Verdensarven

«Verdensarven», eller Verdens kultur- og naturarvsteder,^[a] er et program i regi av UNESCO for bevaring av et utvalg natur- og kultursteder på jorden. Stedene, eksempelvis en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks, eller en by, er utvalgt på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten. Stedene utgjør UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, en liste som vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee), som også stiller krav om at verdensarvområder skal vernes.

For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.

Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 1073 steder er per november 2017 med på listen, hvorav 832 er kulturarvsteder, 206 naturarvsteder og 35 en blanding av de to kategoriene.^[1] De er fordelt på 167 medlemsstater.

193 stater har sluttet seg til verdensarvkonvensjonen.^[2] Statene som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.

Ifølge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen, kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet.

Verdensarvkonvensjonen (konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv) er rammeverket for begrepet verdensarv, og har som formål å få land til å forplikte seg til å ivareta og beskytte steder av særlig stor kultur- eller naturmessig betydning gjennom å undertegne konvensjonen. Det første utkastet til denne konvensjonen ble presentert på FN-konferansen om menneskelig miljø i Stockholm i juni 1972 og ble vedtatt 16. november samme år av UNESCOs generalforsamling på organisasjonens 17. kongress i Paris.

Verdensarvkomiteen (World Heritage Committee) er sammensatt av representanter fra 21 forskjellige land. Ifølge konvensjonen utnevnes disse for en periode av seks år.^[3] Mange medlemsland velger imidlertid frivillig å bare la seg velge for en periode på fire år, slik at rotasjonen kan bli større og flere land kan få mulighet til å delta i komiteen.

Alle medlemsland kan fritt stille kandidater til verdensarvkomiteen, også et land som har sittet i komiteen foregående periode. Vanligvis avstår imidlertid land fra å søke gjenvalg på denne måten. Representasjonen i komiteen skal være jevnt fordelt mellom ulike regioner og kulturer. Valg til komiteen skjer på generalforsamlingen for verdensarvkonvensjonens medlemsnasjoner, som finner sted annethvert år i forbindelse med UNESCOs generalforsamling.

Etter generalforsamlingen 2011 sitter representanter for følgende land i komiteen:^[4] Algerie, Kambodsja, Colombia, Estland, Etiopia, Frankrike, Tyskland, India, Irak, Japan, Malaysia, Mali, Mexico, Qatar, Russland, Senegal, Serbia, Sør-Afrika, Sveits, Thailand og De forente arabiske emirater.

Verdensarvkomiteen møtes normalt en gang i året, men dersom minst to tredjedeler av medlemsstatene ber om det kan det holdes ekstraordinære møter. Dette har skjedd syv ganger, første gang i 1981 og foreløpig siste gang i 2004. De regulære komitémøtene finner sted i et av landene som har representant i komiteen, mens de ekstraordinære hittil har vært holdt ved UNESCOs hovedkvarter i Paris.

Komiteens oppgave er å implementere verdensarvkonvensjonen, bestemme bruken av verdensarvfondet og bevilge økonomisk støtte etter forespørsler fra medlemslandene. Det er også komiteen som endelig avgjør om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten. Komiteen kan utsette slike avgjørelser og be om mer informasjon om stedene fra medlemslandet eller -landene som har fremmet nominasjonen. Komiteen går også gjennom rapporter om tilstanden til steder som allerede er innskrevet på verdensarvlisten, og ber medlemsnasjoner handle dersom steder som tilhører verdensarven ikke blir skikkelig ivaretatt. Komiteen avgjør også hvilke steder som skal innskrives eller fjernes fra listen over truede verdensarvsteder.^[5]

I flere tilfeller har verdensarvkomiteen utvidet eksisterende verdensarvsteder, også over landegrenser. Ved flere av disse anledningene har det tidligere verdensarvstedet fått et nytt navn som del av det utvidede. Komiteen kan også fjerne land fra verdensarvlisten, dette skjedde for første gang i 2007.

Komiteen velger hvert år ved slutten av sitt ordinære møte et underutvalg som kalles Bureau of the World Heritage Committee. Utvalget består av representanter fra sju av de 21 landene som er representert i komiteen, og konstitueres som en leder, fem nestledere og en sekretær.^[6] Underutvalgets oppgave er å følge med på hvordan eksisterende verdensarvsteder blir ivaretatt, godkjenne nye nominasjoner og legge til rette for verdensarvkomiteens møter.

Underutvalget bestod i perioden 2006/2007 av representanter fra Litauen, New Zealand, Benin, Chile, India, Kuwait og Nederland.

Hvert land som slutter seg til verdensarvkonvensjonen betaler annethvert år inn et bidrag som tilsvarer en viss prosentandel av den medlemsavgiften man betaler til UNESCO. Prosentandelen fastsettes på generalforsamlingen for konvensjonens medlemsland, og er i dag^[når?] på 1 %, hvilket er det høyeste nivået som konvensjonen åpner for. Hvert land har anledning til å gi frivillige bidrag ut over dette.

Totalt mottar verdensarvkomiteen omkring fire millioner USD årlig^[når?]. Disse pengene plasseres i de såkalte verdensarvfondet (engelsk: World Heritage Fund). De bevilgede midlene brukes i hovedsak tiltak for å beskytte truede verdensarvsteder (som Dresden Elbedalen som trues^[når?] av en planlagt motorvei), men kan også anvendes for å restaurere eller på annen måte bevare steder som helt eller delvis har blitt ødelagt (som de store Buddhastatuene i Bamiyandalen som i stor grad ble sprengt av Taliban).

Det afrikanske verdensarvfondet, African World Heritage Fund, ble opprettet etter et initiativ fra Sør-Afrika 5. mai 2006. Det fremste målet for dette fondet er å beskytte truede verdensarvsteder i Afrika, og på sikt fjerne disse fra listen over truede verdensarvsteder. Afrika er i dag den verdensdelen som har klart størst andel av truede verdensarvsteder, 16 av 46. Et annet mål for dette fondet er å øke antallet steder med verdensarvstatus i Afrika, siden kontinentet i dag er klart underrepresentert på verdensarvlisten.

Ettersom antallet verdensarvsteder økte ble det også behov for å skape et ressurssenter som kontinuerlig kunne overvåke og bidra til å bevare verdensarven. Derfor ble verdensarvsenteret, World Heritage Centre etablert i Paris i 1992. I tillegg til å holde rede på verdensarvens status har senteret hovedansvaret for å organisere komiteens møter, bistå medlemslandene i nomineringsprosesser, publisere undervisningsmateriell og mye annet.

Hvert land oppmuntres også gjennom konvensjonen til å overveie å etablere offentlige eller private, nasjonale stiftelser eller organisasjoner som kan arbeide for verdensarvkonvensjonens målsetninger og samle inn penger til verdensarvfondet.

I Sverige ble nettverket Svenska världsarvsgruppen etablert i 1995.^[7]

I 2007 ble Norges Verdensarv stiftet som et felles nettverk for Norges nominerte og listeførte verdensarvsteder [1]. Nettverket ble etablert som medlemsforening i 2014 og har som formål å fremme stedenes fellesinteresser, i samsvar med UNESCOs verdensarvkonvensjon og beste praksis.

I 1996 ble Nordic World Heritage Office (nordisk verdensarvkontor) etablert etter en avtale mellom UNESCO og regjeringen i Norge. Kontoret skulle hjelpe Verdensarvsenteret i Paris med oppfølging av verdensarvkonvensjonen. I mars 2002 ble kontoret omgjort til en selvstendig stiftelse, Nordic World Heritage Foundation. Stiftelsen var en non-profit institusjon som hadde som formål å støtte verdensarvsenteret og gjennomføringen av verdensarvkonvensjonens mål. Den nordiske verdensarvstiftelsen ble utviklet som et samarbeid mellom UNESCO og de nordiske landene, og ble tidligere finansiert gjennom årlige bevilgninger fra det norske miljøverndepartementet. Stiftelsen ble oppløst 1. januar 2015 og departementet har startet å utrede et eventuelt nytt UNESCO kategori 2-senter.

Hvert land skal ifølge konvensjonen utarbeide en forhåndsliste (engelsk tentative list) over steder som man kan tenke seg å nominere i løpet av de nærmeste fem til ti år. Forslagslisten kan kompletteres når som helst, og ikke alle steder som blir forhåndslistet blir endelig nominert. Forhåndslisten er imidlertid første skritt på veien til nominasjon, og ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på forhåndslisten.

Pr juli 2007 hadde 158 av de 184 medlemsnasjonene levert inn slike foreløpige lister, på tilsammen 1 393 mulige verdensarvsteder.

På Norges tentative liste står følgende steder:

• Jan Mayen og Bouvetøya som del av en flernasjonal nominasjon av Atlanterhavssryggen (2007)
• Svalbard (2007)
• Det lulesamiske området Tysfjord, Hellmobotn og Rago (2002)
• Lofotenøyene (2002)
• I 2010 nominerte Norge fire steder til verdensarvlisten: Borrehaugene i Horten, Oseberghaugen i Tønsberg, Gokstadhaugen i Sandefjord og kvernsteinsbruddet i Hyllestad. Nominasjonen er et samarbeid med fem andre land om en klynge vikingrelaterte verdensarvpunkter^[8]

Hvert land som har undertegnet verdensarvkonvensjonen oppmuntres til å levere inn nomineringer av nye verdensarvsted. Ut fra forhåndslisten kan en medlemsnasjon gjøre en formell nominasjon ved å levere inn en såkalt «nominasjonsmappe» (Nomination File). Verdensarvsenteret gir hjelp til å lage slike nominasjonsmapper, og det stiller forholdsvis omfattende krav til hvilken dokumentasjon en slik mappe skal inneholde. Nominasjonsmappen oversendes så verdensarvsenteret som kontrollerer at nødvendig dokumentasjon foreligger, før nominasjonen blir videresendt til utredning.

Det er tre organer som har offisiell status som rådgivere for verdensarvkomiteens. Disse organene er:

• IUCN – Internatonal Union for the Conservation of Nature (Verdens naturvernunion)
• ICOMOS – International Council on Monuments and Sites
• ICCROM – International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property (Romasenteret)

Et sted som er nominert skal utredes av ICOMOS dersom det er nominert som kulturarv og IUCN dersom der er nominert som naturarv, og det er deres uttalelser som ligger til grunn for den endelige komitebehandlingen.

Ved siden av disse utredningsorganene finnes ICCROM som er et overstatlig internasjonalt forsknings- og utdanningssenter, som blant annet tilbyr ekspertise og rådgivning om bevaring av kulturarv.

Når et sted er nominert og utredet er det opp til den flernasjonale verdensarvkomiteen å ta den endelige beslutningen. Dette skjer på komiteens årlige møte. Komiteen kan velge å utsette en endelig avgjørelse og be om ytterligere dokumentasjon eller videre utredning. Det som er avgjørende for om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten er om det oppfyller ett eller flere av de ti fastsatte kriteriene

Fram til og med 2004 var kriteriene for utvelgelse av verdensarven delt i to lister – en liste med seks kulturarv-kriterier og en med fire naturarv-kriterier. Fra og med 2005 er disse slått sammen til en felles liste bestående av ti punkter, hvorav de seks første er kulturelle kriterier og de fire siste gjelder naturarv. For at et sted skal listeføres som verdensarv, må det oppfylle minst ett av disse kriteriene, med et unntak for kriterium (vi), som ikke alene kvalifiserer for verdensarvstatus selv om det er oppfylt.

#	KRITERIUM
I	representerer et mesterverk av menneskelig kreativ genialitet,
II	viser en viktig utveksling av menneskelige verdier, over et tidsrom eller innenfor et kulturområde i verden, av utvikling innenfor arkitektur, teknologi, monumental kunst, byplanlegging eller landskapsutforming,
III	bærer et enestående, eller i det minste sjeldent, vitnesbyrd om en kulturell tradisjon eller om en levende eller utdødd sivilisasjon,
IV	er et fremragende eksempel på en type byggverk, arkitektonisk eller teknologisk samling som illustrerer et eller flere betydelige trinn i menneskets historie,
V	er et fremragende eksempel på en tradisjonell menneskelig bosetning, jordbruk eller havbruk som er representativ for en kultur (eller flere kulturer), eller viser menneskelig samhandling med miljøet, spesielt der hvor det har blitt sårbart under virkningen av irreversible forandringer,
VI	berører eller er direkte knyttet til hendelser eller levende tradisjoner, med ideer eller overbevisninger, eller med kunstneriske eller litterære arbeider av universell betydning.
VII	inneholder fantastiske naturfenomener eller områder med sjelden naturskjønnhet og estetisk betydning,
VIII	er et fremragende eksempel på hovedperioder i jordens historie, inkludert bevis for liv, betydningsfulle pågående geologiske prosesser i utviklingen av landformer, eller betydningsfulle geomorfe- eller fysiografiske kjennetegn
IX	er et fremragende eksempel som representerer betydningsfulle pågående økologiske eller biologiske prosesser i framveksten og utviklingen av økosystem og samfunn av planter og dyr på landjorda, i ferskvann, ved kysten eller i havet,
X	inneholder de viktigste og mest betydningsfulle naturlige leveområdene for stedsegen bevaring av biologisk mangfold, inkludert områder som inneholder truede arter som har særlig universell verdi fra et vitenskapelig eller bevaringsmessig ståsted.

Verdensarvkomiteen kan også fjerne steder fra verdensarvlisten; første gang et sted ble fjernet fra listen var i 2007 da det arabiske antilopereservatet i Oman mistet sin status som verdensarv. I 2009 mistet Dresden Elbedalen statusen som verdensarv. I 2021 ble det britiske verdensarvstedet Liverpool Maritime Mercantile City fjernet fra listen som følge av at de lokale myndighetene hadde vedtatt en omfattende utbygging av Liverpools sjøside.^[9]

Årsaken til at stedene ble fjernet, er at komiteen anså at de hadde mistet det særpreget som ga dem status som verdensarv.

I 2010 vedtok UNESCOs verdensarvkomité å flytte Bagratikatedralen og det tilhørende Gelatiklosteret i Georgia fra verdensarvlisten til listen over truede verdensarvsteder.^[10]

Verdensarvkomiteen har inndelt verden i fem geografiske regioner: Afrika, de arabiske statene, Asia og Stillehavet, Europa og Nord-Amerika, og Latin-Amerika og Karibia. Russland og statene i Kaukasus klassifiseres som del av Europa, mens Mexico og statene i Karibia klassifiseres som del av regionen Latin-Amerika og Karibia. UNESCOs geografiske regioninndeling forholder seg dessuten i større grad til administrative forhold enn til geografisk beliggenhet. Følgelig regnes Gough Island, som ligger i den sørlige delen av Atlanterhavet, som en del av regionen Europa og Nord-Amerika fordi det var den britiske regjeringen som nominerte stedet til verdensarvlisten. Storbritannia har en verdensarv på Hendersonøya ved Pitcairn. Denne er her regnet inn under Oseania. Danmark har en verdensarv på Grønland, Storbritannia har en verdensarv på Bermuda og Nederland har en verdensarv på Curaçao. Disse er her regnet inn under Nord-Amerika.

Tabellen nedenfor gir en oversikt over hvordan det totale antallet verdensarvsteder var fordelt per juli 2024^[oppdater]:^[11][12]

Region	Kulturarv	Naturarv	Blandet	Totalt	Prosentandel	Stater som har undertegnet konvensjonen og har steder på verdensarvlisten
Afrika	61	42	5	108	8.8%	36
Den arabiske verden	87	6	3	96	7.8%	18
Asia og Stillehavet	211	73[b]	12	296	24.2%	36
Europa og Nord-Amerika	490[c]	71	12	573	46.9%	50
Latin-Amerika og Karibia	103	39	8	150	12.3%	28
Total	952	231	40	1223	100%	168

Oversikten nedenfor viser de 23 landene som har minst 15 verdensarvsteder (per juli 2024):

I 1978 valgte verdensarvkomiteen ut de første tolv verdensarvstedene.

Verdensarvsted	Type	Land	Verdensdel
Aachenkatedralen	Kultur	Tyskland	Europa
Gamlebyen i Kraków	Kultur	Polen	Europa
Saltgruven Wieliczka	Kultur	Polen	Europa
Galápagosøyene	Natur	Ecuador	Amerika
byen Quito	Kultur	Ecuador	Amerika
Yellowstone nasjonalpark	Natur	USA	Amerika
Mesa Verde nasjonalpark	Natur	USA	Amerika
L'Anse aux Meadows	Kultur	Canada	Amerika
Nahanni nasjonalpark	Natur	Canada	Amerika
øya Gorée	Kultur	Senegal	Afrika
Kirkene i Lalibela	Kultur	Etiopia	Afrika
Simien nasjonalpark	Natur	Etiopia	Afrika.

Som en underliste av verdensarvlisten finnes også en egen liste over truede verdensarvsteder.^[13] Truslene kan være mange, fra krig og naturkatastrofer til erosjon, utbyggingsplaner, ren vandalisme eller masseturisme.

Merk at inndelingen i dette kapittelet ikke følger UNESCOs inndeling av verden i fem regioner.

• 
  Bergkunsten i Alta
• 
  Urnes stavkirke
• 
  Bryggen i Bergen
• 
  Røros bergstad og Circumferensen
• 
  Rjukan–Notodden industriarv^[14]
• 
  Vestnorsk fjordlandskap
• 
  Struves meridianbue - fire norske punkter
• 
  Vegaøyene

• 
  Kronborg slott, Danmark
• 
  Jelling-monumentene, Danmark
• 
  Roskilde domkirke, Danmark
• 
  Vadehavet, Danmark
• 
  Stevns Klint, Danmark
• 
  Christiansfeld, Danmark
• 
  Parforsejakt-landskapet, Danmark
• 
  Laponia, Sverige
• 
  Skogskirkegården, Sverige
• 
  Birka og Hovgården, Sverige
• 
  Engelsbergs bruk, Sverige
• 
  Drottningholm slott, Sverige
• 
  Visby, Sverige
• 
  Helleristningene i Tanum, Sverige
• 
  Karlskrona, Sverige
• 
  Gammelstads kirkeby, Sverige
• 
  Falun og Kopparbergslagen, Sverige
• 
  Hälsingegårdar, Sverige
• 
  Södra Ölands kulturlandskap, Sverige
• 
  Sveaborg, Finland
• 
  Gamlebyen i Raumo, Finland
• 
  Verla pappfabrikk, Finland
• 
  Petäjävesi gamle kirke, Finland
• 
  Þingvellir nasjonalpark, Island
• 
  Surtsey, Island
• 
  Ilulissatfjorden, Grønland
• 
  Kujataa, Grønland
• 
  Aasivissuit–Nipisat, Grønland

• 
  Båtheis på Canal du Centre
• 
  Pont du Gard
• 
  Białowieżaskogen
• 
  Völklinger Hütte
• 
  Parthenon

  Foto: A.Savin
• 
  Skellig Michael
• 
  New Lanark
• 
  Pompeii
• 
  Stari Most
• 
  Stonehenge
• 
  Katedralen i Aachen
• 
  Blaenavon
• 
  Donaudeltaet
• 
  Giant's Causeway

• 
  Great Barrier Reef
• 
  Bikini-atollen
• 
  Operahuset i Sydney

• 
  Nubiske monumenter fra Abu Simbel til Philae, templer fra oldtidens Egypt
• 
  Mosi-oa-Tunya (Victoriafallene), landskapsvern i Zambia og Zimbabwe
• 
  Karthago, fønikisk ruinby i Tunisia
• 
  Gamlebyen i Djenné, tradisjonell arkitektur i Mali
• 
  Tadrart Acacus, bergkunst i Libya

  Foto: Roberto D'Angelo
• 
  Salonga nasjonalpark, pattedyrvern i Kongo
• 
  Aksum
• 
  Serengeti nasjonalpark
• 
  Great Zimbabwe
• 
  Katarina-klosteret
• 
  Turkanasjøen nasjonalpark
• 
  Leptis Magna
• 
  Gamlebyen i Lamu, Kenya

• 
  Fernando de Noronha
• 
  Everglades
• 
  Teotihuacán
• 
  Påskeøya
• 
  Machu Picchu
• 
  Frihetsgudinnen
• 
  Iguazú nasjonalpark

• 
  Taj Mahal
• 
  Prambanan
• 
  Fuji-fjellet
• 
  Den kinesiske mur
• 
  Petra
• 
  Sigiriya
• 
  Longmengrottene
• 
  Nanda devi

• Liste over verdensarvsteder (UNESCO)
• Verdensarven i Norge
• Verdensarven i Norden
• Verdensarven i Europa
• Verdensarven i Asia
• Verdensarven i Afrika
• Verdensarven i Amerika
• Verdensarven i Oseania
• Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv (UNESCO)
• Truede verdensarvsteder (UNESCO)
• Verdensminne, verdens dokumentarv (UNESCO)
• Biosfærereservat
• Norges Verdensarv
• Kulturminne
• Kulturminnevern
• Kulturminneverdier
• Verdensarvens dag

• Verdensarv i Norden : forslag til nye områder på Verdensarvlisten 1996, (Nordisk råd (rapport 1996:30/31), 1996), ISBN 92-9120-937-6

• UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv
• UNESCOs konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv
• UNESCOs Retningslinjer for gjennomføring av verdensarvkonvensjonen
• Komiteen for verdensarven
• Weblog about World Heritage topics
• Riksantikvaren: Bevaringsprogrammet for verdsarven
• Miljøstatus i Norge: Verdensarven
• Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om vikingtid som verdensarv
• Forslag til nye verdensarvsteder i 2009
• Norges forhåndsliste
• Den norske UNESCO-kommisjonens side om verdensarven Arkivert 9. desember 2013 hos Wayback Machine.