Antikkens greske teater

Antikkens greske teater er å betrakte som opprinnelsen til vestlig teater, og inntar derfor en spesiell posisjon i den generelle teaterhistorien.

Dette teaters opprinnelse er religiøst og har bakgrunn i dionysiene, de dionysiske fruktbarhetsritualene. I forbindelse med disse ble det på 400- og 300-tallet fvt. arrangert dramatiske festivaler med innlagte konkurranser for de beste skuespill, med innslag av tragedie, komedie og satyrspill. Fremføringene var ledsaget av sang, dans og musikk og fant sted på sørøst-skråningen under Akropolis. Forestillingene fant sted i dagslys på store friluftsscener.

De viktigste tragedieforfatterne var Aiskhylos, Sofokles og Evripides, og den viktigste komedieforfatteren var Aristofanes. Filosofen Aristoteles skrev Poetikken som en beskrivelse av den ideelle tragedien og dens oppbygning på 300-tallet fvt, og dette skriftet fikk normativ betydning da det ble gjenoppdaget og spesielt studert av renessansens lærde. Fortolkningen av det dannet mønster for den franske klassisismens dramaturgiske ideal og fikk stor betydning for den senere utvikling av europeisk dramatikk, særlig gjennom fastholdelsen av at et dramatisk verk skulle overholde enhet i handling.

En folkelig mimetradisjon utviklet seg også i antikken, først i det opprinnelige greske område og senere i de greske koloniene i Sør-Italia og på Sicilia. Den utviklet seg fra atellaner- og flyakerfarse til romersk mime, og der finnes forskere som hevder at den overlevde i noen grad i det greskdominerte Bysants. Middelalderens gjøglertradisjon og den italienske commedia dell'arte regnes som fjernt i slekt med antikkens mimer med sine faste figurer.