naturvitenskap

Helt frem til renessansen var det vi i dag kaller «naturvitenskap» nært knyttet til filosofi og teologi. Grunnlaget for moderne naturvitenskap ble etablert under den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet. Da ble den teleologiske (aristoteliske) naturoppfatningen gradvis erstattet av et mekanistisk natursyn. Det ble stadig vanligere å søke kausale årsakssammenhenger i naturen. Krav til erfaring og eksperiment, sikker vitenskapelig metode (hypotetisk deduktiv metode), ble et viktig nytt premiss sammen med krav om bevisføring, holdbar argumentasjon og universell og nødvendig lovmessighet i de vitenskapelige forklaringene.

Viktige bidragsytere til denne utviklingen er Nicolaus Copernicus (1473–1543), Johannes Kepler (1571–1630), Galileo Galilei (1564–1642), Francis Bacon (1561–1626) og Isaac Newton (1643–1727).

Naturvitenskap ble etter hvert forstått som selve Vitenskapen, og naturvitenskapen har siden i stor grad fungert som norm for andre og nyere vitenskaper.

Naturvitenskapelige nyvinninger har gjennom tidene skapt store fremtidsoptimistiske ringvirkninger. Særlig virket det naturvitenskapelige positivistiske idealet som forbilde for andre vitenskaper mot slutten av 1800-tallet og på 1950- og 1960-tallet. Innenfor vitenskapsfilosofi har denne positivismen vært, og er stadig, gjenstand for diskusjon.

Naturvitenskapelig grunnforskning søker å finne forklaringer for å gi en allmenngyldig forståelse av naturen. Ulike typer anvendt naturvitenskapelig forskning sikter direkte på å løse bestemte praktiske problemer. Enkelte naturvitenskapelige fagområder er idiografiske, andre nomotetiske.

Til tross for at naturvitenskapenes rammer, funksjon og status er avhengig av samfunnsmessige politiske føringer, på linje med kulturvitenskapene, finnes fremdeles et sterkt vitenskapsfilosofisk ideal om naturvitenskapelig objektivitet og et ønske om at naturvitenskapens rolle i samfunnet er avgrenset og autonom.

• vitenskap
• forskning