Det har lenge vært antatt at de første norske gildene oppstod på landsbygda i førkristen tid. Grunnlaget for dette synet var det en mente var førkristne elementer i den eldste norske gildeskråen, den såkalte Trøndelagsskråen. Imidlertid er dette trekk som like gjerne kan speile samfunnet i siste halvdel av 1200-tallet, da Trøndelagsskråen ble skrevet ned. Det er mer trolig at de første norske gildene ble stiftet i byene etter kristningen på 900–1000-tallet, slik tilfellet var med gildene i Danmark og Sverige.
Gildene ser ut til å ha blitt vanlige i Norge på 1200-tallet. Da er de nevnt i en rekke ulike kilder. Foruten gildenes egne vedtekter, er de nevnt i sagaer, diplomer, lover og forordninger. For eksempel bestemte den norske byloven fra 1276 at bylagtingene i Bergen skulle holdes i Mariagildets forsamlingshus ved Mariakirken på Bryggen. I 1293/1294 utstedte kong Eirik Magnusson et forbud mot en rekke håndverksgilder i Bergen. Kun tre navngitte gilder skulle få fortsette. Bakgrunnen var et ønske om kongelig kontroll. Kun kongen skulle lage lover, og derfor skulle gildenes vedtekter godkjennes av ham.
Gildene blomstret i senmiddelalderen. Best kjent er de fra de norske byene, og særlig fra Bergen, der de mange hanseatiske kjøpmennene og håndverkerne stiftet en rekke gilder på 1400- og begynnelsen av 1500-tallet. Gildene er blant annet kjent gjennom testamenter fra hanseatiske kjøpmenn som testamenterte sjelegaver til gildene og deres alterstiftelser i byens kirker.
Det er bevart flere gildeskråer eller vedtekter fra gilder i Norge i middelalderen: Trøndelagsskråen og Gulatingsskråen, som begge trolig er fra siste halvdel av 1200-tallet, Onarheimsskråen fra Olavsgildet på Onarheim på Tysnes fra 1394, skråen til det hanseatiske Sta. Katharina og Sta. Dorotheagildet i Bergen fra 1397, vedtektene til det hanseatiske kontoret i Bergen, skråen til det tyske skomakergildet i Bergen fra 1412, samt skråen til gårdsgildet i bygården Jacobsfjorden og Bellgården på Bryggen i Bergen fra 1529.
Under den dansk-norske reformasjonen i 1536–1537 ble gildenes religiøse virksomhet angrepet fra den nye protestantiske kongemakten. Gildenes alterstiftelser og jordegods ble konfiskert, og sjelemesser og helgendyrkelse, som stod sentralt i gildenes religiøse virksomhet, ble forbudt. Gildene forsvant imidlertid ikke med reformasjonen. I Bergen fortsatte det hanseatiske kontoret og de tyske håndverksgildene å eksistere etter reformasjonen. Gildet som organisasjonsform levde også videre gjennom de nye håndverkerlaugene som ble etablert i flere norske byer etter reformasjonen. Laugene var bygd opp på samme måte som håndverkergildene i middelalderen. De ble ledet av en eller flere oldermenn, de hadde egne vedtekter, og de hadde både yrkesmessige, sosiale og religiøse funksjoner. Laugene var imidlertid uten de sterke båndene til kirken som håndverkergildene i middelalderen hadde hatt, og der medlemskap i håndverkergildene gjerne kunne omfatte folk fra andre samfunnslag, var medlemskap i laugene avgrenset til utøverne av et og samme håndverk i en by.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.