Alan Jones

Alan Jones
Født		Alan Stanley Jones 2. nov. 1946 (78 år) Melbourne
Beskjeftigelse		Journalist, racerbilfører, Formel 1-fører
Utdannet ved		Xavier College
Nasjonalitet		Australia
Utmerkelser		Medlem av Den britiske imperieordenen
Formel 1-karriere
Sesonger		1975 – 1981, 1983, 1985 – 1986
Konstruktører		Hesketh, Hill, Surtees, Shadow, Williams, Arrows, Haas Lola
Verdensmester		1 (1980)
Løp		117 (116 starter)
Seiere		12
Pallplasseringer		24
Pole positions		6
Raskeste runder		13
Poeng		199 (206)[1]
Debut		Spanias Grand Prix 1975
Første seier		Østerrikes Grand Prix 1977
Siste seier		Caesars Palace Grand Prix 1981
Siste løp		Australias Grand Prix 1986
Alan Jones på Commons

Alan Stanley Jones (født 2. november 1946 i Melbourne i Victoria) er en australsk tidligere Formel 1-fører. Han vant førermesterskapet i Formel 1 i 1980, og var den første føreren som ble verdensmester med Williams og den andre australieren som ble verdensmester, etter Jack Brabham, som vant mesterskapet tre ganger.

Hans far, Stan Jones, var en australsk racerfører og vinner av Australias Grand Prix 1959. Alan ønsket å følge i hans fotspor, og dro i 1967 til Europa for å søke lykken som racerfører, men med lite suksess. Det tok rundt seks år før han oppnådde resultater av betydning, da i en Formel 3-bil. I 1974 klarte han å få et fulltids førersete i Formel Atlantic, og sesongen etter overførte hans teameier det til en mulighet i Formel 1, etter å ha kjøpt en bil fra Hesketh Racing.

Hans første Formel 1-løp var Spanias Grand Prix 1975 på Montjuïc-banen i Barcelona. Løpet, hvor fem tilskuere ble drept etter å ha blitt truffet av Rolf Stommelens bil etter en ulykke, ble et av de mest tragiske i Formel 1s historie. Jones hadde da allerede brutt løpet etter tre runder. Etter fire løp i Formel 1 ble laget lagt ned, men Jones kunne fortsette, ettersom han fikk setet til den skadede Rolf Stommelen på Graham Hills lag. Hans beste plassering i de fire løpene han kjørte var en 5.-plass på Nürburgring.

Han fikk sitt første fulltids førersete i Formel 1 i 1976, i teamet til John Surtees. Bilen til Jones ble mest kjent fordi den hadde Durex som sponsor, og han gjennomførte mange gode løp med den, med en fjerdeplass i Japan som beste resultat. Surtees kom imidlertid ikke spesielt godt overens med Jones, og beholdt ham derfor ikke som fører etter sesongen.

I 1977 kjørte Jones løp i Amerika da Shadow-teamet valgte han som erstatning for Tom Pryce, som hadde omkommet i en ulykke i Sør-Afrikas Grand Prix. Jones tok godt vare på muligheten han hadde fått, og fullførte sesongen på 7.-plass i førermesterskapet, etter å ha vunnet sin første F1-seier i Østerrikes Grand Prix på Österreichring.

For 1978-sesongen ble Jones hentet til Williams Grand Prix, hvor Frank Williams forsøkte å bygge opp Formel 1-teamet sitt på nytt. Williams hadde slitt med å lykkes i sin første sesong, og Jones fikk jobben med å snu lykken. I hans første sesong i Williams var resultatene moderate, med en andreplass på Watkins Glen som beste plassering. I helgene hvor det ikke var Formel 1-løp kjørte Jones for Haas-Hall racing i Can-Am-mesterskapet. Han tok ni pole positions på ti løp (han kunne ikke delta på Laguna Seca da dette løpet kolliderte med F1), vant fem av dem (Atlanta, Mosport, Road America, Mid-Ohio og Riverside) og vant også mesterskapet sammenlagt.

I 1979 var imidlertid Jones fulle fokus på Formel 1, og i det nye Williams FW07-chassiset vant han fire av de seks siste løpene i sesongen, og bidro sterkt til at Williams ble å regne med i Formel 1. Etter å ha slitt med påliteligheten med det nye chassiset tidligere i sesongen, gjorde den sterke sesongavslutningen at Jones endte på tredjeplass i førermesterskapet.

I 1980 vant Jones syv løp, men ettersom Spanias Grand Prix ble senere fjernet fra mesterskapet og Australias Grand Prix ikke var en del av mesterskapet dette året, var det bare fem av seirene som ble regnet med i mesterskapet. Gjennom hele sesongen hadde han en bil som konsistent var kapabel til pallplasseringer, og han fikk ti av dem i løpet av året. Ved sesongslutt hadde han slått Nelson Piquet med 13 poeng i sammendraget og ble dermed Australias første Formel 1-verdensmester siden Jack Brabham i 1966. Jones ble i 1980 utnevnt til medlem (MBE) av Order of the British Empire.^[2]

Han hadde en god mulighet til å gjenta suksessen i 1981, men et meget stridspreget forhold til Carlos Reutemann førte til en intens rivalisering som muligens kostet begge førerne muligheten til å ta mesterskapet. Etter å ha vunnet det siste løpet for sesongen i Las Vegas endte Jones til slutt fire poeng bak Piquet, som vant førermesterskapet, og tre poeng bak Reutemann. Etter sesongen kunngjorde han at han ville legge opp som Formel 1-fører.

I 1983 gjorde han et kortvarig comeback i Arrows-teamet, først i Race of Champions, et løp utenfor mesterskapet som ble kjørt på Brands Hatch, hvor han kom på tredjeplass, og senere i USAs Grand Prix Vest i Long Beach, hvor han måtte bryte etter 58 runder.

Jones kjørte ikke i Formel 1 i 1984 men på slutten av 1985-sesongen var han tilbake på fulltidsbasis for det nye Team Haas, som debuterte i Italias Grand Prix. I 1986 fikk Jones selskap i Haas av den tidligere Ferrari- og Renault-føreren Patrick Tambay. Jones comeback ble mislykket, men dette skyldtes mer mangel på krefter i Fords V6-motor enn Jones' førerferdigheter. Han la opp for godt fra Formel 1 etter sesongen.

Etter tiden i Formel 1 har Alan Jones konkurrert i australsk standardbilracing, blant annet i utholdenhetsløpet Bathurst 1000, hvor han klarte en 3.-plass i 1985 og en 2.-plass i 1995. Han har også kjørt sportsvognracing og kom i 1984 på sjetteplass i 24-timersløpet på Le Mans.

På slutten av 1980-tallet ble han Formel 1-kommentator for det australske TV-nettverket Channel Nine, en rolle som varte mer enn et tiår. Jones har siden blitt involvert i den australske franchisen av A1 Grand Prix som teamdirektør.

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, kursiv indikerer raskeste runde)

• (en) Alan Jones (racecar driver) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Intervju med Alan Jones på Richard's F1
• Profil på Driver Data Base
• Karrierestatistikk på Racing Reference