Katarina 2
russisk Jekaterina
egentlig Sophie Augusta av Anhalt-Zerbst, senere Katarina Aleksejevna
Katarina den store, malt en gang etter 1782.
Katarina den store var russisk tsaritsa (keiserinne) fra 1762 til 1796.
Katarina var Russlands store enehersker etter Peter den store. Under henne økte folketallet, rikets territorium ble kraftig utvidet og handel og industri hadde betydelig fremgang.
Katarina var opprinnelig en tysk prinsesse, Sophie Friederika Auguste av Anhalt-Zerbst. Hun ble i 1745 gift med grev Peter Ulrich av Holstein, den senere tsar Peter 3., som var sønn av Peter den stores datter, Anna. Da Peter 3. kom på tronen ved hans tante, keiserinne Elisabet Petrovnas død i 1762, gjennomførte Katarina statskupp mot sin mann med støtte fra garderegimentene og den «opplyste» delen av det russiske aristokratiet, som mente at Peter 3. var lite egnet til å styre Russland. Peter 3. ble tvunget til å abdisere og sperret inne i fengsel, der han kort tid senere ble myrdet under uklare omstendigheter. Katarina ble utropt til keiserinne og enehersker i Russland, idet hun tilsidesatte sønnen Paul (på russisk Pavel).
Katarina var tilhenger av opplysningstidens ideer og ville gjøre Russland til en stat der det rådet lov og orden. Hun var påvirket av engelske og franske opplysningsfilosofer og brevvekslet blant annet med Voltaire og Diderot. I 1767 kalte hun sammen en lovgivende forsamling med representanter for alle provinser og fra alle sosiale klasser i Russland, med unntak av de livegne bøndene (bønder som var økonomisk og juridisk avhengig av jordeier). Keiserinnen tok sikte på å bedre bøndenes stilling og hadde omfattende reformplaner for det russiske samfunnet.
Katarina mente at Montesquieus maktfordelingsprinsipp med dets klare skille mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt ikke kunne anvendes i Russland. På grunn av landets gigantiske størrelse trengte man her et sterkt, uinnskrenket monarki (opplyst enevelde) for å kunne holde det hele sammen. Hun tenkte opprinnelig på å oppheve livegenskapet, men det endte tvert imot med at hun traff tiltak for å styrke adelens stilling. I årene 1765–1767 gav hun en rekke forordninger som forbød bøndene å klage på sine herrer og bekreftet adelens rett til å sende sine livegne på straffarbeid uten dom. Det eneste de livegne oppnådde i hennes regjeringstid var at det ble forbudt å selge dem offentlig.
Bondeoppstanden i begynnelsen av 1770-årene, som ble ledet av Jemeljan Pugatsjov, var den mest omfattende oppstanden i Russland før revolusjonen i 1917. Den ble en alvorlig trussel mot Katarina den stores regime og førte til at hun oppgav alle liberale tanker. Pugatsjov utgav seg for å være Peter 3., som angivelig hadde unngått sine mordere og nå krevde tronen tilbake. Først i 1775, etter at en langvarig krig mot Tyrkia var avsluttet, kunne Katarina sette inn store nok styrker til å slå ned opprøret. Pugatsjov ble tatt til fange og halshugget på Den røde plass i Moskva.
Etter den franske revolusjon ble Katarina den store direkte reaksjonær, og livegenskapet ble innført også i Ukraina, der bøndene hittil hadde vært forholdsvis frie. I 1785 utgav hun et nytt adelsprivilegium og bekreftet de gamle; borgerskapet ble også organisert som stand. Hennes frykt for de russiske bøndene overgikk nå definitivt den medlidenheten hun måtte ha hatt med dem.
Dmitrij Levitskij, Katarina 2, 1783.
I utenrikspolitikken tok Katarina sikte på å sikre seg områder i vest og sør. Etter krigene med Tyrkia i årene 1768–1774 og 1787–1792 fikk Russland herredømmet over Krim og Sør-Russland, og dermed fri seilas på Svartehavet. Overfor Polen gikk hun i forbund med Preussen etter den polsk-saksiske kong August 3.s død, og fikk sin kandidat Stanisław August Poniatowski valgt til ny polsk konge i 1764. Da denne aktivt gikk inn for å reformere styret i landet og hevde dets selvstendighet, grep hun inn og tvang den polske riksdagen til å hevde sine såkalte kardinalrettigheter (blant annet liberum veto).
Katarina fikk Preussen og Østerrike til å gå med på en første deling av Polen i 1772. Da den franske revolusjon førte til et nytt forsøk på å gjennomføre grunnleggende reformer i Polen og hevde landets uavhengighet, slo hun opprøret ned, og etter avtale med Preussen kom Polens andre deling i stand i 1793. Katarina sikret seg nå Vest-Ukraina og Volhynia. Da det igjen brøt ut oppstand under ledelse av Tadeusz Kościuszko, ble også denne slått ned, og Katarina inngikk en avtale om å dele restene av Polen i 1795 (Polens tredje deling). Polen hadde sluttet å eksistere som egen stat, og oppstod igjen først etter Wienkongressen i 1815; nå som en del av Det russiske imperiet (det såkalte Kongress-Polen).
Katarina var Russlands store enehersker etter Peter den store. Hun var en særdeles intelligent og intellektuelt nysgjerrig kvinne og fremstod som en beskytter av russisk litteratur og kunst, hun grunnla litterære tidsskrifter, teatre og skoler. I hennes regjeringstid ble Russlands posisjon som stormakt konsolidert, og Katarina videreførte europeiseringen av Russland som Peter den store hadde startet på begynnelsen av 1700-tallet. Den europeiske kulturen fikk sterkere fotfeste blant den russiske eliten enn tilfellet hadde vært under Peter. Ved landevinningene økte folketallet fra 20 til 36 millioner, handelen hadde betydelig fremgang på grunn av herredømmet over Svartehavet, og med kontroll over hele Ukraina var Russland blitt et av de store kornproduserende land i verden. Tross motstanden fra adelen så man også fremvekst av en gryende fabrikkindustri, der foretaksomme, livegne bønder kom til å opptre som entreprenører ved siden av et spinkelt næringsdrivende borgerskap.
Katarina den store omgav seg også med rådgivere, hvorav flere (Grigorij Orlov, Stanisław Poniatowski, Grigorij Potemkin) også ble hennes elskere. Hun passet imidlertid på at hennes favoritter ikke fikk for stor innflytelse ved hoffet. Unntaket var Potemkin (riktig uttale er Patjomkin), som kom til å spille en sentral politisk rolle fra midten av 1770-årene til sin død i 1791. Som minister og militær øverstkommanderende fikk han store fullmakter av keiserinnen og ble den drivende kraften i Russlands ekspansjon i Sør-Russland, Krim (som ble erobret fra Tyrkia i 1783) og kystområdene ved Svartehavet, et område som fikk navnet Novorossija («Det nye Russland»). Et høydepunkt i Katarina den stores regjeringstid var reisen til Krim i 1787, organisert av Potemkin, som gav keiserinnen anledning til å ta Det nye Russland i besittelse ved sitt personlige nærvær. Med etableringen ved Svartehavet hadde Russland kommet innen rekkevidde av Bosporos og Dardanellene, stredene som leder ut til Middelhavet. Kontroll over disse stredene fortsatte å være et viktig mål for russisk utenrikspolitikk helt frem til tsar-Russland brøt sammen under revolusjonen i 1917.
Katarina den store var en sterk potentat, som i likhet med andre kvinnelige monarker, som Elisabeth 1. av England og senere dronning Victoria, var i stand til å sette sitt preg på en hel epoke i sitt lands historie. Da hun døde i 1796, ble hun etterfulgt på tronen av sønnen Paul 1., som hun aldri hadde hatt noen tro på og derfor holdt utenfor makten. Hun satset i stedet på Pauls sønn, Aleksander, som hun selv var med å oppdra og som hun hadde store forhåpninger til. Han kom til makten i 1801 i en alder av 24 år, da Paul 1. døde, også han under uklare omstendigheter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.