engel

Dagens forestillinger om engler har røtter i Det gamle Midtøsten. Fra det gamle Egypt, Byblos og Det gamle testamente kjenner vi til forestillinger om kjeruber: Et mytologisk vesen som ble fremstilt som et dyr eller et menneske med vinger. Kjerubene var tenkt som himmelske vesener, men ble fremstilt i statuer og bilder som blant annet voktet palasser og templer.

Zoroastrismen regnes som en viktig inspirasjonskilde for englemotivet i de monoteistiske religionene. Ideen om skytsengler er for eksempel trolig inspirert av zoroastrismens forestilling om fravashier, som var en slags beskyttende ånder som hadde sitt tilholdssted i himmelen. Ideen om sju erkeengler, som nevnes i de gammeltestamentlige apokryfene Tobit og Enok, minner om de sju Amesha Spenta («de udødelige hellige» eller «livsfremmende udødelige» i zoroastrismen. Det var nær kontakt mellom zoroastere og jøder under eksilet i Babylon (586–538 fvt.), noe som sannsynligvis førte til utvikling av ideen om engler i den tidlige jødedommen.

Ifølge tekstene i Den hebraiske bibelen / Det gamle testamente rådet Jahve over en himmelsk hærskare av overjordiske vesener. Englene kunne både hjelpe og straffe menneskene (2. Kongebok 19,35). Men først etter eksilet i Babylon og under innflytelse fra zoroastrismen fikk engletroen en større rolle i jødedommen. Englene fikk nå egne navn, personligheter og innbyrdes rang. I tiden rundt vår tidsregnings begynnelse var synet på englene og deres roller et av de spørsmålene de ulike retningene innenfor datidens jødedom, saddukeerne og esseerne var uenige om.

Jødiske forestillinger om engler ble videreført i kristendommen. I Det nye testamentet blir engler beskrevet som himmelske sendebud og åpenbaringsformidlere, som personlige skytsengler og som oppvartende og lovprisende tjenere ved Guds trone. Ifølge evangeliene skal Jesus ha snakket om engler ved flere anledninger. Han skal blant annet ha sagt at de som følger ham «har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt» (Matt 18,10). To engler blir nevnt ved navn i Det nye testamentet: Gabriel, som forteller Maria at hun vil få en sønn som skal bli den lovede Messias (Luk 1,26-38) og Mikael, som kjemper mot Djevelen (Jud 9). Begge disse englene forekommer også i Daniels bok i Det gamle testamentet.

I det nye testamentet hører vi særlig om engler i forbindelse med Jesu gjenkomst og den siste dom. I Johannes' åpenbaring opptrer engler som tegn på at Jesus kommer tilbake: «Og jeg så, og jeg hørte lyden av mange engler omkring tronen og de fire skapningene og de eldste – det var myriader på myriader og tusener på tusener.» (Åp 5,11). Det fortelles også at engler vil forkynne dommen over menneskene ved dommedag. Som Guds sendebud vil englene blant annet bringe straff til de som har handlet mot Guds vilje (Åp 15-16).

Engler har en sentral plass i Koranen. I sure 2,177 sammenfattes islam slik: «Å tro på Gud og på Dommens dag, på englene, Skriften og profetene». Koranen omtaler englenes oppgaver og funksjoner; de er åndelige lysvesener som befinner seg i Guds nærhet og lovpriser ham. De er også budbringere til menneskene; profeten Muhammed mottok åpenbaringene gjennom en engel, ifølge tradisjonen engelen Gabriel. Med utgangspunkt i Koranen utarbeidet muslimsk teologi en lære om englene, deres natur, de angeliske hierarkier og deres virke blant menneskene.

Engler fremstilles oftest som bevingete menneskelige vesener. Opprinnelsen til dette kan ligge i bibeltekstene, som omtaler overmenneskelige vesener som kjeruber og serafer med vinger (2. Mosebok 25,20 og Jesaja 6,2). Men også mesopotamiske og egyptiske guddommer og guddommelige vesener kunne fremstilles med vinger. Vingene tjente både som beskyttelse av gjenstander eller personer og muliggjorde forestillinger om vesener som beveget seg mellom himmel og jord.

• jødedom
• kristendom
• islam
• zoroastrisme
• kjerub