York-traktaten

York-traktaten av 1237 ble signert mellom Henrik III av England og Alexander II av Skottland, og fastesatte grensene mellom kongedømmene England og Skottland.

Traktaten definerte grensene mellom de to kongedømmene ved å gå fra Solway Firth i vest og til munningen av elven Tweed i øst. Traktatens betydning går på at dette er fortsatte grensen i dag, mer 750 år senere, med unntak av et lite område rundt Berwick som ble tatt av England i 1482. Traktaten betydde også at Skottland oppga sine tradisjonelle krav på områdene Northumbria, syd for Tweed og det gamle kongeriket Cumbria.

Northumbria har selv en gammel historie som går tilbake til før England og Skottland som et eget kongedømme som strakk seg fra Humber og til Forth. Da landet fikk to store kongedømmer både nord og sør for seg ble landet ulykksalig lidende fra krav fra begge sider og måtte tidvis lide tungt under både herjingstokter og rene massakrer fra begge sider.

Grensen mellom England og Skottland er blant de eldste i verden. Til tross for traktaten ble grensesettingen stadig utfordret. Det første stridsemnet var de såkalte «Debatable Lands» (= De diskutable områdene), et lite område i vest som var beryktet for lovløshet. Dette ble endelig avgjort i 1552.

Den andre tvisten var byen Berwick-upon-Tweed som ble erobret og tapt og erobret av både Skottland og England hele tretten ganger i gjentatte omganger for byen endelig ble en del av England i 1482.

Unionsloven i 1707 («Act of Union») som ble utstedt hvor det forente kongeriket England, sammen med Wales, Cornwall og ikke minst Skottland medførte at grensen mellom England og Skottland opphørte å være en internasjonal grense. Det kan endre seg med Skottlands økte selvstyre etter 1998.