I et historisk perspektiv har vannfarger i betydningen gouache vært knyttet til papyrus, silke, velin og terrakotta som underlag. Det gjelder for eksempel fargelegging eller utsmykning av papyrusruller i Det gamle Egypt, kinesiske og japanske makimonoer på silke og utsmykning av pergamenter i middelalderen på velin. Men fra og med renessansen ble papir det vanligste underlaget.
I renessansen fikk gouache et oppsving hos europeiske kunstnere. Det gjelder blant annet Albrecht Dürer. I årene omkring 1500 utførte han bilder av dyr og landskaper hvor pennetegning er kombinert med vannfarger og gouache.
På 1900-tallet vant gouache stor oppslutning hos kunstnere, arkitekter, designere og illustratører.
Ikke minst var gouache en viktig uttrykksform for den franske kunstneren Henri Matisse. Han utviklet en teknikk som gikk ut på å sette sammen fargelagte papirbiter, på fransk kalt gouaches découpées. Først ble flak med papir håndmalt med gouache, deretter klippet Matisse ut biter med saks. Motivet ble satt sammen av papirbitene som ble limt opp på underlaget.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.