lingua franca

Lingua franca oppsto i korsfarertiden på 1100- eller 1200-tallet, og var i bruk til slutten av 1800-tallet. Språket fungerte som kommunikasjonsspråk mellom folkegrupper rundt Middelhavet som i utgangspunktet ikke snakket samme språk. Når tyrkiske eller arabiske handelsmenn møtte handelsmenn fra det romanske språkområdet i Europa (først og fremst fra Italia, Frankrike eller Spania), forsøkte de å finne en måte å snakke med dem på som skulle dekke de kommunikasjonsbehovene de hadde. På den måten oppstod lingua franca som et felles kommunikasjonsspråk.

Etter hvert ble lingua franca brukt i stadig flere sammenhenger i Middelhavsområdet. Man regner med at språket ble brukt i stor utstrekning blant kristne europeere i Nord-Afrika som på 1500-tallet var tatt til fange av tyrkerne etter at Det osmanske riket hadde erobret Algerie, Tunisia og Tripolitania (Libya). Det har vært anslått at kanskje 25 000 kristne slaver fra Europa levde i fangenskap i Algerie rundt år 1600. Disse skal ha snakket lingua franca med sine tyrkiske fangevoktere.

Ordforrådet var i hovedsak romansk, først og fremst italiensk og spansk, iblandet katalansk, oksitansk, portugisisk og fransk, og, i mindre grad, arabisk. Den grammatiske strukturen var svært forenklet, og verbene ble bare brukt i infinitiv uten noen form for bøyning. Det eksisterte forskjellige varianter av lingua franca; for eksempel var den varianten som ble brukt i Tunis mer påvirket av italiensk enn den varianten som ble brukt i Alger, som var mer påvirket av spansk.

Den italienske betegnelsen lingua franca («frankisk språk») var egentlig et oversettelseslån fra arabisk. Araberne betegnet store deler av Europas befolkning som frankere, og i forbindelse med korstogene i middelalderen var dette en betegnelse som ble brukt om alle de kristne europeerne, uavhengig av hvilket land de kom fra. Lingua franca betød derfor ikke «fransk språk», men snarere «europeisk språk» eller «vest-europeisk språk», til forskjell fra arabisk, gresk og tyrkisk, som ble snakket i de sørlige og østlige delene av Middelhavet.

Lingua franca kalles også sabir (på fransk også petit mauresque), og språket er nevnt flere steder i litteraturen, som i Molières komedie Le Bourgeois gentilhomme fra 1670. En ordbok over lingua franca ble utgitt i 1830 i Frankrike med tittelen Dictionnaire de la langue franque ou petit mauresque.

I språkvitenskapen brukes betegnelsen lingua franca nå om et hvilket som helst språk som brukes i samkvem mellom folk som ikke forstår hverandres morsmål. Det finnes en rekke eksempler på språk som på denne måten fungerer som hjelpespråk, blant dem kan man nevne kiswahili i Øst- og Sentral-Afrika, fransk i deler av Afrika, russisk i det tidligere Sovjetunionen og engelsk over store deler av verden. Visse språk brukes bare som lingua franca, for eksempel pidginspråk og kunstspråk som esperanto, volapük og interlingua.

• Hjelpespråk
• Kreolspråk
• Russenorsk
• Romanske språk