En prest med Anubis-maske legger siste hånd på mumien til kong Siptah. Kvinnene på hver side representerer Isis og Neftys, mens kongens mumie representerer Osiris. Fra Siptahs grav i Kongenes dal (KV 47), ca. 1193 fvt. Foto: Anders Bettum
.
Lisens: fri
Den mystiske unnfangelsen av Horus-barnet. Osiris ligger fortsatt på sin båre etter å ha blitt balsamert. Isis, i form av en glente, svever over hans erigerte penis. Relieff i tempelet til Seti 1 (ca. 1290 - 1279 fvt.) i Abydos. Foto: Anders Bettum
.
Lisens: fri
Horus i kamp mot Seth, her i form av en flodhest. I bakgrunnen står Isis og tilbyr sin sønn en hjelpende hånd. Relieff i Edfu tempel. Foto: Anders Bettum.
.
Lisens: fri

Osiris har gjenoppstått, og sitter på sin trone som hersker i underverdenen. Gudinnene Isis og Neftys står bak. Foran ham stiger en lotusblomst opp med Horus' fire sønner i miniatyr. Osiris' kropp er innhyllet i mumiebandasjer. Kronen, samt kroken og pisken han holder i hendene, er symboler på kongeverdighet. Veggmaleri fra Neferrenpets grav i Sheikh Abd el-Qurnah (TT178). 19. Dynasti. Foto: Anders Bettum

.
Lisens: fri

Osirismyten er en gammelegyptisk myte som omhandler livets seier over døden som var i alminnelig bruk fra cirka 2300 fvt. til cirka 550 evt.

Faktaboks

Også kjent som

Osirissyklusen

De egyptiske kildene er mange og kan være svært detaljerte, men presenteres i en fortellertradisjon som oppleves som fremmed for den moderne leser. Kildene gir aldri en helhetlig historie, men heller enkelt-scener som opptrer på ulike steder i kildene og ble anvendt til ulike rituelle formål.

Siden det finnes flere versjoner av hver scene, er det vanskelig å sette dem sammen til en helhetlig historie. Det som er sikkert er at de til sammen utgjorde et syklisk hendelsesforløp som omhandler livets seier over døden, et tema som går igjen også i myten om solgudens liv og død.

Den greske forfatteren Plutark besøkte Egypt mot slutten av det første århundret evt. Han var den første som forsøkte å sette de mytiske scenene om Osiris sammen til én lineær fortelling, som var normen innen gresk mytologi og litteratur. Plutarks De Isiride et Osiride (Om Isis og Osiris) er en viktig kilde til rekonstruksjonen av Osirismyten.

Denne kilden må likevel brukes med varsomhet da den representerer Plutarks subjektive forståelse og litterære gjengivelse av stoff han antakelig fikk overlevert muntlig, dessuten på en tid da den egyptiske religionen allerede var tungt påvirket av hellenistiske kulturstrømninger. For eksempel finnes det ingen beskrivelsene av Osiris' kongedømme på jorden i de egyptiske kildene. Kanskje er dette bare et litterært grep Plutark bruker i sin rekonstruksjon.

Handlingsforløpet i myten

I den følgende forenklede gjengivelsen av handlingsforløpet er både Plutarks versjon og egyptiske kilder, tekstlige og billedlige, tatt med i betraktning:

I tiden da mennesker og guder fortsatt bodde side om side på jorden hersket Osiris over Egypt sammen med sin kone og søster Isis . Osiris var en god konge, han ga menneskene lover og lærte dem hvordan de skulle dyrke jorden og ære gudene. Landet blomstret. Kongens bror Seth var sjalu, og ønsket kongemakten for seg selv. Han klarte å lure Osiris i bakhold og fikk ham drept. Deretter rev han liket opp i 14 deler og spredde dem rundt om i hele landet. Da Isis fikk høre hva som hadde skjedd sørget hun bittert over tapet av sin elskede, og la ut på en reise hvor hun klarte å spore opp kroppsdelene én etter én. På hvert sted hvor hun fant en kroppsdel, lot hun bygge en helligdom for Osiris. Til slutt hadde hun alt unntatt penisen hans, som var havnet i Nilen og spist av en fisk. Som substitutt laget hun en kunstig penis til ham. I en krypt under bakken gjennomførte Isis deretter en seremoni hvor Osiris’ kropp ble satt sammen igjen og forbundet med linbandasjer.

Ved hjelp av sin søster Neftys og den sjakalhodede Anubis , maktet hun å blåse nytt liv i Osiris. Forvandlet til en glente fløy Isis så opp på Osiris, og svevde over hans erigerte penis. Horusbarnet blir unnfanget. Av frykt for at Seth skal oppdage Horusbarnet, gjemte Isis ham i de frodige våtmarkene i Nildeltaet, hvor han var beskyttet av tett krattskog av papyrus og sivplanter. Gudinnen Hathor ammet ham og tok seg av ham. Seth fikk likevel snusen i hva som hadde skjedd. Forkledd som deltaets ville dyr (krokodille, slange, skorpion, og så videre) forsøker han å drepe Horusbarnet, men den kloke gutten klarer alltid å unnslippe. Med tiden vokser Horus opp til å bli en sterk mann, og Osiris kommer opp fra underverdenen for å trene ham i krigskunst. Snart legger Horus ut på krigstokt for å hevne sin far. Krigene mellom Horus og Seth raser fram og tilbake i lang tid. Ved hjelp av Osiris seirer Horus til slutt og får sin hevn, men krigen har ikke gitt noen løsning på det underliggende problemet. Saken kommer inn for gudeforsamlingen, hvor Geb til slutt erklærer at Horus er Osiris’ rettmessige arving og skal være konge over Egypt (=Nildalen). Seth forvises ut i ørkenen, hvor han kan herske, mens Osiris blir konge for de døde i underverdenen.

Analyse

I Det gamle Egypt fungerte Osirismyten særlig som mytisk modell for begravelsesritualet, og mange av de egyptiske kildene stammer fra graver. I det gamle riket (cirka 2543-2120 fvt.) ble kongen assosiert med Horus mens han var i live og med Osiris etter at han var død. Forestillingen om en forening med Osiris etter døden ble senere adoptert av «vanlige» folk, og navnet Osiris ble etter hvert brukt som tittel om alle døde. Deler av myten, slik Plutark stiller den opp, ble imidlertid brukt i helt andre sammenhenger.

Basert på de egyptiske kildene og deres bruksområder har egyptologen Jan Assmann delt Osirismyten inn i fem scenarier. Den første av disse kan videre deles i tre:

1a. Osiris’ død og oppsplittelse

Tanken om at døden medfører en oppsplittelse av mennesket ned til sine bestanddeler går langt tilbake i Egypts historie. I mumifiseringshistoriens formative fase, lenge før Osiris engang opptrer i kildene, fantes et alternativ til vanlig mumifisering hvor kroppen ble partert for så og bli satt sammen igjen under begravelsesritualet. Senere ble døden forstått mer metaforisk som en «oppsplitting» av mennesket i sine legemlige bestanddeler (særlig hjertet, ansiktet og skyggen), sosiale og sjelelige elementer (navnet, ka og ba). Mumifiseringsritualet hadde til hensikt å samle delene sammen igjen i én helhet (se 1c nedenfor).

1b. Isis’ sorg og søken etter Osiris’ kroppsdeler

Et annet tema fra Osirismytens første scenario som hadde stor rituell betydning var Isis’ sorg da hun fant sin ektemann drept og lemlestet. I de egyptiske kildene deles denne sorgen av Neftys, og de to gråtende søstrene blir rollemodellen for de sørgende i gravfølget. Gråtekoner er et velkjent fenomen fra Midtøsten den dag i dag, hvor de ofte utgjør en formalisert del av en begravelse. De klagende kvinnene i det gammelegyptiske begravelsesritualet skulle helst være unge og vakre, og var gjerne døtrene til den døde og andre unge kvinner tilknyttet husstanden. Fra ptolemaisk tid (305–30 fvt.) har vi beskrivelser og liturgi fra et sørgeritual som ble brukt både i private begravelser og under feiringen av festivaler til ære for Osiris i templene. Isis’ og Neftys’ klagesanger, som disse tekstene kalles, finnes også i norsk oversettelse.

Helligdommene som Isis ifølge Plutark grunnla der hun fant Osiris’ kroppsdeler refererte antakelig til virkelige Osiris-templer. I senere tider kunne man ikke lenger enes om hvilke steder som kunne påberope seg en slik status. For eksempel nevner Wilkinson fem ulike byer som alle gjorde krav på et av eller begge bena til Osiris. I rituell praksis gjorde man en forenkling hvor de 14 helligdommene ble forkortet til to, Abydos og Busiris, som var Osiris’ viktigste kultsentre respektivt i Øvre og Nedre Egypt. Isis sorg og søken etter Osiris kroppsdeler var et underliggende tema i begravelsesprosesjonen, hvor gravfølget og klagepikene gjorde opphold ved «poster» som symboliserte Osiris’ helligdommer i Abydos og Busiris. En pilegrimsreise til Abydos, hvor Osiris i følge tradisjonen ble gravlagt, var antakelig del av de kongelige begravelsesriter i det gamle riket (cirka 2543-2120 fvt.), men ble senere utført symbolsk.

1c. Seansen i krypten: rekonstruksjon av Osiris-kroppen

Sørgetemaet videreføres i neste akt av denne scenen, hvor Osiris ligger på båren i den underjordiske krypten, omringet av sine venner. Gjennom mumifiseringsritualet ble liket omgjort til et hellig bilde av den døde, en slags beholder for alle «komponentene» av mennesket som var blitt splittet opp i dødsøyeblikket. Gjennom de ulike stadiene av begravelsesritualet ble disse komponentene på ny «samlet» i mumien. Den rekonstruerte mumien eller Osiris-kroppen var passiv og sårbar for nye angrep fra fienden Seth, og trengte derfor beskyttelse. Foruten Anubis, Isis og Neftys var det fire guder som hadde beskyttelsen av Osiris’ rekonstruerte kropp som sin hovedoppgave. Disse kalles Horus' fire sønner, noe som understreker poenget med at fortellingene neppe var ment som lineære fortellinger. Horus selv var enda ikke unnfanget på dette stadiet av myten.

Et motiv som er svært vanlig i gravkunsten fra det nye riket (ca. 1550-1069 fvt.) til romersk tid er bildet av Osiris liggende på en løveformet seng mens Anubis steller mumien , og Isis og Neftys sitter i sorg på hver side. Kroppen har blitt satt sammen igjen, den har blitt omhyggelig innhyllet i linbandasjer og er utstyrt med en dødsmaske. Denne figuren er det mytologiske forbildet for alle egyptiske mumier. Ansamlingen av sørgende venner og allierte i den underjordiske krypten ble gjengitt som et rituelt drama under nattvaken. Nattevaken utgjorde et siste stopp under prosesjonen før en begravelse skulle finne sted, og inneholdt antakelig en rekke seremonier med referanse til flere myter og også andre scener fra Osirismyten. Blant disse var en symbolsk gjentakelse av balsameringsritualet som hadde funnet sted flere uker tidligere. Den døde spilte selv rollen som Osiris i dette dramaet, mens de sentrale gudene i sørgingen, beskyttelsen og vekkelsen av Osiris, som Anubis, Isis, Neftys og Horus’ fire sønner, ble spilt av prester eller slektninger.

2. Den mystiske unnfangelse og fødsel av Horusbarnet

Denne hendelsen nevnes bare som en bisetning mot slutten av Plutarks rekonstruksjon (han bruker navnet Harpocrates som er en gresk omskrivning av det egyptiske Hor-pa-khered: «Horusbarnet»), og finnes heller ikke eksplisitt i de egyptiske kildene. I egyptiske graver finner man imidlertid ofte antydninger om at det nye livet den døde higet etter i underverdenen medførte en gjenfødsel, som ikke var mulig uten en union mellom de mannlige og kvinnelige kosmiske krefter. Denne unionen ble forstått som seksuell omgang mellom en gud og en gudinne, der gudinnen er øverst og er den aktive part.

Gjennom mytologiske assosiasjoner ble dette uttrykt på flere måter, men alltid implisitt, ettersom scener av seksuell karakter ble ansett som upassende i en grav. Mumiekistene er et godt eksempel på hvordan denne unionen kunne uttrykkes. Kister og sarkofager ble forstått som mikrokosmos, der kistelokket representerte himmelgudinnen Nut og kistebunnen representerte jordguden Geb, de mytiske foreldrene til Osiris. Ved å legge lokket på kistebunnen ble dette gudeparet ført sammen i en union som resulterte i unnfangelsen av Osiris. Innsiden av kisten ble fortolket som Nuts morsliv. Gjennom kisten kunne den døde dermed bli født på ny i underverdenen som Osiris. I fotenden av kisten var det i siste halvdel av det nye riket (cirka 1550–1069 fvt.) vanlig å avbilde en oppreist djed-søyle på kistebunnen, og en (bevinget) figur av Isis på kistelokket. Djed-søylen representerer (blant annet) den kunstige penisen Isis ifølge Plutark laget for å komplementere Osiris’ lemlestede kropp. Påleggelsen av kistelokket blir dermed i dobbel forstand en symbolhandling som representerer den seksuelle unionen mellom de mannlige og kvinnelige krefter i kosmos.

3. Horusbarnet vokser opp i våtmarkene

Dette handlingsforløpet kommer overhode ikke fram hos Plutark, men er velkjent fra egyptiske kilder. Ifølge den egyptiske tradisjonen brakte Isis Horusbarnet til Khemmis nord i deltaet, hvor han vokste opp med Hathor, ofte fremstilt som en ku, som amme. Bildet av denne guttungen, gjerne fremstilt naken med en finger i munnen og «sidelokken» som symboliserte barndom i egyptisk kunst, var svært utbredt og hadde mange mytiske og kultiske assosiasjoner. Bildet assosieres med skapelsen, hvor solguden i følge én tradisjon ble født ut av en lotusblomst i et liknende våtmarkslandskap. Fra det nye riket ble Horusbarn-motivet tatt inn i den kongelige ikonografien, blant annet i en scene hvor Hathor gir bryst til kongen for å understreke hans guddommelige opphav og assosiasjon med Horus. I gresk-romersk tid ble Horusbarnet brukt i amuletter til beskyttelse mot ville dyr av den typen Seth forvandlet seg som i sine forsøk på å få has på Horusbarnet i myten. Skorpioner, slanger, krokodiller, og så videre utgjorde en reell trussel i de egyptiske landsbyene, hvor de forårsaket forgiftninger, infeksjoner, skader og tap av liv.

4. Striden mellom Horus og Seth

Dette temaet er sentralt allerede i de tidligste kildene, og beskrives ofte i stor detalj i det egyptiske materialet. I Papyrus Chester Beatty, skrevet i Teben under Ramses 5 (cirka 1149–1146 fvt.), beskrives striden som en blanding av kamp, rettssak i gudeforsamlingen og diverse prøvelser av styrke og kløkt som pågår gjennom 80 år (Lichtheim 1976). Horus vinner prøvelse etter prøvelse ved hjelp av sin mor Isis, men solguden Ra tar parti med Seth som nekter å gi seg. Til slutt sender gudene brev til Osiris i underverdenen, og ber ham om råd. Osiris’ svar får endelig Seth til å gi opp sin ambisjon om kongemakt. Horus blir konge på jorden, mens Seth trekker seg tilbake til himmelen sammen med Ra, hvor han tar rollen som stormgud. At Osiris selv spiller en viktig rolle i seieren mot Seth nevnes ikke hos Plutark, men er en sentral forestilling i de egyptiske kildene.

Et viktig tema i disse mytene er hvordan Seth stakk ut øyet på Horus. Ifølge eldre tradisjon, der Horus ble ansett som himmelguden, representerte øynene hans solen og månen. Det er åpenbart «måneøyet» Seth stikker ut, og myten har en kosmisk dimensjon som forklaring på månens faser. Til tross for at Seth i følge myten spiste en del av øyet, og resten av det ble splittet opp i flere deler, klarte Horus ved hjelp av visdomsguden Thot å sette det sammen igjen. Denne historien ligner veldig på temaet i Osirismytens del 1b-c ovenfor, der Isis klarte å få kroppen til Osiris tilbake i fullt funksjonell stand til tross for at penisen manglet.

Horus-øyet kom til å symbolisere offeret i den egyptiske kulten, og det rekonstruerte øyet (wdjat) helsemessig kompletthet. Slike øyne ble brukt i amulettform både av levende og på mumier. Én viktig amulett for mumien var wdjat-plaketten, en rektangulær plate ofte i voks med et bilde av Horus-øyet. Denne amuletten ble lagt over snittet balsameringsprestene måtte gjøre i den dødes buk for å få ut de indre organene og dermed forhindre forråtnelse. Inngrepet ble forstått som et uheldig, men nødvendig angrep på Osiris-kroppen, og i følge den greske historikeren Diodorus Siculus ble presten som utførte operasjonen assosiert med Seth og rituelt kjeppjaget fra balsameringsteltet når han var ferdig. Snittet ble sydd pent igjen og dekket med wdjat-amuletten for å gjøre det godt igjen.

I handelsberegninger, særlig for mål av korn, ble deler av Horus-øyet brukt til å uttrykke brøk basert på halvering. Mens man skulle forvente at disse fraksjonene til sammen dannet én hel (64/64), mangler 1/64, antakelig med henblikk på den delen av øyet som ble spist av Seth i myten. Horus på sin side klarte å hugge testiklene av Seth, som skal understreke Seths manglende fertilitet og forklare hans naturlige rolle som hersker over den golde ørkenen. Kampene mellom orden og kaos er et viktig tema også i myten om solgudens liv og død, hvor Ra etter foreningen med Osiris i underverdenen må beseire kjempeormen Apofis før han kan stige opp til en ny dag i den østlige horisont. Kampene mellom Horus og Seth assosieres likeledes med horisonten og soloppgang. I det ptolemeiske Horus-templet i Edfu ble dette temaet tatt til nye høyder. Her blir kampene mellom Horus og Seth forstått som en skapelsesmyte, hvor verden dannes som en konsekvens av striden mellom orden og kaos.

5. Horus’ seier og maktfordelingen mellom gudene

Det er til slutt Horus som vinner i striden mot onkelen Seth og blir den nye kongen på jorden, i rett dynastisk linje fra sol – og skaperguden Atum (Ra) via Shu, Geb og Osiris. Noen av de egyptiske kildene er opptatt av å poengtere at striden mellom Horus og Seth resulterte i en maktfordeling mellom gudene, der Osiris hersker i underverdenen og Horus i menneskenes verden (det ordnede kosmos). Seths plass i det hele varierer, men han blir alltid henvist til ytterkantene av kosmos, enten til ørkenen, fjerne land eller som stormgud i himmelen. Myten gir altså en guddommelig modell for tronfølgen, og pakten mellom Horus og Seth er et sentralt tema i kongeideologien som ble aktualisert blant annet gjennom kroningsritualet. Farao ble regnet som den jordiske manifestasjon av Horus, og hans fremste oppgave var å opprettholde orden (Maat) og kjempe mot kaoskreftene som truet på grensen til ørkenen – Seths domene. Særlig i imperietiden (cirka 1550–1352 fvt.) var hver sittende farao nærmest forpliktet til å gjennomføre en militær kampanje mot en av landets fiender, som en symbolsk repetisjon av Horus' seier over Seth.

Osirismyten gjennom tidene

Osirismyten og konstellasjonen av guder rundt ham opptrer for første gang i kildene i pyramidetekstene i graven til kong Wenis (cirka 2321–2306 fvt.). I disse tekstene er myten allerede velutviklet, så opphavet går antakelig noe lenger tilbake i tid. I kildene møter vi en rekke nye guder, som Osiris selv, Isis og søsteren Neftys. De øvrige aktørene, som Horus og Seth, var eldre guder som ble inkorporert i myten og gitt til dels nye roller. Religionen i det gamle riket (cirka 2543–2120 fvt.) var særlig opptatt av å videreutvikle ideologier for kongedømmet, som på den tiden var en relativt ung samfunnsmodell, tilsynelatende overlegen alle andre. Kongens guddommelighet og mytiske presedens for tronfølge var antakelig sentrale temaer for Osirismyten på denne tiden.

Etter hvert som myten slo an i større deler av befolkningen ble nye temaer vektlagt. Betraktet som en syklus der unnfangelsen av Horusbarnet representerer livets seier over døden, ser vi at Osirismyten har mye til felles med en annen mytisk syklus, myten om solgudens liv og død. I sarkofagtekstene fra det midtre riket (cirka 1980–1760 fvt.) kommer likheten i de sykliske skjebnene til Osiris og solguden Ra klarere til uttrykk, og det utvikles en idé om en forening mellom de to i underverdenen. Denne tanken videreutvikles ytterligere i det nye riket (cirka 1550–1069 fvt.), hvor foreningen, kalt Osiris-Ra konjunksjonen, utbroderes i tekst og billedkomposisjoner i kongelig og privat gravkunst. Man tenkte seg at foreningen fant sted i Osiris’ tronsal i hjertet av underverdenen i nattens sjette time. Osiris-Ra konjunksjonen kom til å representere ba-sjelens forening med sin kropp og dermed gjenoppstandelsen for alle de som hadde gjort seg fortjent til et evig liv i underverdenen. I sin ytterste teologiske konsekvens kan den betraktes som arnestedet for naturens mystiske evne til å regenerere seg selv, maskineriet for hele kosmos.

Fra det 21. dynasti (cirka 1077–944 fvt.) blir foreningen mellom Osiris og Ra oppfattet som en permanent union som resulterte i en ny transendent og immanent guddom som gikk under navnet Netjer-aa, ‘den store guden’. Til tross for dette fortsatte både Osiris og Ra å eksistere som individuelle guder, men solaspektet ved Osiris var kommet for å bli. I ptolemaiske tekster beskrives han blant annet som en solgud.

Osirismyten ble tatt opp i de hellenistiske kulturstrømninger og spredd til hele Romerriket. Her er imidlertid fokus på Isis som den store gudinnen. I den hellenistiske versjonen av myten ligger fokus på Isis’ lange og lidelsesfulle søken etter sin mann, som nå ble forstått som modell for menneskets søken etter gud. Isis-kulten var en av den tidlige kristendommens viktigste motstandere i kampen om status som romersk statsreligion.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Assmann, J. (1995). Egyptian solar religion in the New Kingdom. Re, Amun and the crisis of polytheism. London and New York: Keagean Paul.
  • Assmann, J. (2001). The search for god in ancient Egypt. Ithaca and London: Cornell University Press.
  • DuQuesne, T. (2006): "The Osiris-Re conjunction with particular reference to the Book of the Dead". I B. Backes, I. Munro & S. Stöhr (red.), Totenbuch-Forschungen: Gesammelte Beiträge des 2. Internationalen Totenbuch-Symposiums Bonn, 25. bis 29. September 2005 (pp. 23-33). Wiesbaden: Harrassowitz Verlag.
  • Gardiner, A. H. (1957). Egyptian grammar Oxford: Griffith Institute, Ashmolean Museum.
  • Lichtheim, M. (1976). Ancient Egyptian literature. Volume II: The New Kingdom. Los Angeles: University of California Press, p. 214-23.
  • Naguib, S.-A. et al. 2001: Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei. Del av serien Verdens hellige skrifter. De norske bokklubbene.
  • Plutark. De Isiride et Osiride. I norsk oversettelse av Jens Braarvig Om Isis og Osiris i Naguib et al. 2001: 175-85
  • Taylor, J. H. (2001). Death and the afterlife in ancient Egypt. London: British Museum Press.
  • Wilkinson, R. H. (2003). The complete gods and goddesses of ancient Egypt. London: Thames and Hudson.
  • Willems, H. (1988). Chests of life. Leiden: Ex Oriente Lux.

Kommentarer (2)

skrev Trond Hedde Bergh

Takk for artikkel!Men i punkt 4 mangler en oversettelse?"4 Striden mellom Horus and Seth"

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.