Bacchus er en romersk vingud. Bacchus er det latinske navnet på Bakkhos, som i den greske mytologien er mer kjent som Dionysos. I romersk religion er han ofte identisk med vinguden Liber. Bacchus var guden for vinen, beruselsen, frihet og ekstase.
Den opprinnelig greske kulten av Bacchus ble formidlet til Italia først og fremst fra den etruskiske kulturen i nord og fra den greske kulturen i Sør-Italia, det så kalte Magna Graecia. Man mener at kulten kom til Roma i begynnelsen av det andre århundret før vår tidsregning. Kulten av Bacchus hadde store likheter med den av Dionysos, men hadde også særskilte regionale trekk som var typiske for Italia og den romerske kulten.
Den romerske religionen hadde allerede før Dionysoskulten kom til Italia en gud som minnet mye om Dionysos: Liber. Liber var en vin- og fruktbarhetsgud som hadde et kvinnelig motsvar: Libera. Liber, Libera og Ceres var sammen beskyttere for den plebeiske klassen (allmuen) og hadde et tempel på Aventinen i Roma. Festen til Libers ære ble kalt for Liberalia og avholdt 17. mars. Liber betyr «fri» på latin og viser på den viktige aspekten av frihet i kulten av både Dionysos/Bacchus og Liber. Liber kom derfor at bli særskilt beskyttelsesgud for frigitte slaver. Med tiden kom Liber til å bli mer eller mindre sammensmeltet med Dionysos/Bacchus. Sammensmeltning av forskjellige guder, så kaldt synkretisme, var et vanlig fenomen antikkens polyteistiske religioner.
Kultfester
Bacchanalia
I den greske verden var kulten av Dionysos forbeholdt kvinner, såkalte mainader eller bakkanter, og ble feiret ved nattestid. I Campania i Sør-Italia var disse kultfestene, bacchanalia, imidlertid åpne også for menn, hvilket forårsaket rykter om orgier og utskeielser i forbindelse med kulten. Fortsatt i dag er bakkanal et ord som er synonymt med fester og utskeielser med store mengder alkohol.
Kort tid etter at kulten var kommet til Italia ble bacchanalia i år 186 fvt. forbudt av det romerske senatet. Selve kulten av Bacchus og Liber fortsatte imidlertid, men uten det typisk greske innslaget av bacchanaliene. Forbudet mot bacchanalia viser på en tydelig forskjell mellom gresk og romersk religion.
En årsak til at bacchuskulten ble opplevet som truende for den romerske staten var kanskje også at den antydet et liv etter dette, der den døde skulle få delta i en uendelig festbankett der man lå til bords og drakk sammen med gudene. Ideen om livet etter dette som en fest der vinen strømmet kommer ofte til uttrykk i billedmotivene på de sarkofagene som ble populære blant velstående romere på 100- og 200-tallet evt. Fra tidlig av var kulten av Dionysos og Bacchus forbundet med underverdenen og dens guder og forestillingen om et liv etter dette. Vinranker og bacchiske motiver var vanlige i den tidligkristne kunsten som symboler for paradis og livet etter dette.
Det har blitt hevdet at fortellingen om hvordan Jesus forvandlet vann til vin på bryllupet i Kana var et forsøk på å konkurrere med kulten av Dionysos/Bacchus: Jesus fremstod som at han kunne utføre større under enn den forrige, selv på vingudens eget område. Det står klart at Dionysos/Bacchuskulten var en av de sterkeste hedenske kultene som kristendommen måtte konkurrere med.
I romersk religion fantes ikke myter forbundet med gudene på samme måte som i den greske. Istedenfor ble den dionysiske mytologien snart knyttet til både Bacchus og Liber.
Liberalia
Liberalia var den viktigste kultfesten til vingudens ære i Roma og var tilegnet Liber. En viktig del av den var ritualet der unge gutter ble til menn. Ritualet besto i at man klippet av guttenes hårlokk som de hadde båret som barn og fikk de voksnes toga, toga praetexta. Forbindelsen av dette ritualet med Liber står å finne i gudens rolle som fruktbarhetsgud. Under festen ble en statue av en fallos paradert gjennom gatene og masker ble hengt opp i trær. Maskene spilte på forbindelsen mellom kulten av Dionysos/Bacchus/Liber og teateret.
Ikonografi
I arkaisk og eldre klassisk gresk kunst er Dionysos en moden mann med skjegg, men i Hellenistisk og romersk kunst blir han fremstillet som en skjeggløs yngling. Han bærer oftest en krans med vinløv eller eføy på hodet, og holder iblant den typiske tyrsosstaven.
Som den romerske varianten av Dionysos kom Bacchus å bli avbildet i en mengde malerier og kunstverk under renessansen og barokken, en tid da romersk kunst og mytologi var den viktigste inspirasjonskilden. Ettersom kunnskap om den greske antikken ble større først sent på 1700-tallet, gikk vinguden oftest under sitt latinske navn, Bacchus. Vanlige motiver fra mytologien er Bacchus og Ariadne på Naxos eller Bacchus triumftog, der guden blir følget av dansende satyrer, mainader og andre ekstatiske vesener.