Den eldre Edda

For Snorre-Edda, se Den yngre Edda

Den eldre Edda, også kalt Den poetiske Edda, Sæmunds Edda, eddadikt, bare Edda og annet, er en samling dikt som handler om norrøne guder og helter og er bevart i islandske pergamenthåndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Hvem som har skapt diktene vet man ikke, men de antas å være overleveringer fra en muntlig fortellertradisjon som eksisterte i hundrevis av år.

Betegnelsen Edda var opprinnelig navn på Snorre Sturlasons lærebok i skaldskap fra omkring 1220. Etter at et manuskript med eldre norrøne gudedikt ble oppdaget i 1643, ble det nyfunne bokverket kalt Den eldre Edda for å skille det fra Snorres verk, som ble hetende Den yngre Edda. Hva selve ordet edda betyr, vet man ikke, men det antas enten å ha sammenheng med ordet oldemor, altså «historier fra oldemors tid», være en avledning av óðr («diktning») eller en form av det latinsk edo («jeg gir ut, framstiller»).

I 1643 oppdaget håndskriftsamleren Brynjólfur Sveinsson på Island et gammelt pergament som inneholdt dikt om guder og sagnhelter, stoff som Snorres Edda var bygd på. Det nyoppdagede pergamentet fikk betegnelsen Edda Saemundar (eller Sæmundar Edda), det vil si «diktsamling av Sæmund Frode» fordi man feilaktig trodde teksten stammet fra ham. Bokverket fikk seinere navnet Den eldre Edda, mens Snorres versjon ble hetende Den yngre Edda. Fordi det gamle pergamentet ble innlemmet i Det kongelige biblioteks håndskriftsamling, kalles det også ofte Codex Regius («Den kongelige bok») av Den eldre Edda.

Kort tid etter fant Sveinsson et annet håndskrift som også inneholdt eddadikt. Dette fant senere veien til den store islandske håndskriftsamleren Árni Magnússon sine samlinger, og har katalognummeret AM 748 I 4to. I tillegg finnes en versjon av Voluspå i Hauksbok, og andre enkeltdikt finnes i ulike håndskrifter. Enkeltstrofer finnes blant annet i Volsungesagaen og altså i Snorres Edda. Dessuten ble det nydiktet eddadikt utover på 1200-tallet som deler av fornaldersagaer.

Når og hvor eddadiktene første gang ble nedskrevet, vet man ikke. Codex Regius er trolig nedskrevet omkring 1270; AM 748 på omtrent samme tid. Begge antas å være avskrifter av eldre nedtegnelser, som ikke lenger eksisterer. Sannsynligvis ble de skrevet tidlig på 1200-tallet, kanskje på Island, kanskje i Norge. Nokså sikkert er det at flere av diktene var kjent i muntlig form i Norge før tusenårsskiftet, og at de ble med over til Island da utvandringen dit fant sted. Fra utgravninger på bryggen i Bergen har man funnet en del runeinnskrifter fra 1100-tallet som inneholder strofer fra eddadiktene.

Ingen vet hvor lenge eddadiktene kan ha levd i muntlig tradisjon før de er blitt skrevet ned, og heller ikke når de er blitt skrevet ned første gang. Et vesentlig poeng er at muntlig tradisjon ikke eksisterer i en endelig og ferdig versjon, men at hver ny gjenfortelling er en nyskaping av teksten. I middelalderens skrifttradisjon kan det samme til en viss grad sies å gjelde også for skrevne tekster, idet hver nedskriver kan ha følt seg fri til å gjøre endringer i forhold til forelegget etter eget ønske.

Det har vært diskutert om eddadiktene gjengir en genuint hedensk verdensoppfatning, eller om det er kristne dikteres bilde av den hedenske verden som formidles. For eksempel kan gudene i noen av gudediktene stilles i et komisk eller lite flatterende lys. Sikkert er det at eddadiktets form har vært kjent på germansk område lenge før kristendommen kom til Norden; det viser fragmentet av det tyske Hildebrandslied fra 800-tallet.

Codex Regius ser ut til å ha vært gjenstand for et bevisst redigeringsarbeid. Første delen består av 11 dikt om norrøne guder, de såkalte gudediktene. Boka åpner med det store verdensdiktet Voluspå. Deretter følger tre dikt med Odin som hovedperson, hvorav det første er Håvamål. Så følger ett dikt om Frøy (Skirnesmål), fire om Tor og til slutt to som er vanskelig å plassere. Diktene handler om situasjoner av avgjørende betydning i gudeverdenen. Deler av disse diktene antas å høre til en større indoeuropeisk kulturarv.

De 12 siste diktene i Codex Regius handler om jordiske helter og deres tragedie. Heltediktene er ingen samlet fortelling, men alle knytter den til den fellesgermanske sagnhelten Sigurd Fåvnesbane og ætten hans. Noen av personene i heltetediktene antas å være historiske personer fra folkevandringstiden. Hunerkongen Attila (død 453 e.kr.) møter vi på her under navnet Atle.

I gudediktene er innholdet oftest dominert av en enkelt gud: Odin, Tor, Frøy, Heimdall. Men i mange tilfeller opptrer gudene også som gruppe eller samfunn. Særlig i Torsdiktene pleier hovedpersonen Tor å være meget aktivt handlende (Trymskvadet Þrymskviða, Hymeskvadet Hymiskviða). Odinsdiktene er på den annen side oftest visdomsdiktning, hvor vi enten får kunnskap om allheimens skjebne (Voluspå Vǫluspá) eller verdens innretning (Vavtrudnesmål Vafþrúðnismál, Grimnesmål Grímnismál), mens Håvamål Hávamál gir leveregler, praktisk livsvisdom og runekunnskap. Innholdet i gudediktene kjennes ikke fra annen litterær overlevering enn den islandske. Vølundkvadet Vǫlundarkviða, som innholdsmessig står for seg selv, er i Codex Regius plassert blant gudediktene, enda hovedpersonen ikke er en vanlig gud, men en alv. Vølundssagnet om Vølund smed var kjent også utenfor Norden.

Hva angår innholdet, er eddadiktene fortellinger om guder og helter, og i Codex Regius er de nedskrevet uten linjedeling, altså på en måte som kan minne om prosa. Det er likevel åpenbart at fortellingene er gjengitt i et språk med bevisste, regelmessige, klanglige og rytmiske virkemidler som gjør dem til poesi.

Det grunnleggende formdannende prinsippet i eddadiktene er stavrimet. Stavrimet oppretter lydforbindelser mellom nærliggende trykktunge stavelser i det språklige forløpet. Til forskjell fra enderimet, som har lydlikhet fra trykktung vokal og ut, har stavrimet lydlikhet i framlyd i de trykktunge stavelsene:

Sól tér sortna, sígr fold í mar, / hverfa af himni heiðar stiornor; / geisar eimi við aldrnara, / leikr hár hiti við himin siálfan.

Sol svartner, synker jord i hav, lyse stjerner slukner på himlen, ilder raser mot årens flamme; høyt leker brannen mot himlen selv.

(fra «Voluspå»)

Her ser vi at stavrimene ordner det språklige forløpet i musikalske enheter på (stort sett) fire trykktopper. I første, andre og fjerde enhet er det konsonanter (s – s – s, h – h – h og h – h – h) som danner rim. I tredje enhet er det vokaler (ei – a) som rimer; i så tilfelle er vokalene som oftest ulike. Det viser seg videre at stavrimet er plassert på disse fire trykktoppene etter et bestemt mønster, idet enten én eller begge de to første trykkstavelsene har rim, den tredje nesten alltid har det, mens den fjerde aldri har rim. Den tredje (obligatoriske) trykkstavelsen kalles hovedstaven, mens første og andre kalles støttestaver. Mellom trykktoppene finnes et fritt vekslende antall trykksvake stavelser – ulikt seinere tiders poesi, som har en regelmessig veksling mellom trykktunge og trykklette stavelser.

Det har vært vanlig å gjengi eddadiktene på trykk med to og to trykkstavelser på linja, såkalte kortlinjer. En vanlig betraktning er å hevde at stavrimet binder to og to kortlinjer sammen til langlinjer.

Når en studerer diktene i sin helhet, viser det seg at de rimende sekvensene grupperer seg på måter som gjør det naturlig å snakke om ulike strofeformer eller versemål. De tre versemåla som gjenfinnes i eddadiktene, kalles fornyrdislag (som i «Voluspå»), ljodahått (som i «Håvamål») og målahått (som i «Atlamål»).

Enkelte forskere hevder imidlertid at inndelinga i kortlinjer og delvis også i strofer vitner om en skriftspråklig tilnærming til diktene som i liten grad tar hensyn til diktenes opprinnelige funksjon som muntlig framførte tekster.

Noen av gudediktene har som hovedmål å sikre videreføring av gammel kunnskap. Det kan være rene oppramsinger, som dvergerekka i Voluspå, eller kunnskapen kan være innstøpt i ei fortelling, som ordstriden mellom jotnen Vavtrudne og Odin i Vavtrudnesmål. Både Voluspå og Håvamål kan sies å være rene kunnskapsdikt.

Resten av dikta forteller ei historie som strekker seg over et kortere eller lengre tidsrom. Noen kan gjengi et handlingsforløp som går over lang tid eller som formidles gjennom flere scener som følger på hverandre, som f.eks. Volundkvadet eller Trymskvadet. Det er svært vanlig at diktene har innslag av replikker eller dialog. I noen dikt har dialogen tatt helt over, slik at fortellerstemmen forsvinner og framstillinga minner om drama. Det er tilfelle i f.eks. Loketretten og i Skirnesmål. Disse diktene gjengir da gjerne bare én dramatisk situasjon.

Situasjonsdikt med kvinnelig hovedperson – som de to første Gudrunkvadene og Oddruns gråt – har gjerne preg av en klagesang over en hard skjebne.

1. Voluspå (Voluspá), Codex Regius nr. 1
2. Grimnesmål (Grimnismál), CR nr. 4
3. Vavtrudnesmål (Vafþrúðnismál), CR nr. 3
4. Hrafnagaldr Óðins, ikke i CR
5. Vegtamskvadet (Vegtamskviða) eller Baldrs draumar, ikke i CR
6. Håvamål (Hávamál), CR nr. 2
7. Loketretten (Lokasenna eller Ægisdrecka), CR nr. 8
8. Hårbardskvadet (Hárbarðslióð), CR nr. 6
9. Hymeskvadet (Hymiskviða), CR nr. 7
10. Trymskvadet (Þrymskviða) eller Hamarsheimt, CR nr. 9
11. Allvismål (Alvíssmál), CR nr. 10
12. Skirnesmål (Skírnismál), CR nr. 5
13. Grógaldr, ikke i CR
14. Fjolsvinnsmål, ikke i CR
15. Rigstula (Rigsþula), ikke i CR
16. Hyndluljod (Hyndlulióð), ikke i CR

1. Volundkvadet (Volundarkviða), Codex Regius nr. 11
2. Kvadet om Helge Hjorvardsson (Helgakviða Hjǫrvarðssonar)
3. Det første kvadet om Helge Hundingsbane (Helgakviða Hundingsbana fyrri)
4. Det andre kvadet om Helge Hundingsbane (Helgakviða Hundingsbana ǫnnur)
5. Om Sinfjotles død (prosatekst)
6. Gripes spådom (Gripisspá eller Sigurdarkviða Fáfnisbana fyrsta)
7. Reginsmål (Sigurðarkviða Fafnisbana onnur)
8. Fåvnesmål (Fáfnismál)
9. Sigerdrivamål (Sigrdrífumál)
10. (Brynhildarkviða)
11. (Sigurdarkviða Fáfnisbana thridja)
12. Brynhilds helferd (Helreið Brynhildar)
13. Det første Gudrunkvadet (Guðrúnarkviða fyrsta)
14. Drapet på Nivlungene (Drap Niflunga )
15. Det andre Gudrunkvadet (Guðrunarkviða in ǫnnur)
16. Det tredje Gudrunkvadet (Guðrunarkviða in þriðja)
17. Oddruns gråt (Oddrúnargrátr)
18. Atlekvadet (Atlakviða)
19. (Altlamál in Groenlenzku)
20. Gudruns egging (Guðrúnarhvǫt)
21. Hamdesmål (Hamðismál)
22. Grottesangen (Grottasǫngr), ikke i Codex Regius
23. (Svipdagsmál)

• Den yngre Edda

• Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
• Knut Ødegård: Edda-dikt I-IV, Cappelen Damm 2013-2016

• Den eldre Edda på norrønt
• Den eldre Edda på norsk