Transsubstansiasjon

Transsubstansiasjon (latin: transsubstantiatio, gresk: μετουσίωσις, metousiosis, «vesensforvandling») er den katolske læren om at Kristus fysisk er til stede i brødet og vinen etter konsekrasjonen under eukaristien, og at denne forandringen er vedvarende.

Den katolske læren sier at brødet og vinen faktisk forvandles til Kristi legeme og blod. Brødet og vinens substans forvandles til Kristi kropp og blod, selv om de ytre kjennetegn som utseende, smak, lukt osv forblir uforandret. Slik vil det forvandlede brødet og vinen være Kristi legeme og blod, og brødet og vinen eksisterer ikke lenger.

Selve begrepet transsubstantiation antyder at selve substansen, i henhold til Aristoteles' oppdeling av tings vesen, blir forandret. Substans har her således et ontologisk og ikke materielt innhold; substansen betegner tingenes innerste vesen.

Den tidligst kjente bruken av begrepet transsubstansiasjon for denne forvandlingen stammer fra Hildebert fra Lavardin, erkebiskop av Tours i 1079. Dette ble også slått fast som kirkens lære ved Fjerde Laterankonsil i 1215.

Noen av de bibelstedene som anvendes i denne læren, er Matt 26:26-28, Mark 14:22-24, Luk 22:19-20 og 1. Kor 11:24-25.

Fra protestantisk hold tas det avstand fra læren om transsubstansiasjonen. Ulike protestantiske kirker har en noe forskjellig lære omkring nattverden, hvor en del protestantiske kirker ser på nattverden som helt symbolsk, og andre tror på en realpresens, i tillegg til en rekke andre oppfatninger.

Ved konsekrasjonen skjer transsubstansiasjonen av brødet og vinen til Kristi legeme og blod. Under brødets og vinens vigslede skikkelser er Kristus selv, levende og herliggjort, til stede på en sann og virkelig måte med hele sitt vesen, Hans legeme og blod, med sjel og med guddom.

Den katolske kirkes katekisme, nr 1413