Et gilde var i middelalderen betegnelsen på en forening av likeberettigede medlemmer som sluttet seg sammen til gjensidig støtte og til fremme av felles interesser.
Det antas at gilder i førkristen tid var knyttet til kulten, med offer og drikk som sentrale innslag. De kjennes imidlertid best som organiserte brorskaper fra kristen tid og står da i forbindelse med kirken.
Gildenes formål
Det opprinnelige formålet med sammenslutningen i gildene var, ved siden av de religiøse og selskapelige, særlig at medlemmene skulle yte hverandre gjensidig rettsbeskyttelse. Ble en gildebror drept var det gildebrødrenes plikt å hevne ham. Snart ble det også gjensidig understøttelse i ulykkestilfeller. Etter hvert utviklet det seg gilder av ulike typer, alt etter som religiøse, selskapelige, økonomiske, faglige, sosiale eller politiske formål stod i fokus. I England og Tyskland blomstret kjøpmanns- og håndverkergildene.
Gildene i Norge
I Danmark og Sverige trer gildene frem på 1000-tallet. I Norge kjennes gilde-institusjonen fra omtrent samme tid, men de er trolig enda eldre. De norske gildene var mest selskapelige samfunn som ble stiftet til gjensidig beskyttelse og understøttelse og med et religiøst preg. De største gildene kunne omfatte hele fylker. Disse hadde egne kirker eller altre, egne forsamlingshus som ofte gjorde tjeneste som tingsteder, og egne lover (kalt gilde-skråer). Av slike kjennes nå til tre; en fra Trøndelag og to fra Vestlandet. På 1200-tallet dannet det seg i Bergen spesielle håndverkergilder, men disse ble i 1295 forbudt av kong Eirik Magnusson. Etter svartedauden gikk gildene sterkt tilbake i Norge, men det nevnes likevel flere på 1400- og 1500-tallet.