Valdemar II av Danmark

Valdemar II av Danmark Konge av Danmark
Født		28. juni 1170 Ribe
Død		28. mars 1241 Vordingborg
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Danmarks monark (1202–1241) hertug av Slesvig (1183–1216)
Ektefelle		Dagmar av Böhmen (1204) og Berengária av Portugal (1214)
Partner(e)		Helena Guttormsdatter
Far		Valdemar I av Danmark
Mor		Sofia av Minsk
Søsken		Knut VI av Danmark Ingeborg av Danmark Rikissa av Danmark Helene av Danmark Sophia av Danmark
Barn		Ukjent mor Niels Valdemarsen Med Helena Guttormsdatter (utenfor ekteskap): Knut Valdemarson en datter Valdemar den Unge Med Berengaria: Erik 4. Plogpenning Abel Sophie av Danmark Kristoffer I
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		St. Bendts kirke
Annet navn		Valdemar Seier
Regjeringstid		1202–1241
Våpenskjold
Valdemar II av Danmark på Commons

Valdemar Seier, Valdemar II av Danmark (født 1170, død 28. mars 1241 i Vordingborg),^[1] sønn av Valdemar I den store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.

I 1188 ble han hertug av Slesvig. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den store hadde påbegynt ble videreført under Knut, og også under Valdemar Seier. Først erobret han Holsten (se Slaget ved Stellau), senere Ditmarsken, Lübeck og Hamburg.

Valdemar var engasjert i de norske borgerkrigene tidlig på 1200-tallet. Han var i Tønsberg sommeren 1204, hvor han støttet baglernes konge Erling Steinvegg. Erling bar jernbyrd for å bevise for baglerne og Valdemar at han var kongssønn, og han bestod prøven. Ifølge baglersagaene avga både Erling og hans jarl (og senere baglerkonge) Filippus Simonsson lensed til Valdemar.^[2] Dette betyr at de to nordmennene var underordnet Valdemar, og at han dermed ble oppfattet som en form for overkonge over Viken, som var baglernes kjerneområde.^[3]

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.

Med på korstoget var også Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring 1500 det dramatiske slaget hvor det lenge så ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene ble senket av tretthet vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12. Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren heretter skulle være det danske riksbanner.

I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218–1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet «Det kalde korstog». Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.

Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.

Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som på estisk ble til Tallinn. Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.

Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som «hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok dåpens sakramente».^[4]

På en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Seier sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av den tyske greve, Henrik av Schwerin, kalt for «Sorte Henrik». Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for 45 000 mark sølv, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.

Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i 1227. Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov.

På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet «Seier» (dansk: «Sejr»). Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Seier å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.

Valdemar Seiers liv og kriger er hovedtema i B. S. Ingemanns bok fra 1826. Den er oversatt til norsk.^[5]

I 1205 giftet Valdemar Seier seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha og datter av Ottokar I av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og «hviler udi Ringsted». På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Seier til å ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den «beske blomme Bengerd» som hun kalles i visen Dronning Dagmars død. I 1214 giftet Valdemar Seier seg med Berengária som var datter av kong Sancho I av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.

Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knud Valdemarsen (1211 – 1260), hertug av Reval (Tallinn).

Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209–1231), gift med Eleonore av Portugal.

Med Berengária av Portugal fikk han barna:

• Erik Plogpenning (1216–1250)
• Sofie av Danmark (1217–1247)
• Abel av Danmark (ca. 1218-1252)
• Kristoffer av Danmark (ca. 1219-1259)

• (en) Valdemar II of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons