japansk

Genetisk er japansk et isolat, det vil si et språk hvis slektskapsforhold ikke endelig er fastslått, selv om mange hypoteser har vært fremsatt. Japansk er ikke beslektet med kinesisk, og slektskap med ainu kan ikke påvises. Språket på Ryukyuøyene regnes i dag for en dialekt av japansk. Best underbygd og videst akseptert er hypotesen om slektskap med koreansk, som japansk viser systematiske motsvarigheter med i en del av ordforrådet. Typologisk står japansk og koreansk hverandre svært nær.

Gjennom forbindelsen med koreansk antas japansk å tilhøre den tungusiske grenen av den altaiske språkfamilien. Men man skal være klar over at selve eksistensen av den altaiske språkfamilien er omdiskutert. Motsvarigheter er også ment påvist til austronesisk og fjernere til dravidisk. I alle tilfeller, eventuelt med unntak av koreansk, er parallellene så få at slutningene som kan trekkes, er usikre; det er uvisst om de skyldes slektskap eller kontakt. Japansk kan godt være et ekte blandingsspråk som ikke kan forstås som en videreutvikling av et enkelt grunnspråk, og som altså ikke kan innordnes genetisk.

Utviklingen av japansk språk kan inndeles i følgende hovedperioder:

• gammeljapansk (cirka 700–800: omtrent Nara-perioden)
• tidlig middeljapansk (800–1200: Heian)
• sen middeljapansk (1200–1600: Kamakura, Muromachi)
• moderne japansk (fra 1600-tallet: Edo og følgende perioder)

Språket på Ryukyuøyene regnes som en dialekt, men det er nokså forskjellig fra språket i det øvrige Japan.

Japansk har store dialektforskjeller som inndeles i to overordnede dialektgrupper: vestlige dialekter (det sentrale og vestlige Honshu, Shikoku, Kyushu) og østlige (det østlige og nordlige Honshu). Hokkaido-dialekten er et resultat av sen tilflytting fra hele landet og lar seg ikke innpasse i denne inndelingen.

Det moderne standardspråket er basert på dialekten i Tokyo (den politiske hovedstaden fra 1603), som tilhører den østlige dialektgruppen. Likevel er det en sterk påvirkning fra dialekten i Kyoto (hovedstad inntil 1603), det tidligere prestisjespråket, som tilhører den vestlige dialektgruppen, og som ligger til grunn for det klassisk japanske skriftspråket.

Først i etterkrigstiden ble standardspråket så pass utbredt gjennom utdanning, radio og fjernsyn at stort sett alle japanere behersker det. Mange har fortsatt en regional dialekt som førstespråk og standardspråket som andrespråk.

Språket på Ryukyuøyene regnes som en dialekt, men det er nokså forskjellig fra språket i det øvrige Japan.

Moderne japansk skrift har to bestanddeler som brukes sammen i vanlige tekster. Kanji (漢字 «kinesiske tegn») brukes til å skrive sino-japanske ord og innfødte ordstammer. Kanji brukes vesentlig logografisk, det vil si et tegn betegner et ord som helhet, men det har ingen systematisk angivelse av uttalen. Til hvert kanji knytter det seg et antall «lesninger», det vil si uttalen av de ordene/morfemene som det betegner. On-lesning (音 «lyd») brukes ved sino-japanske ord og kun-lesning (訓 «betydnings-») ved innfødte ord. De fleste kanji har atskillige lesninger, ofte tre–fire, men mange har betydelig flere, og det er således et ganske komplisert system. Til offisiell bruk er antallet kanji i dag begrenset til cirka 2000, men i noen sammenhenger, for eksempel i aviser, brukes langt flere.

Kana かな, med 46 grunntegn, er fonografiske stavelsestegn som brukes til å stave ord eller deler av ord. Det er to typografiske varianter. Hiragana ひらがな brukes til å stave grammatiske ord og partikler, bøyningsendelser, og i det hele tatt ord som ikke skrives med kanji. Katakana カタカナ brukes mest til å stave vestlige lånord, men også til for eksempel fremheving. Enhver japansk tekst kan i prinsippet skrives i kana, men i praksis anvendes en blanding av kanji og kana. Det ligger mye stilistisk variasjon med hensyn til hva som skrives med kanji, og hva som skrives med hiragana. I avis- og fagspråk gir bruken av kanji mulighet for en kortfattet og presis uttrykksmåte, og i skjønnlitteratur er kanji og variasjoner i bruken et viktig estetisk virkemiddel. Japansk skrives vanligvis i kolonner, ovenfra og ned, og fra høyre mot venstre; bøker leses «bakfra».

Det mest brukte transkripsjonssystemet for latinske bokstaver (rōmaji) er Hepburn-systemet fra 1885, som i en lett modifisert utgave brukes i de fleste ordbøker og i egennavn. Et nyere system er kunrei-systemet (訓令式) fra 1937, som i det store og hele ikke avviker mye fra Hepburn.

Japanerne fikk kjennskap til kinesisk skrift antagelig så tidlig som på 300-tallet evt. av skriftlærde koreanere. Etter koreansk mønster og opplæring begynte man etter hvert å skrive japansk med kanji, som ble brukt på to måter: dels etter betydning, hvor innfødte japanske ord ble skrevet med kanji for ord med tilsvarende betydning i kinesisk (opprinnelsen til kun-lesningene); dels ble kanji, brukt etter tilnærmet uttale, hvor japanske ord ble stavet med kanji som hadde en tilnærmet riktig uttale, uten hensyn til deres betydning. Denne stavelsesskriften kalles 万葉仮名 man'yō-gana etter diktsamlingen 万葉集 Man'yō-shū, utgitt cirka 760. Etter hvert ble forenklede former av man'yō-gana til hiragana og katakana, som finnes i sine nåværende former fra 900-tallet. I tidlig middeljapansk ble mange skjønnlitterære tekster skrevet i hiragana med ingen eller meget få kanji, men på grunn av økende bruk av sino-japansk i dagligspråket og prestisjen som var forbundet med kjennskap til kanji, ble prosa i stigende grad skrevet i en blanding av kanji og kana, slik det er i dag. Fra starten av sen middeljapansk stivnet skriftspråket i den formen som kjennes som klassisk japansk, som forble skriftspråknormen helt til slutten av 1800-tallet. Da fikk genbun'itchi-bevegelsen (言文一致) gjennomført en tilnærming av skriftspråket til det samtidige talespråket.

• Japan