Torgslaget

Torgslaget var en hendelse som oppsto da den svenske stattholderen von Platen satte kavaleri inn mot Christianiaborgere og studenter den 17. mai 1829, da de var samlet på Stortorvet i Christiania foran Vår Frelsers kirke, i dag Oslo domkirke.

Utgangspunktet for situasjonen hadde vært kampen om feiringen av den norske grunnlovsdagen, som kong Karl Johan stilte seg skeptisk til. Dette hadde derfor vært en kampsak gjennom hele 1820-tallet, og studentene hadde stått fremst i markeringen av dagen. Karl Johan mislikte feiringen fordi han så den som en hyllest til rivalen Christian Frederik, som tidligere var konge av Norge frem til 1814, og dermed en underkjennelse av hans kongemakt i Norge. Derfor nedla han forbud mot feiring av nasjonaldagen i 1828.^[1]

Våren 1829 ble det sendt ut løpesedler og sanghefter med nasjonalsanger, og myndighetene ble urolige, blant annet fordi de visste det kunne være vanskelig å holde lokket på folkemengden hvis det kom til spontane markeringer av grunnlovsdagen. Derfor holdt politi- og vaktstyrken seg i beredskap dagene fram mot den syttende. Politistyrken i byen på den tid telte tolv mann, politimester, adjutant og overkonstabel foruten ni betjenter.

På denne tida hadde Norge fått to dampbåter. Den ene var døpt «Prins Carl», den andre «Constitutionen». Det var vanlig å gå ned på brygga for å hilse dampbåtene når de ankom, og «Constitutionen» var ventet inn til Bjørvika klokka 18.00 den syttende, og det var ventet sammenstimling. Derfor gjorde myndighetene et forsøk på å sabotere dampbåten slik at den ikke skulle kunne legge til, uten å lykkes.^{[trenger referanse]}

17. mai 1829 var en søndag med pent vær, og folk samlet seg for å nyte dagen. «Constitutionen» kom dessuten til riktig tid. Straks båten viste seg, begynte gateguttene å rope hurra, og studentene fulgte på. Henrik Wergeland, som sto på festningsvollen iført sin private studentuniform, ropte: «Leve Konstitusjonen», som også kunne bety grunnloven. De utdelte heftene med nasjonalsanger ble tatt opp, og folk sang «For Norge, Kæmpers Fødeland», og «Sønner av Norge». Deretter gikk folkemengden spontant opp i byen til Stortorvet i et improvisert borgertog. De fortsatte å holde seg der, ropte hurra og sang nasjonale sanger utover kvelden.

Det lokale politikorpset anmodet folk om å gå hjem, men de fleste nektet. Politiet hadde innkalt sivile forsterkninger, men ingenting hjalp. Flere av dem byttet side utover kvelden. En beruset mann ble innbragt fordi noen hadde skrevet «hurra for 17. mai» på hatten hans, men da han ikke kunne gjøre rede for seg, måtte politiet slippe ham.

Etterhvert samlet festningskommandant Ferdinand Carl Maria Wedel-Jarlsberg og stattholderen de ledende myndighetene på rådstuen og lette fram en opprørslov. Ble denne lest opp, var folk tvunget til å bryte opp og gå hjem. De fant en hjemmel i lovverket etter Christian 5., og sendte en mann ut for å lese opp anmodningen. Dette var en liten kar, som ble stående på et hjørne av torget for å lese opp paragrafen. Bare de nærmeste hørte ham, blant dem Wergeland.

Da folk ikke gikk hjem, satte stattholderen von Platen inn kavaleriet. En rekke mennesker ble ridd ned. Folk reagerte med sjokk og vantro. Deretter ble fotjegerne fra festningen satt inn, og de hadde fått utdelt skarpe skudd. Skudd ble ikke avfyrt, men soldatene slo med geværkolber og børsepiper. Folk forskanset seg i trappene omkring torget og på hauger med oppstablet brostein. På anmodningen om å gå innendørs var det enkelte som gikk i direkte kamp med fotjegerne. Midt oppi spetaklet kom byens borgerskap til. De hadde vært til søndagsmiddag og undret seg over hva som var på ferde. I tumultene ble flere av dem hardt skadet, og noen ble arbeidsuføre i ukevis.

Henrik Wergeland var synlig i sin grønne studentuniform, og om natta på vei hjem ble han slått over ryggen med en sabel. Wergelands uniform spjæret, og han reagerte med å sende uniformen og en skriftlig anklage til kommandanten om at den var «skjendet» av kongens menn.^[2] Selve brevet vakte allmenn latter på rådstuen, men det gjorde ham til en folkehelt, siden han hadde stått opp mot myndighetene. Under forhøret etterpå svarte Wergeland følgende da han ble bedt om å oppgi alder: «Jeg er seks år eldre enn Norges konstitusjon. Jeg håper de tilstedeværende husker når den ble skrevet». Etter den historien ble han et symbol på 17. mai.

Mange andre ble også bragt inn til avhør. Avhørene handlet mest om hvilke taler som hadde vært holdt, hvilke sanger som ble sunget og hvilke skåler som var blitt utbragt i anledning dagen. Den endelige politirapporten ble utferdiget den 20. mai.

Innbyggerne i Christiania reagerte kraftig på Torgslaget og stattholderens brutale avgjørelse. Raseriet førte til debatter og avisinnlegg hele sommeren, og tilstandene var så spente at kongen måtte tillate feiring av nasjonaldagen fra da av, og at stattholderstillingen kun ble besatt av nordmenn deretter.^[3] Det tok likevel fire år før noen våget å holde den første offisielle talen i anledning dagen. Den talen ble holdt av Henrik Wergeland i 1833.

• Odd Arvid Storsveen (2004). «Baron Blod i virkeligheten. Torgslaget 1829 i perspektiv» (PDF). FORTID. Historisk studenttidsskrift (UiO) (1): 6-13. Arkivert fra originalen (PDF) 16. februar 2010. 

• Torgslaget 17. mai 1829, Store norske leksikon
• «P2-Akademiet: Dagne Groven Myhren – Torvslaget og Karl Johans kamp mot 17. mai-feiringen»^{[død lenke]}
• 17. mai-kongen Arkivert 22. juni 2017 hos Wayback Machine., fra nettside om Wergeland