Suttungteatret

Suttungteatret var et teater på Tangen i Hedmark som bygget på av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid, Suttung - et arbeid hun gikk i gang med etter annen verdenskrig. Den delen av kulturarbeidet som satset på teateroppsetninger, kalte seg Suttungteateret da det flyttet inn på det nye Tangen Samfunnshus i 1965. Etter råd fra politikeren og tangsokningen Odvar Nordli, som kjente til Refling Hagens arbeid, ble samfunnshuset utstyrt med en scene som svarte til Riksteaterets c-scene.

Mottoet for virksomheten var «Teateret for dikteren, og dikteren for folket». Det ble primært satset på dramatikk som var forsømt av institusjonsteatrene. Alle skuespill ble satt opp i full lengde uten strykninger, og med teksten som bærende element, men også prosatekster ble bearbeidet og fikk scenisk form. Forestillingene ble til på dugnad, med prøver i helger og ferier, og spilt for et ikke-betalende publikum. All inntekt kom til å begynne med gjennom loddsalg og gaver, men teatret fikk etter hvert offentlig støtte fra kommune og stat, og fra skuespillerne som bidro med honorarer for oppdrag de hadde utenom teatrets store oppsettinger. I 1979 ble teatret tildelt Hedmarksprisen. Med Ingeborg Refling Hagens død i 1989, kan man si at Suttungteatrets tid var over, selv om enkelte krefter prøvde å fortsette virksomheten i mindre format.

Suttungteatret har en forhistorie fra 1920- og 30-tallet. Da oppsto det på Ekeberg i Østre Aker (nå innlemmet i Oslo) en aktiv gruppe kunstnere og kulturarbeidere som kalte seg «De unge» eller «Kinck-Wergelandteateret». Pressen gav gruppen navnet «Ekebergkolonien». Ingeborg Refling Hagen var den drivende kraft, i samarbeid med malerinnen Birgit Abrahamsen, som hadde teatererfaring. De prøvde å bevege Nationaltheateret til å sette opp Hans E. Kincks lyriske drama Bryllupet i Genua, men da det ikke lyktes, gikk de i gang med å sette det opp med egne krefter. Noen av disse hadde teater- og skuespillererfaring. Birgit Abrahamsen tok seg stort sett av instruksjon og regi. Billedhuggeren Gunnar Janson hadde ansvaret for kulisser, og Eivind Groven hadde komponert musikken. I 1926 kom Bryllupet i Genua opp på Majol-teatret i Oslo, og i 1930 satte gruppen opp Wergelands diktverk Spaniolen.

Teaterhistorikeren Kristin Lyhmann skriver:

«Man kan si at det hele begynte med Kinck-Wergelandteateret i 20-åra. Men man kan også si at det begynte i 1932 da Ingeborg [Refling Hagen] ga ut sin første diktesamling, Jeg vil hem att. Fra da av slapp hun seg selv løs på scenen som oppleser. Hun skrev monolog på monolog for én kvinne. Tenk på «Lørdagskveld», «Jeg har møtt en engel», «Hvor kom vi fra», «Den syvende dag». Diktene må jo være tenkt for teater – og det var jo også slik hun brukte dem. [...] Da Suttungarbeidet kom i gang etter krigen, varte det ikke lenge før diktene ble satt opp dramatisk. [...] Suttungteaterets historie henger nøye sammen med hvordan Ingeborg hele tiden har søkt nye veier i det å formidle åndsliv.»^[1]

Om teaterarbeidet før okkupasjonen 1940-45, kan man bl.a. lese i Ingeborg Refling Hagens bok De unge (1979). Om arbeidet etter okkupasjonen har hun fortalt i Løftet må holdes (1981).

En del av Ingeborg Refling Hagens litterære arbeid med barn og voksne etter okkupasjonen besto i å lage sceneframføringer av dikt, prosatekster (f.eks. noveller og romaner), scener fra skuespill, men også hele skuespill. Dette var tida for Suttungs husteater som ambulerte mellom private hjem og offentlige lokaliteter. Stuegolvet i Refling Hagens hjem Fredheim, fungerte som scene for mange framføringer. Fra slutten av 1940-årene og framover ble teaterarbeidet drevet av Refling Hagen selv, av og til var også Birgit Abrahamsen inne i bildet som instruktør, fram til sin død i 1961. I samband med det årlige Wergelandstevnet 17. juni, ble det satt opp Wergeland-farser, om formiddagen ble noen av disse ble framført utendørs. Tallrike framføringer så dagens lys på Fredheim, som mer og mer utviklet seg til å bli et studie- og kultursenter. Her satte man blant annet opp Hans E. Kincks skuespill Den siste gjest i 1963. I tidligere år hadde man spilt første akt, deretter to akter, og endelig hadde man fått opp hele det enorme dramaet om den italienske skandaleskribenten Pietro Aretino (1492-1556).

«Forestillingen varte fra midt på dagen til sene kvelden. Skuespillernes gjennomsnittsalder var knapt 20 år. Hun [IRH] hadde selv lært dem opp fra grunnen av, og flere var kommet langt. Alle store mannsroller ble spilt av unge jenter. Dette var begynnelsen til Suttungteateret, som med sine bedrifter har skapt ikke så rent lite norsk teaterhistorie.»^[2]

Refling Hagen var lenge alene om instruksjon og regi, Birgit Abrahamsen var imidlertid involvert i arbeidet med første akt. Neste kjempeprosjekt var Mot karneval av Kinck. Også denne forestillingen ble bygd gradvis opp nedenfra, over to år. Det ble spilt i sin helhet ved urframføringen på Tangen samfunnshus ved Kincks hundreårsjubileum i oktober 1965. Nå hadde Refling Hagen fått en medarbeider i Torleif Kippersund som var i stand til å gi henne avlastning med instruksjon og regi, og flere begavelser kom til.

I løpet av 60- og 70-tallet ble flere av de «gamle» skuespillerne voksne, og det kom nye krefter til. Teaterarbeidet ekspanderte kraftig på denne tida. Blant regissørene på Suttungteatret ved siden av Torleif Kippersund var Svein Gundersen, Gudmund Groven; også Kristin Lyhmann, Kjell Larsson, Ingrid Elise Wergeland, Sigrid Salen, Frøydis Alvær, Anne Jorunn Kydland Lysdahl og Johanne Louise Groven Michaelsen har hatt regioppdrag ved teatret. Billedkunstnere som Olav Bjørgum, Ingrid Book, Petr Klastersky, Valborg Maria Sirnes og arkitekten Tore Lahn arbeidet med scenografier til oppsetningene. Skuespillere, musikere, forfattere og studenter deltok side om side som skuespillere. Staben vokste, og flere fikk etter hvert variert teaterfaglig skolering. Så lenge Ingeborg Refling Hagen levde, var hun Suttungteatrets kunstneriske leder. Svein Hellesøy og Svein Gundersen ledet sammen teatrets administrative arbeid i en tiårs-periode fra 1969-79, Svein Gundersen videre fra 1979-89. På slutten av hans tid kom teatret inn som egen post på statsbudsjettet.

Arbeidet og tidspresset var betydelig – med leseprøver og øving på kveldstid, prøver fra fredag-søndag gjennom hele året, og uker med prøver og studier i alle ferier. Teatret hadde i sin mest aktive periode rundt 4-7 premierer pr år. Skuespillerne kom til teaterprøvene fra hele østlandsområdet, og ble innlosjert på Fredheim og i hjemmene til de av skuespillerne som hadde slått seg ned i nærheten. Flere sentrale skuespillere, som Kristin Lyhmann og Gudmund Groven, dengang ansatt ved Telemark teater (1975-80), pendlet ukentlig til prøver og forestillinger, det samme gjaldt Torleif Kippersund, en periode ansatt ved Det norske teatret, og hans familie.

Publikum kom fra fjern og nær, og det ble jevnlig satt opp busser fra Oslo til Suttungteatrets forestillinger. Til høydepunktene i teaterets historie hører forestillingen Den sidste gjest, med Torleif Kippersund i hovedrollen som skandalejournalisten Pietro Aretino, og to ulike oppsetninger av Kincks Driftekaren, begge ganger med Torleif Kippersund i hovedrollen, Wergelands sørgespill Barnemordersken med Kristin Lyhmann i tittelrollen, og Mot Karneval av Kinck med Svein Gundersen som hovedfiguren Niccolo Machiavelli. Flere episke verk ble satt opp på Suttungteatrets scene, som Mot Ballade av Kinck, Brudgommen og Vi må greie oss selv av Ingeborg Refling Hagen. Hennes drama Vi løfter de lenkede hendene våre om Andrew Furuseth, som Suttungteatret framførte i Hedmarksmuséets aula i 1989, ble den siste store forestillingen i det vi kan kalle Suttungteatrets glanstid.

Suttungteatrets virksomhet ble finansiert dels av kunstnerlønnen til Ingeborg Refling Hagen, dels av støtte fra stat, fylke og kommune, honorarer for opptredener og foredrag fra skuespillerne, velvillige bidrag fra mange av foreldrene til de ungdommene som var tilknyttet virksomheten, og fra interesserte teatergjengere. Teatret fikk også støtte av kapasiteter som Egil Kraggerud, Edvard Beyer, Rolf Nyboe Nettum, Kåre Langvik-Johannessen, Dagne Groven Myhren, Thorolf Adler Holmboe og Olav Starheim, som foreleste gratis i forbindelse med teatrets oppsettinger.

Til enhver tid bodde det en «kjernestab» på Fredheim. Denne staben jobbet med studier, kultur og teaterarbeid. Driften av Suttung forlag, kultur- og teaterarbeidet var avhengig av den staben som til enhver tid holdt til på Fredheim.

Teateret hadde i alle år en fast innleder i Aslaug Groven Michaelsen. Groven Michaelsen lot etterhvert en del av sine innledninger trykke under fellestittelen Velkommen til samarbeid, b.1 kom i 1985.^[3]

I boka Henrik Wergeland Såmannen, som kom ut i samband med Wergelandfeiringen i 2008, utarbeidet Kristin Lyhmann en oversikt over sceneframføringer av Wergeland. Wergelands dramatikk, større Wergelanddikt, og store deler av Wergelands kosmologiske dikt Mennesket, fikk sceniske framføringer på Suttungteatrets scene, likeså diktsyklusen Jødinden. I tillegg til arbeidet med Wergeland ble nesten alle Kincks dramaer oppført, blant dem de store skuespillene med handling fra renessanse og tidlig barokk. Det ble også satt opp skuespill av forfattere som Gunnar Heiberg, Jonas Lie, Henrik Ibsen, Amalie Skram, H. C. Andersen, Charles Dickens, greske tragedier som Perserne, Medeia og Ifigineia, i gjendiktning av Egil Kraggerud.

Parallelt med de større framføringene på Suttungteatrets scene, fortsatte tradisjonen med husteater, og i flere år arrangerte Suttungs husteater ikke bare framføringer i området rundt Tangen og Hamar, men flere steder i Oslo, Bergen, Hemsedal. Særlig ble en stor leilighet i Ole Vigs gate i Oslo, der teatret fikk disponere tre stuer på rad, med plass til rundt 100 publikummere, flittig brukt. Verk som Det befriede Europa og Den engelske Lods av Wergeland, noveller av Kinck, Mot Kveld av Trygve Andersen, De som var 14 av Aslaug Groven Michaelsen ble oppført her. Også H.C.Andersen-eventyr, Johannesevangeliet, Apostlenes gjerninger, Dronning Vastis gjestebud av I.R.Hagen, Ordets speil av Søren Kierkegaard, utdrag av verk som Ibsens Brand og Peer Gynt, Hugos De elendige og Dickens To byer, såvel som lyrikk- og musikkvelder mm. ble arrangert som husteaterkvelder.

I sin magistergradsavhandling fra 1986 har Kristin Lyhmann laget en oversikt over alle oppførelser ved Suttungteatret. Også Svein Gundersen har skrevet om sitt arbeid med Kinck og Wergelands dramatikk, og om arbeidet med Ingeborg Refling Hagens politiske diktning for scenen.

Suttungteateret drev nybrottsarbeid på flere plan. En del av skuespillerne tok etter hvert kunst- eller skuespillerutdanning, flere ble pedagoger, og de som tok embetseksamen valgte gjerne å gå videre med det stoffet de hadde satt seg inn i gjennom teaterarbeid, studieleirer, lesesirkler og individuelle prosjekter tilknyttet Suttungteatrets virksomhet. Større og mindre avhandlinger på ulike nivå som er blitt produsert ved universitet og høgskoler har viktige forutsetninger i dette miljøet.

Etter Ingeborg Refling Hagens død i 1989, valgte mange av de sentrale kreftene i teatret å satse på egen virksomhet, og Suttungteatrets faste ensemble ble oppløst. Noen av Ingeborg Refling Hagens slektninger fortsatte arbeidet i mindre format, her var hennes niese Aslaug Groven Michaelsen sentral. Denne virksomheten ble holdt oppe av den offentlige støtten Suttungteatret i sin tid hadde opparbeidet. Blant framføringene var Wergelands eventyrfarse Lyv ikke!, Christendommens første store Seier fra Mennesket, og en serie dramatiserte Kinck-noveller. Arenaen for forestillingene var fortsatt Tangen samfunnshus. To byer av Charles Dickens fikk imidlertid sin første oppførelse i Teatersalen i Rosenkrantz gate i Oslo.

Ingeborg Refling Hagens arvinger åpnet hennes hjem Fredheim som museum^[4] , forsøksvis drev de dette privat noen år, og fikk da bygget en erstatning for det gamle vognskjulet på eiendommen. Dette nye uthuset ble kalt Uteksti, og ble finansiert av innsamlete midler fra Suttungteatrets skuespillere på 1970- og 80-tallet; bygningen kan best karakteriseres som et låveteater.

Da statsstøtten falt bort, ble kreftene konsentrert om å holde oppe det årlige Wergelandstevnet 17. juni, fremdeles med noe offentlig støtte fra Stange kommune. Uteksti dannet rammen om opplesninger, sceneframføringer og foredrag av ymse slag. Wergelands tidlige skuespill, som det Holberg- og Cervantesinspirerte Øllegaard Frøken, var gjengangere. Man antar at Wergeland var 12-14 år gammel da han skrev disse arbeidene, og de unge aktørene som framførte dem, var omtrent på samme alder. Wergelands mer avanserte farser, så som Engelsk Salt, Irreparabile Tempus, Lyv ikke! og det store frihetsdiktet Det befriede Europa, er også satt opp i nyere tid - en særlig begivenhet var det da Jan van Huysums Blomsterstykke fikk sin sceniske urframføring. I en del år ble Wergelandfeiringen flyttet fra Fredheim til Tangen samfunnshus.

Flere av skuespillerne fra Suttungteaterets glanstid driver i dag egen virksomhet. Eksempelvis satset Torleif og Anne-Gry Kippersund og deres sønn, skuespilleren Anders Kippersund, en årrekke på arbeidet med Barne- og Ungdomsteatret på Tangen. Torleif Kippersund opprettet også en Novellesalong, der han gjennom flere år framførte Kinck-noveller - et resultat av denne virksomheten er en rikt utstyrt lydbok med de elleve novellene fra samlingen Flaggemusvinger. Torleif Kippersund var i flere år fast medarbeider ved Kinck-dagene i Strandebarm som oppleser, skuespiller/instruktør og foreleser. Anders Kippersund har vært leder for Turnékompaniet fra tidlig 1980-tall, med i gruppen er hans skuespillersøsken Inga-Live Kippersund, Peter Kippersund, og Jonas Kippersund. Gruppen er prisbelønt og har turnert over hele landet; de driver Hamar teater, en viktig kulturarena på Hamar. Turnékompaniet spiller Shakespeare som sommerteater ved Atlungstad Brenneri, og på Hamar teater har gruppen hvert år Høstkomedie og Romjulsteater på sitt repertoar, i januar arrangerer teatret festivalen Monofon.

Dramatiker, regissør og skuespiller Svein Gundersen har blant annet vært regissør i Hedmark Teater, Klomadu teater, Teaterforum, og han har arbeidet som frilans regissør i mange sammenhenger, også internasjonalt. Han er særlig kjent for sine store, visuelle landskapsforestillinger, og flere av hans forestillinger for barn og unge har turnert over store deler av landet. I en tiårs-periode var han leder av UNIMA-Norge, han initierte og ledet da Fri Figur (nå: Go Figure!) - biennale for norsk figurteater, og var en årrekke engasjert i UNIMAs internasjonale arbeid. Som professor i drama og teater på Oslomet initierte og ledet han studiet i figurteater som tilbys ved universitetet. Han driver egen virksomhet i Kulturproduksjoner, sammen med skuespiller og dramatiker Karen Høie. Karen Høie har hatt oppdrag ved flere regionteatre og vært tilknyttet Teaterverkstedet på Trikkestallen i Oslo, Klomadu teater og Teaterforum.

Gudmund Groven var ansatt som skuespiller ved Telemark teater (nå: Teater Ibsen). Han startet så, sammen med Kristin Lyhmann, Campbellerteatret, og drev dette noen år, før han ble tilsatt ved Østfold Teater, der han arbeidet en årrekke. Kristin Lyhmann videreførte sin virksomhet som teaterhistoriker og dramatiker. Kristin Lyhmann og Gudmund Groven etablerte i 2009 Nes Lenseteater, som med sine utendørs forestillinger på nybygd scene i vannkanten ved Glomma har vakt stor begeistring.

Skuespillerne Svein Hellesøy og Hilde Kveim startet Teater 82 og drev denne gruppa i noen år. Etter endte teaterstudier i Frankrike og Italia var Kveim i flere år med som skuespiller i Turnékompaniet. Sigrid Salen var sentral i opprettelsen av Wergelandakademiet, og drev noen år teatervirksomhet i Oslo, under navnet Paulinateatret. Vidar Olaussen initierte, og var i en 15års-periode arrangør for den spektakulære Høyfjellskonserten ved Rondane, han var med å starte opp Peer Gynt på Gålå og Kristinspelet på Sel, og er pt med i grupperingen sceneGundbrandsdal, mens Åse Grøan ble pionér i virksomheten til sykehusklovnene i Bergen. Karin Sveen, Heidi Bonde, Frøydis Alvær og Kirsti Birkeland fortsatte sin forfattervirksomhet, Kirsti Birkeland var også aktiv som forteller, og Frøydis Alvær drev en årrekke Teaterverkstedet for barn og unge på Røa. Andre, som Ingrid Book, Knut Thorstensen, Dag Leversby, Valborg Maria Sirnes og Øyonn Groven Myhren er blitt profesjonelle billedkunstnere eller musikere, Valborg Maria Sirnes har også vært aktiv som forteller og kunstformidler.

Som det har vært sagt, er fruktene av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid uoverskuelige. Mange av skuespillerne har drevet aktivt litteratur- og teaterarbeid med barn og unge, så som Brita og Oddvar Halrynjo, Ive Skalmerud Larsson, Anne Jorunn Kydland Lysdahl, Gunnar Steen, Siri Lappegård, Beate Kraggerud m.fl. Også virksomheten til Wergelandakademiet og Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim blir drevet av tidligere elever av Ingeborg Refling Hagen.

Foreningen «Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim» kjøpte eiendommen Fredheim i 2015, bygningene var da i forfall. Foreningen arbeider for å restaurere og bevare forfatterens unike kunstnerhjem, og igjen gjøre det til et levende kultursenter. Restaureringsarbeidene på hovedhuset er kommet langt, Kulturlåven er blitt oppgradert, og tilknyttet denne er reist et moderne servicebygg, tegnet av arkitekt Tore Lahn. Det lille bryggerhuset på eiendommen er restaurert, og brukes som pilegrimsherberge. Kulturhuset Fredheim arrangerer et variert program med forfatterbesøk, foredrag, lesekvelder, dramalesing, konserter, teaterforestillinger, forteller- og opplesingskvelder, temporære utstillinger. Arrangementene blir avholdt både i selve kunstnerhjemmet Fredheim, og i Kulturlåven, der foreningen også arrangerer temporære kunstutstillinger. Kulturhuset Fredheim disponerer to faste utstillinger: Utstillingen «Jeg foretrekker lyset - en forfatter, et århundre» om Ingeborg Refling Hagens liv og virksomhet har lånt sin tittel fra et av forfatterens dikt, og er laget av Svein Gundersen (idé, tekst) og Tore Lahn (design). Utstillingen "Wergeland i 200", en gave fra Nasjonalbiblioteket og Universitetsbiblioteket i Agder ble produsert av Nasjonalbiblioteket, Rikspolitisk senter-Eidsvoll 1814 og Riksarkivet til Wergelandjubiléet i 2008. På foreningens webside kan man lese om Fredheims omfattende kulturarbeid, og om bakgrunnen for dette.^[5] Foreningen står som arrangør av den årlige Wergelandsfeiringen på Tangen, som igjen er flyttet hit, og vokser. Stedet er også arena for «Ingeborgdagene», en kulturfestival som Stange kommune arrangerer i samarbeid med Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim.

• 1965: Mot Karneval av Hans E. Kinck. Fem jenter delte på hovedrollen over fem akter. Forestillingen varte ti timer.
• 1966: Bryllupet i Genua av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
• 1967: Lisabettas Brødre av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
• 1968: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Han spilte også hovedrollen. Forestillingen varte i fem timer.

• 1970: Den Constitutionelle av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund.
• 1970: Ellisiv og Harald Hårdråde av Ingeborg Refling Hagen, regi: Torleif Kippersund
• 1971: Barnemordersken av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund. Kristin Lyhmann spilte hovedrollen som Barnemordersken,
• 1971: Underveis, montasje om arbeiderbevegelsens historie av I.R.Hagen m.fl., regi: Torleif Kippersund.
• 1972: Fjeldstuen av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund/Svein Gundersen.
• 1972: Paa Rindalslegret av Hans E. Kinck, regi Kjell Larsson/Oddvar Halrynjo. Kjell Larsson spilte hovedrollen som Vraal.
• 1973: Irreparabile tempus av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen
• 1973: Fristelsen i ørkenen og Storinkvisitoren av Wergeland/Dostojevskij, regi: Svein Gundersen.
• 1975: Den siste gjest av Hans E. Kinck, regi Svein Gundersen. Torleiv Kippersund spilte hovedrollen som Pietro Aretino. Forestillingen varte i sju timer. Hovedstadspressen omtalte oppsettingen, og i anmeldelsen ble Suttungteatret kalt «Norges dristigste teater» av Edvard Beyer (Dagbladet 03.11.1975).
• 1976: Wullfie & Comp av Jonas Lie, regi: Gudmund Groven. Svein Gundersen spilte hovedrollen som grosserer Wulffie.
• 1977: Tante Ulrikke av Gunnar Heiberg, regi: Sigrid Salen. Hilde Kveim spilte hovedrollen som Tante Ulrikke.
• 1977: Venetianerne av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund.
• 1978: Campbellerne av Wergeland, regi: Svein Gundersen
• 1978: Sancthansnatten av Henrik Ibsen, regi: Ingrid Elise Michaelsen.
• 1978: Lykkens blomst av H. C. Andersen, regi: Frøydis Alvær
• 1979: Irreparabile Tempus av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen.
• 1979: Medeia av Euripides, regi: Sigrid Salen. - Hilde Kveim spilte hovedrollen som Medeia.
• 1979 Faustina Strozzi av Jonas Lie, regi: Gudmund Groven. Beate Lind spilte hovedrollen som Faustina.
• 1979 Mot Karneval av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Svein Gundersen spilte den krevende hovedrollen som Niccolo Machiavelli i Kincks renessansedrama. Forestillingen varte i sju timer.

• 1980: Papegøien av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen. Hans scenografi vakte begeistring.
• 1981: Sinclairs død av Henrik Wergeland, regi: Sigrid Salen.
• 1982: Agilulf den vise av Hans E. Kinck, regi Ingrid Elise Wergeland.
• 1983: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Svein Gundersen. Stykket ble også spilt i 1984. Torleif Kippersund spilte igjen hovedrollen.
• 1983: Hundre år i strid for frihet-likhet-brorskap, historisk spill av I.R.Hagen. Regi: Svein Gundersen
• 1983: Vinægers fjelleventyr av Henrik Wergeland, regi: Ingrid Elise Wergeland. Karen Høie spilte hovedrollen som Vinæger.
• 1983: Kvinneskjebner fra gresk tragedie - trippeloppsetting med Ifigineia i Aulis av Euripides, Kvinnene i Trakis av Sofokles, Medeia av Euripides, regi: Sigrid Salen
• 1984: Jødinden av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen.
• 1984: Klokkene av Charles Dickens, regi: Sigrid Salen
• 1985: Den indiske Cholera av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen.
• 1985: Spaniolen av Henrik Wergeland, regi: Kjell Larsson.
• 1985: Om Smag og Behag man ikke disputere av Henrik Wergeland, regi: Gudmund Groven.
• 1987: På Ekrernes gård av Hans E. Kinck, regi: Kristin Lyhmann.
• 1988: Vi må greie oss selv av Ingeborg Refling Hagen, regi: Aslaug Groven Michaelsen
• 1989: Vi løfter de lenkede hendene våre av Ingeborg Refling Hagen, regi: Svein Gundersen. For "Norsk i Amerika".

• 1993: Fortellingen om to byer etter Charles Dickens roman. Tilrettelegging for scenen, regi og instruksjon: Ingebjørg Tale Michaelsen

• Suttung
• Suttungbevegelsen
• Ingeborg Refling Hagen
• Livsfrisen (bokserie)

• Fjalestad, Olav 1971 (red): Eg kjem i hug at, Eivind Grovens muntlige beretning om sitt liv nedtegnet av Aslaug Groven Michaelsen. Eivind Groven kommer også noe inn på teaterarbeidet i Ekebergkoloniens tid.
• Hagen, Ingeborg Refling 1979: De unge : Kampår, Aschehoug
• Hagen, I.R. 1980: Gnister i mørket, Aschehoug
• Hagen, I.R. 1981: Løftet må holdes. Aschehoug
• Gundersen, Svein (red.) 1980: Av skalden fikk vi landet : Festskrift til Ingeborg Refling Hagen
• Michaelsen, Aslaug Groven 1985: Velkommen til samarbeid: innledninger til Suttungteatrets forestillinger b.1
• Myhren, Dagne Groven 1985, «Etterord» i antologien Livet svikter ikke livet og andre utvalgte dikt av Refling Hagen
• Kristin Lyhmann: Et folks diktning er det lys stammen leter seg fram med - Suttungteatrets forutsetninger, fremvekst og egenart. Magistergradsoppgave, Teatervitenskap institutt UiO 1986.
• Willen, Monica: Suttungteatret, C1-uppsats i Teatervetenskap, Stockholms universitet 1988
• Michaelsen, A.G. 1988: Atta i kunstnerhuset
• Michaelsen, A.G. 1990: Velkommen til samarbeid» : Ingeborg Refling Hagen som teaterbygger : innledninger, b 2
• Michaelsen, A.G. (red) 1995: Besøk på Fredheim
• Gundersen, Svein 2008: Henrik Wergeland – en forsømt dramatiker i Bedre tiders morgenrøde av Jahn Thon og Andreas Lombnæs (red, 2008)
• Lyhmann, Kristin : Suttungteatret i wergeland2008
• En del foto fra Suttungteatrets oppsetninger er lagt ut her, på: wergeland 2008 Arkivert 9. oktober 2014 hos Wayback Machine.
• Om virksomheten til Røa Teaterverksted, drevet av Frøydis Alvær Barth
• Gundersen, Svein 2013. Om å leve med Kinck og Machiavelli. Kirke og Kultur 3/2013, s. 320-331
• Gundersen, Svein 2016. Ulikheten er vår styrke, om sitt sceniske arbeid med IRHagens politiske diktning - i Pilegrimsmotiv VI av Gunner Ljødal. Balder forlag, Eidsvoll.

• Suttungteatret i Store norske leksikon
• Suttungteatret på Sceneweb
• Suttungteatret på Kulturhus Fredheims sider]