hare

Fullvoksen hare i Norge kan veie 2–5 kilo. Kroppslengden kan bli opptil 60 centimeter, mens halen er svært kort, 5–9 centimeter. Bakbena er lengre og mye kraftigere enn forbena, dette muliggjør harens lange sprang og store hurtighet.

Haren gjennomgår fargeskifte fra gråbrun om sommeren til snøkvit om vinteren. Enkelte steder på Vestlandet, særlig på Jæren, får ikke haren kvit vinterpels. Disse harene har en blågrå vinterpels og kalles jærhare. Endringer i lysintensitet og temperatur utløser skiftet til vinterpels, og denne gir god kamuflasje mot den kvite snøen. Om snøen uteblir, er kvite harer på barmark lett synlige og vil lettere bli oppdaget av rovdyr. Haren trykker da gjerne sterkt, det vil si at den gjemmer seg og ligger urørlig så lenge som mulig i håp om ikke å bli sett.

I noen dialekter kalles hannharen ramler og hunnharen sette. Hunnen får 1–3 kull i året, med 1–3 unger i kullet. Drektighetstiden er 46–55 døgn, ungene fødes pelskledde og med åpne øyne. Hunnen forlater ungene i lange perioder, de trykker da veldig hardt. Hun besøker ungene kun noen få ganger i døgnet for å la dem die, antakelig for å unngå at de blir oppdaget av rovdyr. Det første kullet om våren kalles skarehopp, fordi det gjerne kastes (fødes) mens snøen ennå ligger.

Haren er som regel taus, men når den blir tatt av et rovdyr kan den lage en lyd som minner om et spedbarnsskrik. Perleuglas hukring er ofte blitt mistolket som harehukring. Harens beste forsvarsmidler er kamuflasje, hurtighet og en meget god hørsel. I Norge er dens største fiender rødrev, kongeørn og gaupe, og mår tar nok også noen harer.

Haren er for det meste nattaktiv. Den kan leve i vidt ulike habitater, fra tundra til åkermark. Den spiser gras og urter om sommeren, om vinteren mer kvist og bark. Den kan gjøre litt skade på skogen enkelte steder ved å beite på etterveksten, særlig i plantefelt. Dessuten kan den beite på kulturvekster. Særlig kan det gå ut over frukttrær, dersom haren gnager på barken av stammer og grener om vinteren.

Harens tørre og runde lortkuler er karakteristiske. Den produserer også en myk lort fra den store blindtarmen. Denne spises, noe som gjør at nedbrytningen i fordøyelsen øker med 25 prosent. Dette kalles koprofagi.

Haren finnes over det meste av landet. Den lever hovedsakelig i skogsområder, men også i kystområder uten skog og i høyfjellet over tregrensa. I resten av verden forekommer haren i nordlige deler av Europa og Asia, med isolerte bestander i Japan, Skottland, Irland og Alpene. Sørharen, som er en ny innvandrer til det sørøstligste Norge, kan utgjøre en trussel mot vår hjemlige hare.

Lepus timidus er nå skilt ut som egen art fra polarhare Lepus arcticus og alaskahare Lepus othus, men genetiske undersøkelser har enda ikke gitt klare svar på dette slektskapet. Antall underarter er også usikkert.

Harekjøtt ble tradisjonelt ikke spist av bønder i Norge, kun av storfolk og byfolk. Dette kan delvis ha sammenheng med at Bibelen beskriver haren som et urent dyr. I Europa og Asia var det for lenge siden en utbredt forestilling at gravide kvinner som fikk se en hare eller haresnute, ville føde et barn med hareskår. I norske bygder ble det tidligere sagt at man helst skulle hugge av haresnuten. I mange bygder eksisterte forestillinger om trollharer som kuler og krutt ikke bet på. En hyggeligere fortelling er den om påskeharen.

• haredyr
• harejakt
• koprofagi

• Barikmo, Jon og Pedersen, Hans Christian (1997): Harer og harejakt. Oslo: Gyldendal.
• Frøstrup, Johan Christian (1996): Hare og harejakt. Oslo: Teknologisk forlag.