forordning

I dag brukes betegnelsen om den mest inngripende formen for rettsakt innen EU. En forordning får i sin helhet lovs kraft i medlemslandene uten å måtte vedtas av det enkelte land, slik man må gjøre med direktiver. Forordninger kan vedtas av Unionsrådet eller Europakommisjonen og skal godkjennes av Europaparlamentet.

Innholdet i flere forordninger er blitt norsk rett på grunn av EØS-avtalen, gjennom en særskilt implementeringsprosess regulert i EØS-avtalen. Forutsetningen er at forordningen bedømmes som EØS-relevant.

Et eksempel på en EU-forordning er personvernforordningen (GDPR).

I enevoldstiden i Danmark-Norge var forordning fellesnavnet på alminnelige lover som var gitt av kongen og rettet til allmennheten. De ble gjort tilgjengelige ved å trykkes i en offisiell utgave (Forordninger og Aabne Breve, 1670–1813) og kunngjort, især ved kirken og på tinget. Det ble også brukt andre betegnelser, som anordning, reglement, fundats, bekjentgjørelse, mandat, patent, plakat og kodisill.

Det motsatte var reskripter, som var lukkede brev stilet direkte til de myndigheter (for eksempel amtmenn, bisper, magistrater) som skulle etterleve dem. Både forordninger og reskripter utgikk fra Kongen. Kollegialbrev, promemoriaer, var derimot brev som utgikk fra et kollegium, departement. De hadde lovs kraft når de hadde hjemmel i særskilt fullmakt fra Kongen.

Forordning ble også brukt om forbud og påbud som ble utferdiget av de nazistiske myndigheter i Norge i 1940—1945.

• lov
• EØS
• Norge under dansk styre – 1537-1814
• Norge under andre verdenskrig