årsskiftet 1234-1235 krevde en storstilt mobilisering av den skotske kongen. Kong Alexander invaderte Galloway og Gilla Ruadh overfalt den kongelige hærstyrken og nesten knuste den, men kongen ble berget av Ferchar som kom til redning med sine menn fra Ross.

Overvinnelsen av de opprørske galwegianerne av en avsidesliggende gælisk krigsherre i den skotske kongens tjeneste hadde en parallell i 1187 da Lochlann av Galloway beseiret den opprørske Domnall Bán mac Uilleim, som krevde den skotske tronen, ved Mam Garvia i nærheten av Dingwall. Faktisk har en historiker koblet disse to hendelsen sammen som en hevnakt.

Ferchar har også blitt navngitt ved å være til stede under forhandlingene som ledet til York-traktaten, signert i 1237.

Historikerne kjenner til at Ferchar ektet en av sine døtre, Euphemia, til Walter de Moravia, en magnat som hersket over Duffus. Walters familie var flamsk opprinnelse og hadde blitt plassert i Moray av den skotske kronen som kongens stedfortreder, men som isteden bygget opp en uavhengig maktposisjon. Christina, en annen av Ferchars døtre, ble giftet bort til Amlaibh, kongen av Man. Kronologien til kongene av Man vil da indikere at det skjedde en gang før 1223 og etter 1188. Denne alliansen er ikke overraskende da kongen av Man allerede hersket over øyene Skye. Det kan tyde på at Ferchar ikke kun var den skotske kongens vasall, men også en gælisk krigsherre med større ambisjoner enn lokal kontroll og en som ville posisjonere seg innenfor det norrøn-gæliske verden rundt Irskesjøen, verden til Alan av Galloway og de manske kongene.

Ferchars videre forbindelser vises i hans støtte til religiøse institusjoner. På 1220-tallet bevilget han den premonstratensianske ordenen av Whithorn i Galloway et nytt kloster ved Mid Fearn i Ross, og flyttet det et tiår senere til New Fearn. Munkene brakte med seg relikviene til Sankt Ninian, hvilket er grunnen til at klosteret Fearn Abbey er assosiert med denne helgenen. Hendelsen er ikke en kuriositet ettersom alle strebende lokale herskere trengte et eget kloster.

Det nøyaktige årstallet for Ferchars død er ikke kjent med sikkerhet. Den tradisjonelle datoen, 1251, er basert på den datoen som er gitt i den falske Breve Cronicle til Erllis av Ross. Denne oppgir at hans fødselssted er Tain. Til tross for den upålitelige kilden var han høyst sannsynlig død ved 1250-tallet da hans sønn opptrer som mormaer i egen rett.

• Anderson, Alan Orr, Early Sources of Scottish History: AD 500-1286, 2 Vols (Edinburgh, 1922)
• Brooke, Daphne, Wild Men and Holy Places, (Edinburgh, 1994)
• Grant, Alexander, The Province of Ross and the Kingdom of Alba in E.J. Cowan and R.Andrew McDonald (eds.) Alba: Celtic Scotland in the Medieval Era, (Edinburgh, 2000)
• McDonald, R. Andrew, Old and new in the far North: Ferchar Maccintsacairt and the early earls of Ross in Steve Boardman and Alasdair Ross (eds.) The Exercise of Power in Medieval Scotland, c.1200-1500, (Dublin/Portland, 2003)
• Reeves, W., Saint Maelrubha, his history and churches in Proceedings of the Antiquaries of Scotland, III, 258-96
• Roberts, John L., Lost Kingdoms: Celtic Scotland in the Middle Ages, (Edinburgh, 1997)
• Skene, William Forbes, Celtic Scotland: A History of Ancient Alban, Vol. II: Church and Culture, (1877).

• Chronicle of Mann – kronologien til kongene av Man (latin og engelsk tekst)
• Scran & The Breve Cronicle of the Erllis of Ross