Hopp til innhold

Ahmadiyya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den hvite minareten og Ahmadiyya flagget i Qadian, India. For ahmadiyyamuslimer symboliserer disse to advent av Den utlovede Messias og Mahdi.
Mirza Ghulam Ahmad og hans sønn Mirza Bashir-ud-Din Mahmood Ahmad. Ahmadiyyamuslimer betrakter Mirza Ghulam Ahmad som Den utlovede Messias og Mahdi. Sønnen ble senere utnvent til den andre kalifen av Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn.

Ahmadiyya, offisielt Ahmadiyya Muslim Jama'at[1] eller Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn[2] er en retning innenfor islam,[3] og en islamsk, messiansk vekkelsesbevegelse.[4][5][3]

Trossamfunnet ble etablert i 1889 av Mirza Ghulam Ahmad (1835–1908) i byen Qadian i delstaten Punjab i Britisk India. Han hevdet å være en universell frelserskikkelse og Den utlovede Messias[6] forventet i de fleste verdensreligioner. Over 668 000 konverterte til ahmadiyya-retningen på verdensbasis i 2019.[7]

Ahmadiyya Muslim Jama'at driver med fredsskapende arbeid,[8] og oppretter sosiale prosjekter,[9] læreinstitusjoner,[10] sykehus,[11] moskeer, og utgir islamske publikasjoner,[12] i en rekke land. Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn blir forfulgt i flere muslimske land, blant annet Algerie, Pakistan, Bangladesh og Indonesia.[13][14] En rekke Pakistan-baserte islamistgrupper oppfordrer til forfølgelse og drap på ahmadiyyamuslimer, blant annet Khatme Nabuwwat-bevegelsen[15] som har moské i London.[16][17] Et slikt religiøst motivert drap ble begått i Storbritannia i 2016,[18] og drapet var et resultat av hatpraten til pakistanske predikanter.[19] Et liknende drap på norsk ahmadimuslim ble begått i februar 2023 i Pakistan.[20]

Troslære

[rediger | rediger kilde]

Det er forskjeller mellom ahmadiyyamuslimers og andre muslimers syn på finaliteten av profetdømme (khatam-i-nubuwwat).[21] I de tidlige århundrene i islams historie var det ingen konsensus angående tolkningen av dette konseptet.[22]

Mirza Ghulam Ahmad tolket det til å bety «profetenes ‘segl’», og ikke «’siste’ av alle profetene». Ifølge han åpnet dette opp for at ikke-lovgivende profeter kan komme, gitt at disse er anerkjent av «’profetenes segl’», Muhammad selv. Ifølge Mirza Ghulam Ahmad er Muhammad derfor fortsatt den siste (lovgivende) profeten. Konsensusen var at Muhammad var den siste profeten, og Ahmads forståelse av khatam-i-nubuwwat førte til fatwaer som erklærte Ahmad og hans tilhengere som «vantro».[23] Ahmads «nyanserte» syn på khatam-i-nubuwwat preget også troen på Jesu tilbakekomst.[24] Ahmad hevdet at troen på Jesu tilbakekomst stod i strid med både ulemaenes syn på Muhammad som siste profet, og hans eget syn på Muhammad som den siste lovgivende profet. Han avviste også troen på Jesu oppstigning til himmelen, og forfektet at Jesus hadde overlevd korsfestelsen,[note 1] og dødd en naturlig død. I tillegg, ifølge islamsk eskatologi vil det komme en messiansk skikkelse (Mahdi) som vil sikre islams overlegenhet ved å bekjempe de «vantro» på kloden. Ahmad hevdet han var Mahdi, men at islams overlegenhet måtte sikres med pennens kraft. Han møtte ytterligere motstand da han erklærte seg selv som en (ikke-lovgivende) profet.[27] Han oppfattet seg selv som en zilli-profet; en ikke-lovgivende profet hvis profetdømme [kun] var en skygge av Muhammads profetdømme. Ahmad erklærte også at han var den utlovede messias.[28] Fordømmelsen av Ahmad var ikke enstemmig. Noen viktige personer avstod fra å fordømme Ahmad, mens andre støttet Ahmads skriftlige forsvar av islam eller hans misjonærers arbeid med å spre islam. Blant andre Sir Syed Ahmad Khan var blant disse personene.[29]

Ahmadiyya-retningen skiller [også] seg fra andre muslimske retninger ved at den er mot straff for frafall fra islam. Ahmadiyya-retningen er mot straff for homofili.[30] Trossamfunnet er også tydelig på at det ikke finnes noe straff for blasfemi i islam.[30][31] Trossamfunnet har gitt uttrykk for dette i etterkant av angrepet på Charlie Hebdo[32] og demonstrasjonen mot SIAN i Kristiansand.[33] Et annet skille er synet på den delen av jihad-forståelsen som angår væpnet kamp (den lille jihad). Ahmadiyyamuslimer mener at jihad kun er en forsvarskrig mot militære angrep på religionsfriheten. Islamske staters forsvar mot militære angrep forårsaket av politiske årsaker kan ikke, i deres øyne, karakteriseres som jihad da det dreier seg om politiske kriger. Alle former for angrepskrig er forbudt.[34] Videre støtter trossamfunnet skillet mellom moské og stat. Ifølge trossamfunnet var Mirza Ghulam Ahmad opptatt av menneskers rettigheter. Trossamfunnet legger fortsatt fokus på menneskerettigheter, og er mot alle former for vold og terrorisme i islams navn. Mirza Ghulam Ahmad var mot irrasjonell forståelse av Koranen.[35]

Ahmadiyya-retningens motto er «kjærlighet til alle, ikke hat mot noen».[36]

Kalifatet

[rediger | rediger kilde]

Mirza Ghulam Ahmad hevdet at Gud har gitt muslimer løfte om å ivareta islam gjennom kalifatet, og at kalifatet i islam ville fortsette etter hans bortgang i form av Ahmadiyya-kalifatet. Før sin bortgang skrev han boken Al-Wasiyyat (Testamentet) hvor han beskrev kalifatet som den andre manifestasjon av Guds kraft.[37] Dette kalifatet skulle ikke være et politisk kalifat, men et åndelig kalifat. Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn har blitt ledet av kalifer etter Mirza Ghulam Ahmad sin død. Alle kalifene etter Mirza Ghulam Ahmad bærer tittelen Khalifatul Masih, altså kalifen til Messias, for å skille dette kalifatet fra de øvrige kalifatene.

Tre av kalifene har besøkt Norge flere ganger. Det gjelder Mirza Nasir Ahmad (den 3. kalifen), Mirza Tahir Ahmad (den 4. kalifen) og dagens kalif Mirza Masroor Ahmad. Hans offisielle tittel er Khalifatul Masih V.[38]

Forfølgelse

[rediger | rediger kilde]
Muhammad Zafarullah Khan, Pakistans første utenriksminister og en av landets landsfedre.[39] De som stod bak 1953-opptøyene krevde at ahmadiyyamuslimer ble erklært som ikke-muslimer, og at Khan, som var ahmadiyyamuslim, ble fjernet som utenriksminister.[40]

Selv om Mirza Ghulam Ahmad hadde støtte fra noen muslimske lærde så var det styret i Britisk India, ifølge Qasmi, som sikret han mot forfølgelse. Ahmad ba sine tilhengere om å være lojale overfor myndighetene; en holdning som var delt av mange andre muslimske lærde. Dette møtte motstand hos muslimske lærde som var mot britiske myndigheter. Disse anså India som de vantros land, som britene hadde tatt fra muslimske herskere. Motstanderne av Ahmad produserte absurde konspirasjonsteorier hvor Ahmad ble sett på som en «britisk agent». Disse konspirasjonsteoriene, som i dag anklager Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn for å være «agenter» for USA, Israel, og andre «'fiender av islam'», har hovedskylden for hatet mot ahmadiyyamuslimer.[29]

Islamistpartiet Majlis-i-Ahrar ble dannet i 1931, og hadde som hovedmål å bekjempe den ahmadiyyamuslimske bevegelsen. Ahrar og deres allierte anså det ahmadiyyamuslimske samfunnet som kjettersk, og hevdet at trossamfunnet var en såkalt «britisk konstruksjon» grunnet dets avvisning av voldelig jihad.[41] Den tidligere pakistanske parlamentsmedlemmet Farhanaz Ispahani påpeker at Ahrar og Jamaat-e Islami var mot opprettelsen av Pakistan, i motsetning til Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn. Etter Pakistan fikk sin selvstendighet rettet derfor Ahrar og Jamaat-e Islami sitt fokus på å islamisere landet. Khatam-e-Nubuwwat-bevegelsen ble dannet i 1949 som en fløy av Ahrar.[42]

Pakistans landsfader Muhammad Ali Jinnah, som døde i 1948, ønsket et sekulært Pakistan, men allerede i 1949 ble «Objectives Resolution» vedtatt i parlamentet. Resolusjonen «vevde islam inn i driften av staten».[43] Under dekke av resolusjonen begynte Khatam-e-Nubuwwat-bevegelsen å kreve at myndighetene erklærte ahmadiyyamuslimer som ikke-muslimer, og anklagde det ahmadiyyamuslimske samfunnet for å være «indiske agenter» og dermed en «trussel».[44]

I 1953 brøt det ut opptøyer rettet mot ahmadiyyamuslimer i Pakistan,[15] da den pakistanske statsministeren nektet å erklære ahmadiyyamuslimer som ikke-muslimer.[45] De vikigste aktørene bak opptøyene var islamistpartiet Jamaat-e Islami og den islamistiske Khatme Nabuwwat-bevegelsen.[46] I etterkant ble det opprettet en undersøkelsesrett som resulterte i Munir-Kiyani-rapporten.[47] Rapporten avslørte at de religiøse lærde(ulemaene) ikke er enige i seg mellom om hva definisjonen på en muslim er. Videre konkluderte rapporten at en islamsk stat, som forestilt av ulemaene, er ensbetydende med en udemokratisk, totalitær stat som forfølger minoriteter, og som mangler like rettigheter for alle. Rapporten antyder at det ikke er ønskelig at religion og stat sammenblandes i Pakistan, selv når formålet er å «binde dets forskjellige etniske elementer sammen».[48] Mellom 1953 og 1973 ble ahmadiyyamuslimer sporadisk forfulgt, men situasjonen ble forverret i 1973.[15] I 1974 vedtok Pakistans parlament et grunnlovstillegg (det andre grunnlovstillegget) som erklærte ahmadiyyamuslimer for å være ikke-muslimer; landets grunnlov definerte nå en muslim «som en person som tror på profeten Muhammad som den siste profet».[49] Ahmadiyyamuslimer ble dermed fratatt sin identitet som muslimer.[15] Dette uroet Nusrat Bhutto, statsminister Zulfikar Ali Bhuttos kone, som var sjiamuslim. Hun fryktet at sjiamuslimer var de neste som ville bli utstøtt.[50] Ifølge Qasmi hadde den parlamentariske debatten i forkant av vedtaket vært dominert av [anti-ahmadiyyamuslimske] ulemaer, noe som ble en avgjørende faktor for utfallet. Ifølge han så forstod ikke parlamentsmedlemmene khatam-i-nubuwwat-konseptet. De forstod heller ikke nyansene i ahmadiyyamuslimers forståelse.[51] I 1974 ble den pakistanske regjeringen ikke bare presset av grupperinger som Jamaat-e Islami og Khatme Nabuwwat-bevegelsen, men også Saudi-Arabia.[52]

En ny lovbestemmelse fra den pakistanske regjeringen, ledet av general Muhammad Zia-ul-Haq, ble kunngjort og innført 26. april 1984. Lovbestemmelsen forbyr ahmadiyyamuslimer å utøve islamske skikker, bruke islamske begreper og titler, og utøve handlinger som kan oppfattes som islamske.[13] Denne lovbestemmelsen er kjent både som Ordinance XX[53] og som blasfemiloven.[54] Ordinance XX kriminaliserer ahmadiyyamuslimers trosfrihet og religionsutøvelse.[15] Både Ordinance XX og det andre grunnlovstillegget strider mot den pakistanske grunnloven, og har, ifølge førsteamanuensis Ali Usman Qasmi ved Lahore University of Management Sciences, kriminalisert den blotte eksistensen til ahmadiyyamuslimer i Pakistan.[55] Ordinance XX og det andre grunnlovstillegget er grunnlaget for den brutale forfølgelsen av ahmadiyyamuslimer.[56]

Grunnet forfølgelsen, som nå var institusjonalisert av den pakistanske staten, flyktet ahmadiyyamuslimer til andre land for å søke asyl.[15] Den massive forfølgelsen av ahmadiyyamuslimer som startet under general Muhammad Zia-ul-Haqs diktatur på 1980-tallet har ikke avtatt.[15] 28. mai 2010 ble 94 ahmadiyyamuslimer drept og over 100 skadet i islamistiske terrorangrep i Lahore. Terrorangrepene ble begått av den pakistanske grenen av Taliban. Samme dag erklærte Taliban at sjia- og ahmadiyyamuslimer var «fiender av islam og vanlige folk», og oppfordret pakistanere til å myrde alle sjia- og ahmadiyyamuslimer.[15]

Radikale- og ekstreme holdninger mot ahmadiyyamuslimer prekes også i Norge.[57][58] Ungdommer på Holmlia har blitt forsøkt vervet av misjonærer med ekstreme holdninger til sjia- og ahmadiyya-muslimer.[57] Misjonærene er tilknyttet Aisha-moskeen på Holmlia, som tilhører wahabiretningen, og mange av dem som lar seg rekruttere er tidligere krimininelle.[57] I 2002, mens Baitun Nasr-moskeen på Furuset var under oppbygging, ble det gjort hærverk mot bygningen, vinduer ble knust og den provisoriske minareten ble satt fyr på.[59] Grunnet truslene mot den ahmadiyyamuslimske menigheten stilte politiet med væpnede vakter under åpningen av Baitun Nasr-moskeen i 2011.[58]

I 2007 ble en ahmadiyyamuslim boikottet da han kjøpte en butikk på Furuset fordi han tilhørte Ahmadiyya-muslimsk trossamfunn. Oppfordring til boikottet ble gjort i moskeer og lå også tilgjengelig på nettsiden islam.no inntil NRK tok kontakt. Da ble innlegget fjernet.[60][61]

Noor moské, som også regnes som den første moskeen i Norge,[62] ble sprengt med dynamitt av en høyreekstemist.[63] Brastad om sprengte bomben var klar over at ahmadiyyamuslimer ble forfulgt av andre innvandrergrupper [muslimer].[64]

En ahmadimuslim med norsk statsborgerskap ble drept i Pakistan den 19. februar 2023.[65]. Den norske regjeringen er klar over den vanskelige situasjonen som ahmadimuslimer opplever i Pakistan[66][67] og andre muslimske land[68][69][70], men har likevel valgt å ikke prioritere disse ved uttak av kvoteflyktninger[71][72] til tross for gjentatte oppfordringer fra menneskerettighetsorganisasjoner om å innvilge ahmadimuslimene rett til å søke asyl i tråd med internasjonale avtaler og konvensjoner.[73] [74]

Den 1. mars 2024 leverte også Ekstremismekommisjonen sin utredning med tittelen Felles innsats mot ekstremisme: Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet. Utredningen som ble overlevert til Arbeids- og inkluderingsdepartementet omtaler ahmadiyyamuslimer og deres utfordringer, både i utlandet og Norge.[75] En kort videodokumentar som belyser hvordan islamofobi og hatet mot ahmadiyyamuslimer lever videre også i Norge ble vist på Amandusfestivalen.[76][77]

Ahmadiyya i Norge

[rediger | rediger kilde]
Bait-un-Nasr moské, også kjent som Furuset moské, ligger på Furuset i Oslo og åpnet i 2011.
Foto: C. Hill, 2011

Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn var blant de første muslimske trossamfunn som etablerte seg i Storbritannia og andre vestlige land. I Tyskland etablerte trossamfunnet to moskeer på 1950-tallet som ble omtalt i Norsk misjonstidene i 1955.[78]

I norsk sammenheng finner man omtale av Ahmadiyya av så tidlig som i 1925 hvor Universitets Biblioteks årbok omtaler bokgave mottatt fra utlandet.[79] Det er også dokumentert at to norske kvinner konverterte til ahmadiyya-retningen i Storbritannia på 1920-tallet.[61][80] Kristne misjonærer fra Norge traff på ahmadiyya-retningen i 1940 og rapporterte om det i sine misjonsmagasiner.[81][82]

Menigheten er Norges første muslimske menighet med tilstedeværelse fra 1957.[83][84][85] Det var trossamfunnets andre kalif, Mirza Bashir-ud-din Mahmood Ahmad, som tok initiativ til å sende ahmadiyyamuslimske misjonærer til Norden. Pakistans tidligere utenriksminister, Muhammad Zafarullah Khan bidro med det praktiske i denne sammenheng. I 1956 ble Kamal Yousuf leder for bevegelsen i regionen.[86] Tre unge gutter fra Norge 1956 tok kontakt med Kamal Yousuf, som på det tidspunktet bodde i Göteborg. De konverterte til Ahmadiyya-retningen og startet det første muslimske trossamfunnet i Norge.[87][88]

Menigheten i Norge forble en liten menighet med bare norske medlemmer frem til 1971 da, grunnet den pakistanske arbeidsinnvandringen, pakistanske medlemmer kom i flertall.[89] I 1974 ble menigheten offisielt registrert.[49] Utover 1980-tallet kom en del ahmadiyyamuslimer til Norge på grunn av forfølgelsen i Pakistan.[90][91]

Hensikten med å opprette Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn, ifølge trossamfunnet selv, er å gjenopplive islams moralske og spirituelle verdier. Trossamfunnet støtter religionsdialog, og «forsøker å rette misforståelser om islam i den vestlige verden». Videre forfekter trossamfunnet «fred, toleranse, kjærlighet og forståelse mellom troende av forskjellige religioner».[2]

Moskéer og medlemmer i Norge

[rediger | rediger kilde]
Noor moské på Frogner i Oslo var den norske Ahmadiyya-menighetens første moské. Villaen ble kjøpt i 1979.

Da Kamal Yousuf flyttet til Norge høsten 1958 ble søken etter et passende sted for å etablere en moske satt i gang.[92] Det var planer om å bygge Skandinavias første moske på Bredes vei 5 på Høybråten i Oslo.[93] Arkitekten for prosjektet var Bjørnstjerne Albert Bjørnson-Langen, sønnen til Dagny Bjørnson og barnebarnet til Bjørnstjerne Bjørnson.[94] Konsesjonen ble gitt på den betingelse at selve bygningen ikke skulle dekke mer enn 12% av tomtas areal.[95] Moskeen skulle finansieres av medlemmene gjennom innsamling i Pakistan.[94] Mens pengeinnsamlingen pågikk endret imidlertid planene seg slik at den første moskeen i Skandinavia - Nusrat Djahan Moské - ble etablert i Hvidovre i Danmark.

I 1979 kjøpte menigheten en villa på Frogner der den etablerte sin første moské, Noor moské. Moskeen ble i 1985 angrepet med en bombe.[63][96] Etterhvert ble moskeen for liten, og man startet planleggingen av en ny moské på Furuset. Bait-un-Nasr – den nye moskéen – åpnet i 2011 som Nordens største. Februar 2020 overtok trossamfunnet en forsamlingslokale fra Kirken av Guds nåde i Kristiansand. Denne er tatt i bruk som Maryam moské. I Norge hadde trossamfunnet Ahmadiyya Muslim Jama'at 1687 tilskuddstellende medlemmer i 2023, og er dermed ikke blant de største muslimske trossamfunn.[97]

De fleste medlemmer bor på Østlandet, men trossamfunnet har også menigheter i Kristiansand, Trondheim[98] og Stavanger.[99] Selv om flertallet av medlemmene består av pakistanske innvandrere, har trossamfunnet også fått enkelte norske konvertitter.[100]

Ahmadiyya-retningen har vært en sterkt misjonerende trossamfunn siden sin grunnleggelse, og i Norge har trossamfunnet tilpasset sin misjonsvirksomhet med tiden. Christer Stokkedal har sett på bevegelsens misjonshistorikk og misjonsteologi, samt misjonsstrategier, organiseringen av misjonen og ulike typer aktiviteter knyttet til denne. Han kommer frem til misjonsarbeidet først og fremst handler om opplysningsarbeid, altså å fortelle den norske befolkning om hva Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn står for.[101]


Samarbeidsrådet for tros- og livsynssamfunn (STL)

[rediger | rediger kilde]

I 2018, da Islamsk Råd Norge meldte seg ut av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), åpnet det seg en mulighet for Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn å søke medlemskap hos STL.[102] Motvilje fra Islamsk Råd Norge hadde tidligere blokkert Ahmadiyya-trossamfunnet fra å oppnå medlemskap i STL da det kreves enstemmighet blant eksisterende medlemmer før nye medlemmer tas opp. Trossamfunnet ble medlem av STL i 2018.[103]

Arbeid for fred og inter-religiøs harmoni

[rediger | rediger kilde]

Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn har drevet med interreligiøs dialog siden 1896, da Mirza Ghulam Ahmad deltok på en religionskonferanse. Senere begynte han å arrangere interreligiøse dialoger selv, og Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunn fortsetter dette arbeidet i form av arrangementet Religionenes dag. Religionenes dag, Fredskonferansen og årskonferansen utgjør blant trossamfunnets viktigste arrangementer.[104] Den norske menigheten arrangerte sin første Fredskonferanse i 2016.[105] Hvert år arrangerer Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunns menigheter verden over et nyttårsdugnad, hvor det ryddes opp etter nyttårsfeiringen, inkludert i Norge.[106]

Tross forfølgelsen er Ahmadiyya-trossamfunnet opptatt av bidra og hjelpe andre, det være seg innsamling til jordskjelvofrene ute i verden, strømkrise i sitt nabolag.[107][108] eller bare å utdele suppe i julestria.[109] Hvert år deltar kvinneforeningen i trossamfunnet på markeringer i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen 8. mars for å kjempe for kvinners rettigheter,[110][111] og arrangerer grunnlovsmiddag for å feire Norge og markere lojalitet til landet.[112][113]

Ahmadiyya Muslimsk Trossamfunns menighet i Storbritannia tildeler årlig ut Ahmadiyya fredspris for individer som arbeider med å fremme fred, og blant andre har pakistaneren Abdul Sattar Edhi har mottatt prisen.[114] Hittil har 15 kandidater fått denne prisen, og den siste prisen i rekken ble delt ut i 2024.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Et syn som Sir Syed Ahmad Khan, Pakistans «åndelige landsfader»,[25] også delte.[26]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Nøkkelopplysninger fra Enhetsregisteret - Brønnøysundregistrene». Brønnøysundregistrene. Besøkt 17. februar 2021. 
  2. ^ a b «Frivillig.no». frivillig.no. Besøkt 17. februar 2021. 
  3. ^ a b Akram (2019).
  4. ^ Friedmann (2011), s. 2.
  5. ^ Morgan (2009), 242.
  6. ^ Strand (2016), s. 18.
  7. ^ Ahmadiyya Muslim Community - Press & Media Office (2019).
  8. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 3.
  9. ^ Langewiesche (2020), s. 247–272.
  10. ^ Hanson (2009), s.55–75.
  11. ^ Ahmadiyya Muslim Community - Press & Media Office (2018).
  12. ^ Shah (2012).
  13. ^ a b Ahmad (2017).
  14. ^ Yuniarni (2018).
  15. ^ a b c d e f g h Human Rights Watch (2010).
  16. ^ Burman (2016).
  17. ^ BBC (2019).
  18. ^ Carrell (2016).
  19. ^ Hind (2020).
  20. ^ Aarvåg, Kari-Anne (21. februar 2023). «– Jeg brøt sammen da jeg fikk beskjed om at pappa var død». adressa.no (på norsk). Besøkt 4. oktober 2023. 
  21. ^ Qureshi (2016), s. 27
  22. ^ Demichelis (2021), s. 7–8.
  23. ^ Qasmi (2014), s. 2–3.
  24. ^ Qasmi (2014), s. 36.
  25. ^ Hoodbhoy (2013).
  26. ^ Dard (1948), s. 50.
  27. ^ Qasmi (2014), s. 36–38.
  28. ^ Qasmi (2014), s. 38.
  29. ^ a b Qasmi (2014), s. 41.
  30. ^ a b Castello (2017).
  31. ^ Fawzi (2015).
  32. ^ NTB (2015).
  33. ^ Vivekananthan (2019).
  34. ^ Stokkedal (2019), s. 43.
  35. ^ Strand (2016), s. 19.
  36. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 40.
  37. ^ Ahmad (1905),s. 12–13.
  38. ^ «Khalifatul Masih V». Khalifatul Masih V. Besøkt 23. september 2019. 
  39. ^ Chaudhry (2015).
  40. ^ Qasmi (2014), s.3.
  41. ^ Qureshi (2016), s. 17–18.
  42. ^ Qureshi (2016), s. 19.
  43. ^ Qureshi (2016), s. 18–19.
  44. ^ Qureshi (2016), s. 19–20.
  45. ^ Qureshi (2016), s. 20.
  46. ^ Qureshi (2016), s. 42.
  47. ^ Qasmi (2014), s. 11.
  48. ^ Qasmi (2014),s. 19–20.
  49. ^ a b Bisgaard & Buick (2010).
  50. ^ Qasmi (2014), s. 205.
  51. ^ Ghani & Zia (2014).
  52. ^ Qureshi (2016), s. 22–23.
  53. ^ Research Directorate (1990).
  54. ^ Inam (2013).
  55. ^ Qasmi (2016).
  56. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 25.
  57. ^ a b c Ghalegolabi (2010).
  58. ^ a b Færseth (2021).
  59. ^ NRK (2002).
  60. ^ Mauno, Hanne & Unosen,Hilde (2014).
  61. ^ a b Arnesen (2016).
  62. ^ «Første moské i Norge». Oppland Arbeiderblad. 2. august 1980. s. 32. 
  63. ^ a b Mikalsen (2015).
  64. ^ «Sprengte i frustrasjon». Fredriksstad Blad. 26.2.1986. 
  65. ^ Susegg, Monica Irén Solberg (20. februar 2023). «Norsk statsborger død i Pakistan. Datteren (35): – Ble drept på grunn av religion». Nettavisen (på norsk). Besøkt 11. mai 2023. 
  66. ^ «Skriftlig spørsmål fra Hans Olav Syversen (KrF) til utenriksministeren». Stortinget (på norsk). 24. januar 2017. Besøkt 7. mars 2024. 
  67. ^ Utenriksdepartementet (22. mars 2023). «Svar på spørsmål om ahmadiyya-minoriteten i Pakistan». Regjeringa.no (på norsk nynorsk). Besøkt 11. mai 2023. 
  68. ^ «Bangladesh: Breach of Faith: II. History of the Ahmadiyya Community». www.hrw.org. Besøkt 7. mars 2024. 
  69. ^ Atalayar (8. mars 2023). «Ahmadiyya Community denounces violent attack on its annual convention in Bangladesh and the death of young Jahid Hasan». Atalayar (på engelsk). Besøkt 7. mars 2024. 
  70. ^ «Indonesia mosque attack is a reminder that Ahmadi Muslims’ human rights need defending». National Secular Society (på engelsk). 9. september 2021. Besøkt 7. mars 2024. 
  71. ^ «Skriftlig spørsmål fra Une Bastholm (MDG) til justis- og beredskapsministeren». Stortinget (på norsk). 11. oktober 2022. Besøkt 7. mars 2024. 
  72. ^ «Justisminister Mehl vil ikke prioritere religiøse flyktninger – skroter stortingsvedtak». Vårt Land (på norsk). Besøkt 11. mai 2023. 
  73. ^ «TURKEY/EU: Over 100 Ahmadi asylum-seekers beaten at the Turkish border | Human Rights Without Frontiers». hrwf.eu (på engelsk). 25. mai 2023. Besøkt 7. mars 2024. 
  74. ^ «IBAHRI concerned about the discrimination of Ahmadiyya lawyers in Pakistan». www.ibanet.org (på engelsk). 10.8.2023. Besøkt 7. mars 2024. 
  75. ^ inkluderingsdepartementet, Arbeids-og (1. mars 2024). «NOU 2024: 3». Regjeringen.no. Besøkt 9. mars 2024. 
  76. ^ Værvågen, Dag Holterud (19. mars 2024). «(+) Frida laget dokumentaren «Morderzombie»: – Tittelen fikk jeg fra Sian-lederen». Romerikes Blad (på norsk). Besøkt 17. april 2024. 
  77. ^ «Morderzombie». Amandusfestivalen (på engelsk). Besøkt 17. april 2024. 
  78. ^ «Den vide verden». Norsk Misjonstidende. 110 (39): 8. 3. desember 1955. «I Hamburg vil der etter alt å dømme i nær framtid vil bli oppført to moskeer som reises av den muhammedanske Ahmadiyya-misjon» 
  79. ^ Universitets Bibliothekets Aarbog. 1925. s. 36. 
  80. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 28.
  81. ^ H. P. H. Kampp (20. januar 1940). «Kristendom og Islam i India». Santalen (Kristiania) : aktuelt misjonsmagasin,. volum 58 (nummer 3) – via Nasjonal biblioteket. 
  82. ^ «Framstøt for islam i Europa og Amerika». Norsk Misjonstidende. 110 (27): 2. 27. august 1955. «Bak disse står Ahmadiyya-misjonen som har sendt ut omkring 100 misjonærer. Hittil har misjonsvirksomheten innskrenket seg til foredrag, utdeling av skrifter og private sammenkomster» 
  83. ^ «Den første norske muhammedaner». Aftenposten. 11. februar 1957. s. 7. 
  84. ^ «Muhammedansk misjon er etablert i Norge». Morgenbladet. 12.03.1957. s. 4. 
  85. ^ Strand (2016), s. VI.
  86. ^ Stokkedal (2019), s. 35–36.
  87. ^ Midbøe (2017).
  88. ^ «Sommer i P2 - 13-07-2019» (på norsk). NRK Radio. Besøkt 2. november 2019. 
  89. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 3.
  90. ^ «IKKE POLITISK ASYL». Nordlys. 13.10.1984. s. 15. 
  91. ^ «Pakistanske muslimer vil bli avvist ved grensen». Nordisk Tidende. 18.10.1984. s. 24. 
  92. ^ «Oslo får moske - Muhammedansk misjonssentrum opprettes i Norge». Morgenbladet. 2. september 1958. 
  93. ^ «Oslo får moské». Aftenposten. 13. mai 1959. s. 5. «The Ahmadiyya Movement har søkt Oslo kommune om rett til å erverve Bredes vei 5, Stovner til oppførelse av moské» 
  94. ^ a b «Høybråten sentrum for muhammedansk misjonsvirksomhet i Norge». Dagbladet. 26. november 1959. 
  95. ^ «Muhammedansk sentrum på Høybråten?». Dagbladet. 26. november 1959. «Og konsesjon er gitt på betingelse av at selve bygningen ikke skal dekke mer enn 12 prosent av tomtas areal. Det er også forutsetningen at moskeen ikke skal stikke for sterkt av fra bebyggelsen i nabolaget» 
  96. ^ «Det var et Guds under». Nationen. 15.6.1985. s. 2. 
  97. ^ Regjeringen (31.05.2023). «Antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn i 2023» (PDF). regjeringen.no. Besøkt 4.10.2023. 
  98. ^ Fikse & Haugseth (2020).
  99. ^ «Denne gjengen rydder opp etter nyttårsfesten på Våland». Stavanger Aftenblad. Besøkt 17. februar 2020. 
  100. ^ Vogt, Kari (30. desember 2019). «ahmadiyya». Store norske leksikon. Besøkt 23. desember 2020. 
  101. ^ Stokkedal (2019), s. 47 - 50.
  102. ^ NTB (2018).
  103. ^ Gran (2018).
  104. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 46.
  105. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 47.
  106. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 75.
  107. ^ Terning, Petter (24. oktober 2022). «Furuset IF får nødhjelp i strømkrisen. Lokal moské kaster seg rundt og trår til med støttearrangement». vartoslo.no. Besøkt 7. mars 2024. 
  108. ^ Apneseth, Sindre Veum (21. februar 2023). «Fulle esker med klær sendes til jordskjelvofre». Groruddalen. Besøkt 7. mars 2024. 
  109. ^ Castello, Claudio (13. desember 2023). «Utdelte varm suppe til Oslos innbyggere». Utrop (på engelsk). Besøkt 7. mars 2024. 
  110. ^ Aasen, Esben Sand (11.3.2023). «Mossingene markerte kvinnedagen: – Viktig for oss alle». Moss Avis. s. 2. 
  111. ^ Rian, Vivi (10.3.2023). «Ingen er fri før alle er fri». Østlandets Blad. s. 8. 
  112. ^ Martine Myhre (12.5.2016). «Feiret Grunnloven imoskeen på Furuset». Akersavis Groruddalen. Besøkt 7. mars 2024. 
  113. ^ Martine Myhre (10.5.2019). «Grunnlovsfeiring i moskeen». Akersavis Groruddalen. Besøkt 7. mars 2024. 
  114. ^ Moraga & Thorsen (2019), s. 46.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Avhandlinger

[rediger | rediger kilde]

Avisartikler

[rediger | rediger kilde]

Bøker

[rediger | rediger kilde]

Nettsideartikler

[rediger | rediger kilde]

Tidsskriftsartikler

[rediger | rediger kilde]

Videre lesing

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ahmadiyya&oldid=24720275»