Spelemannslag

På begynnelsen av 1900-tallet begynte spelemenn rundt omkring i landet å organisere seg og dannet lokale spelemannslag. Hovedårsaken til dette var at man ønsket å arbeide for å ta vare på og videreføre den eldre spelemannstradisjonen og slåttemusikken, som nå møtte økende konkurranse fra de nye musikkformene som ble formidlet gjennom blant annet grammofonindustrien og den moderne trekkspillmusikken. På landsbasis førte dette til at Landslaget for Spelemenn (LfS) ble stiftet i 1923. Et viktig tiltak for å fremme den tradisjonelle slåttemusikken var å arrangere lokale og nasjonale kappleiker, hvor man i den første tiden hovedsakelig konkurrerte i individuelt felespill.

I utgangspunktet var spelemannslagene tenkt som lokale interesseorganisasjoner som organiserte spelemennene i et avgrenset geografisk område og ikke som rene samspillgrupper. Noen av spelemannslagene begynte imidlertid også å drive litt med samspill. Det gjelder blant andre Tinn spelemannslag fra Telemark, som ble dannet i 1912 og er ett av landets eldste lag.

Etter at Landslaget for Spelemenn ble stiftet i 1923, økte antallet nye spelemannslag rundt om i landet sakte, men sikkert. Men det var særlig etter 1950 at det for alvor ble fart i etableringen av spelemannslag, og det dukket nå opp nye lag i de fleste bygdene i Sør-Norge, mens Nord-Norge fortsatt hang litt etter. Det var spesielt i områdene som benyttet vanlig fele (fiolin) at vi nå fikk mange nye spelemannslag, som samtidig så det å drive med samspill som en viktig del av virksomheten. I hardingfeledistriktene, hvor solospillet sto veldig sterkt, tok det ennå en god del år før samspill ble mer utbredt i lagene. Dette skjedde først blant hardingfelelagene på Vestlandet. En viktig hendelse som økte interessen for samspillet, var at LfS under Landskappleiken på Fagernes i 1957 for første gang opererte med en egen konkurranseklasse i lagspill for spelemannslagene.

I de eldste spelemannslagene som drev med samspill handler det utelukkende om spill på hardingfele eller vanlig fele. Men utover på 1950- og 1960-tallet ble det mer vanlig å også ha med seg trekkspill, samt akkompagnement på gitar og kontrabass. Noen spelemannslag valgte i stedet å ha med siter til akkompagnement, mens andre lag hadde med seg klarinett. Enkelte lag hadde også med seg en person som trallet slåtter sammen med felespillet.

Vi kan grovt sett dele spelemannslagene fra og med 1960-tallet inn i tre ulike hovedtyper: spelemannsorkester, allspelemannslag og gammeldanslag. Spelemannsorkestrene består nesten utelukkende av feler, bortsatt fra når de spiller til dans. De har gjerne ikke sluppet til relativt ferske felespillere før de har nådd et visst nivå. Dette gjelder spesielt på kappleikspillinger. Disse lagene har ofte høye ambisjoner spesielt på kappleikene og øver mye på å ha en lik framføring av slåttene med felles buestrøk, ofte også med arrangerte stemmer.

Allspelemannslagene benytter mindre arrangerte stemmer og framfører gjerne slåttene mer spontant eller med de tradisjonelle samspillformene som de er vant til. I disse lagene kan vanligvis den som ønsker det delta, enten man er relativt ung eller ganske fersk som felespiller. Det er også rom for litt mer personlige varianter av slåttene, selv om man gjerne prøver å tilpasse seg noe. Man øver heller ikke veldig mye på å samordne buestrøk og andre detaljer i spillet. I likhet med spelemannsorkestrene er allspelemannslagene ofte rene felelag, men de kan fra tid til annen også ha med seg andre instrumenter som f.eks. siter. Denne kategorien er den klart mest utbredte typen av spelemannslag.

Mens de to første lagtypene spiller mest eldre slåtter, har gammeldanslagene vanligvis et mer blandet repertoar med større innslag av runddansmusikk. Her blir instrumenter som trekkspill, gitar og kontrabass sett på som en både naturlig og nødvendig del av laget for at det skal fungere best mulig musikalsk. Disse lagene finner vi flest av i distriktene som benytter vanlig fele, selv om vi løpet av 1980-årene begynte å finne slik lag også i hardingfeleområdene. Veksten av gammeldanslag henger nøye sammen med den generelle økningen i interessen for gammeldansmusikk som utviklet seg på 1960- og 1970-tallet.

Det finnes i dag spelemannslag over store deler av landet. Noen av disse er rene spelemannslag, mens andre kaller seg spel- og danselag og driver både med musikk og dans. Lagene driver som regel med kurs og opplæringstiltak og er derfor svært viktige for rekrutteringen til folkemusikkmiljøet, og til en viss grad også folkedansmiljøet. De arrangerer i tillegg fra tid til annen kappleiker og stevner, deltar selv på større nasjonale eller regionale kappleiker eller folkemusikkscener, samt bidrar sterkt til kulturlivet i lokalmiljøet, blant annet ved å sørge for dansemusikk til folkedanslagene.

• Norsk folkemusikk
• Gammaldans
• Landslaget for Spelemenn
• Landskappleiken