Svelvik befestninger

Svelvik befestninger, før 1892 kjent som Svelviks batterier, er et tidligere forsvarsanlegg ved Svelvikstrømmen i Drammensfjorden, ved Svelvik og Verket på Hurumlandet. Anlegget beskyttet innseilingen Drammen, på samme måte som Oscarsborg festning beskyttet innseilingen til Oslo.

Forsvaret av Drammen havn var strategisk viktig for Danmark-Norge fra 1600-tallet. Både trelasthandelen ved utløpet av Drammenselva og sølvgruvene i Kongsberg var økonomisk viktige for kongedømmet.^[1] Det var også viktig å beskytte området rundt Drammensfjorden mot svenske fremstøt fra øst. Under den store nordiske krig ble det derfor i 1710 etablert et batteri på Batteriøya, som dengang var kjent som «Tømmeraas Øen». Batteriet besto av et krutthus, et blokkhus og en skanse med åtte kanoner.

Dansk-norsk kontroll over Drammensfjorden og havnen i Drammen ble avgjørende under Karl XIIs felttog mot Norge. Denne sikret ryggdekning til de norske styrkene som under kyndig ledelse av generalløytnant von Lützow i mars–april 1716 stanset felttoget ved Gjellebekk skanse på Lierskogen. På dette tidspunktet var Christiania okkupert, Akershus festning under beleiring og Bærum og Asker hærsatt av svenske styrker.^[2]

Etter fredsslutningen på Frederiksborg slott i 1720 ble skansen stående, mens kanonene ble brakt i forvaring. Det var ikke vanlig å ha kanoner stående på skanser i perioder da disse ikke var bemannet.

• 
  Kartskisse av Svelvik fra 1775, med batteriet som det sto etter den store nordiske krig.

Ved inngangen til Napoleonskrigene i 1801 ble det igjen plassert ut kanoner ved Svelvikstrømmen, og batteriet på Batteriøya ble forsterket med et mindre støttebatteri på fastlandet like sør for øya. Etter slaget om København i 1807, der hele den dansk-norske flåten falt i britiske hender, ble Drammen havn og skipene som lå der sårbare for fiendtlige raidere. Befestningene ved Svelvik ble derfor forsterket med 18–22 kanoner på Batteriøya og ni på Kosletten, og ble kjent som «Svelvigs Batterier». Skytset var oppstilt i åpne stillinger bygd av tømmer med jord- og steinvoller. Kanonene ble hentet fra Akershus festning, og ble flyttet tilbake dit etter 1814.^[3]

• 
  Kart over «Det Huurumske Compagnie District» fra år 1800.
• 
  Plan for batteriet på Batteriøya fra samme år.
• 
  Kartskisse av «Svelvigs Batterier», fra 1807.
• 
  Militært situasjonskart for Svelvik, fra 1815.

I 1892 fikk forsvarskommisjonen ledet av Johan Koren gjennomslag for en kraftig styrking av kystforsvaret. For Drammensfjorden innebar dette etablering av kanon- og mineforsvar ved Svelvikstrømmen, under kommando av Oscarsborg festning. Det offisielle navnet var «Oscarsborg med Svelvik befestninger», hvor de delene som beskyttet Drammensfjorden ble kjent som «Svelvik befestninger».

Utviklingen i militærteknologi i løpet av 1800-tallet hadde ført til at batteriet på Batteriøya nå av flere grunner var helt utdatert. Til erstatning for dette ble det derfor anlagt batterier på moreneryggen over Verket på Hurum-siden, med tre 15 cm Krupp skipskanoner, seks 8,4 cm Krupp feltkanoner og to 5,7 cm Cockerill hurtigskytende kanoner. I tillegg ble det lagt et fjernkontrollert minefelt i selve strømmen, i alt 21 bunnminer.

Et par år tidligere, i 1890, hadde forsvaret av Drammen blitt forsterket med batteristillinger på Bragernesåsen og ved Nedre Eiker. Disse skulle beskytte byen og havnen mot angrep over land fra sør.

Ved mobiliseringen av det norske forsvaret høsten 1905 ble Svelvik befestninger bemannet med full besetning, i alt om lag tre hundre mann.

Ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914 mobiliserte Oscarsborg festning. Svelvik befestninger ble bemannet med et festningskompani på om lag hundre mann med kanoner, og minefeltet i Svelvikstrømmen lagt ut. Det var høy beredskap under hele krigen.^[4] I august 1915 slo lynet ned i en minerekke, og fire miner detonerte. Mange vinduer i Svelvik ble knust av eksplosjonstrykket.

Svelvik befestninger ble nedlagt i forbindelse med omleggingen av Festningsartilleriet i 1933. Man satset i stedet på å styrke «Oslofjord festning» ute i Ytre Oslofjord, blant annet for å gi bedre beskyttelse for marinens base i Horten. Året etter ble utrustningen til Svelvik befestninger fjernet, og eiendommen solgt.

I dag er Batteriøya et kulturminne, og offentlig friområde. Det er i senere tid bygget en liten skanse på øya, med tre kanoner. Skansen skal gi et inntrykk av hvordan det første batteriet på øya har sett ut, men er ikke ment som en nøyaktig rekontruksjon av batteriet.

Øya ble valgt til tusenårssted for tidligere Svelvik kommune, og skjøttes i dag som park av Drammen kommune. Det er flere årlige arrangementer på øya, som feiring av Sommermål, Frigjøringsdagen, 17. mai, Sankthans og Nyttårsaften. Ved flere av disse er det tradisjon for å skyte salutt fra kanonene på skansen.

• Dag Sundkuist (2. februar 1982). «Svelvik befestninger». Drammens Tidende og Buskeruds blad. Drammen. s. 13. Besøkt 8. oktober 2022. 
• Tor Hovland (21. februar 2013). «Vet du noe om Svelvik befestninger?». Svelvikposten. Svelvik. Besøkt 8. oktober 2022. 
• Sigfred Loe Eier (1945). Svelviks historie. Svelvik kommune. 
• Sigfred Loe Eier (1963). Hurums historie: Bygdehistorie inntil 1807. 1. Hurum bygdeboknemnd. 
• Sigfred Loe Eier (1969). Hurums historie: Bygdehistorie 1807–1940. 2. Hurum bygdeboknemnd. 

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
• «Ruiner av Svelvik befestning på Verket». Hurum Historielag. Besøkt 8. oktober 2022. 
• «Kanonstilling på Knivsfjellet». Hurum Historielag / kulturminnesok.no. Besøkt 8. oktober 2022. 
• «Batteriøya». NAF Reiseplanlegger. Besøkt 11. oktober 2022. 
• Batteriøya på nettsidene til Drammen kommune
• Svelvikpostens samleside for artikler om Batteriøya