Sandar kirke

Sandar kirke
Område		Sandefjord
Bispedømme		Tunsberg bispedømme
Byggeår		1792
Endringer		Restaurert i 1868
Kirkegård		Det er kirkegård ved kirken
Arkitektur
Arkitekt		Hans Christian Lind
Byggemateriale		Tre
Beliggenhet
Sandar kirke 59°08′03″N 10°13′35″Ø
Sandar kirke på Commons

Sandar kirke, opprinnelig gitt navnet Fredriks Kirke^[1], er en korskirke fra 1792 i Sandefjord kommune (tidligere Sandar kommune), Vestfold fylke.

Byggverket er av tre og har 800 plasser.

Den nåværende Sandar Kirke ble bygget på ruinene av en middelalderkirke av stein fra 1200-tallet, efter at denne ble revet for å gi plass til den nye. Den nye kirken ble satt opp i 1792 i Ludvig XV-stil. Fra begynnelsen hadde kirken en halvkuleformet kuppel i stede for spir, men dette ble forandret i 1868 til det spiret vi kjenner i dag.

Sandar kirke lå i tettbebyggelsen Sande (Sandar) (nå en del av Sandefjord sentrum), og var hovedkirken i Sandar kommune fra opprettelsen av kommuen i 1838 til sammenslåingen med Sandefjord kommune i 1968.

Kirken er fredet.

Trekirken i Sandefjord, er yndet for dåp, konfirmasjon og ekteskapsinngåelse. Folk kommer ofte utenbys fra for å bli viet her, selv om de må betale ekstra. Korskirken har imidlertid ikke alltid vært av tre, og den har heller ikke alltid vært hvit.

Den nå revne middelalderkirken ble ifølge Riksarkivet viet til Sta. Maria og St. Olav, og nevnes for første gang i brev fra biskop Eistein i Oslo i 1401 og 1404. I brevene nevnes en trette om veien som gikk over kirkegården tett ved siden av kirken og prestegården. Det sies at grunnmurene har vært dårlige, for når bøndene kjørte tømmer der, ristet det i kirkens grunnmur. Det var fare for at bygningen skulle rase sammen. Det finnes ingen sikker opplysning om når kirken ble bygget, men kong Olav Haraldsson begynte en storstilt kirkebygging etter at han la fram sin kristenrett i begynnelsen av 1020-årene. Det kunne se ut som om han fulgte en landsplan med en kirke i hvert fylke. Til sammenligning ble det bygget en kirke i Sunnhordland, Moster kirke, på 1100-tallet, så det er tenkelig at Sandar kirke ble bygget på det samme tidspunktet. Dersom kirken var så gammel, var det ikke rart at den var falleferdig allerede på 1400-tallet. Bispen oppfordret derfor å få bygget et nytt klokketårn av stein eller på stolper.^{[trenger referanse]}

Steinkirken hadde alminnelig rektangulær form. Gavlene var av tre fram til 1713, og taket var dekket med bly og var uten tårn. Klokketårnet av stein som det ble oppfordret til å bygge, stod i kirkens vestre ende og hadde inngang fra kirken. Steintårnet ble imidlertid erstattet av et litt mindre tretårn midt i kirken i 1603. Det var mer et spir enn et tårn. Tretårnet var dekket med jernblikk og rødmalt, mens kirken var hvitkalket. Kirken var veldig liten til å romme en ganske stor menighet, og det var ikke mange sitteplasser. Kirken hadde ingen særskilt utsmykning som treskjæring eller glassmalerier. De få maleriene kirken hadde, var antakelig malt av en lokal maler ved navn Lindgaard^{[bør utdypes]}, og ble gitt av ham som minne om ulike familiebegivenheter. De få restene av kirken som fortsatt finnes, er et steinkors som stod på taket på den gamle kirken. Det er laget av kleberstein og har spor etter forgylning.

Snart måtte den gamle steinkirken vike. Som nevnt var den skrøpelig allerede på 1400-tallet, og plassen var sparsom. I 1671 var det grev Gyldenløve, Larviksgreven, som eide alle kirkene i sitt grevskap. Han hadde kirkens inntekter, og med dette pliktet han å holde kirkene i stand. Det gikk imidlertid ennå en stund før nåværende Sandar kirke ble bygget, da det var en del andre kirker i andre byer som måtte oppføres først. I henhold til gamle lover skulle kirkeeieren og bygdefolket gå sammen om byggeutgiftene.

Greven, som nå het Ahlefeldt–Laurvig, bestemte at gårdbrukerne i Sandar skulle skaffe både tømmer og være med på å rive den gamle kirken. Alle bøndene nektet, og skrev et brev, datert 3. mai 1790, at de ville være frie fra pliktarbeidet. De ville heller betale 700 daler som tilskudd, i tillegg til å skaffe tømmer. Etter hvert fikk innbyggerne det som de ville, og grevens egen byggmester fikk jobben. Den gamle kirken ble revet i 1790, og dessverre ble inventaret sendt til andre steder. Prekestolen ble sendt til Kodal og døpefonten havnet etter hvert på Folkemuseet. Noe av det gamle blytaket ble brukt i det nye kirketårnet etter at det overflødige ble solgt. Kirkeklokka ble også tatt i bruk i den nye kirken, men bordet og steinen den var festet i ble solgt på auksjon.^{[trenger referanse]}

Selv om kirken ble revet måtte menigheten ha et sted de kunne holde gudstjeneste. Greven mente de kunne oppsøke nabokirken eller holde til på prestegården. Bygdefolket ville gjerne ha oppført en midlertidig kirke, og etter mye om og men gikk greven med på å kjøpe et nytt bygg til formålet. Den midlertidige kirken var 90 fot lang (omtrent 29 m) og 22 fot bred (omtrent 7 m). Benkene ble tatt fra den gamle kirken, og den ble innredet slik at den kunne tas i bruk fram til den nye kirken var ferdig.^{[trenger referanse]}

I gamle tider var det ikke enkelt å få kjørt fram materialer til byggeplassen. Alt ble fraktet med hest og slede, og siden vinteren var snøfattig dette året, tok det tid å få materialene fram, men tidlig i februar 1790 var tømmeret framme, og rivingen av steinkirken begynte i mars samme år. Den nye korskirken ble bygget av tre. Byggearbeidene ble ledet av byggmester og hovedentreprenør Horn, som også utformet tegninger til kirkebygget og holdt den utenlandsresiderende greve – han bodde i København – løpende underrettet om arbeidene. Byggmester Hans Christian Lind var fra sommeren 1791 overansvarlig for byggingen av kirkens interiør.

Trekirken ble over dobbelt så stor som den gamle steinkirken, og var en vakker kirke. Det heter i en gammel opptegnelse: «Den regnes for den smukkeste landsbykirke i hele stiftet.»^{[trenger referanse]} Å bygge kirken beløp seg til 10 000 daler, som greven måtte betale.

Frederiks kirke – som den den gang het, etter kong Frederik VI – ble innviet 15. august 1792. Kirken var gitt et formspråk preget av louis-seize-stil med fragmenter av rokokko. Tårnet var opprinnelig bekronet med en halvkuleformet kuppel, men i 1868 fikk tårnet sin nye form, med en gotikkpreget oktogonal tårnavslutning med et oppsluttende, vertikalt strebende spir. Således fikk kirken et sammensatt, men spennende utseende, preget av den historiske eklektisme. En bonde og møllebygger fra Stokke, Anders Abrahamsen Thorød, skal ha vært arkitekten for dette nye tårnet.

Store bygninger må vedlikeholdes så de ikke råtner. Dette var også grevens ansvar, men han var en ødeland som etter hvert gikk konkurs. Det ble etter hvert vanskelige tider med Napoleonskrigene og hungersnød, noe som førte til at vedlikeholdsarbeidet ble utsatt. Den 28. september 1814 ble det sendt brev fram og tilbake mellom Norge og Danmark, der greven og kongen oppholdt seg, og etter hvert ble det vedtatt at kirken skulle pusses opp under betaling av kongen selv, for greven hadde som kjent ikke penger. Det var ikke lite som måtte tas tak i når det gjaldt reparasjoner. Utvendig kledning måtte mange steder byttes ut, og trappa opp til sakristiet var helt råtten. Byens første branntårn var kirketårnet, og her måtte det bygges en ny vektergang, veranda, så det skulle være trygt å oppholde seg der oppe. Takets bly var overført fra den gamle steinkirken, og var i dårlig forfatning. Kirken måtte også males, og valget falt på oker.

I 1841 ble Sandar kirke overdratt fra generalfiskal Frederik Wilhelm Treschow til menigheten, og dens vedlikehold ble fra da av et kommunalt ansvar.

I årenes løp var det stadig vedlikeholdsarbeider i kirken, og i 1868 fikk kirken det nye tårnet med spir, som ga eksteriøret et helt nytt preg. Samme året ble det skaffet ovner, og nye stoler, og alt innvendig ble malt. Kirken mottok en ny døpefont av sort, polert stein som ennå er i bruk. I 1929 gjennomgikk kirken en grundig restaurering, og kirken fikk sine opprinnelige farger: blått tak, perlegrå vegger, galleribrystning og benker. Benkene var grå i to nyanser med gullister. Knefallet på alterringen ble bredere, og trukket med rød fløyel. Det ble også anskaffet rød løper i midtgangene. I 1932 ble det hengt opp en stor glasslysekrone produsert av Christiania Glasmagasin. Denne ble anskaffet ved hjelp av midler som ble samlet inn ved daværende ordfører Lars Klaveness.

Det har vært mange forbedringer etter 1929. Kirken har bl.a. fått elektrisk varme, flomlys, barnedåpssakristi, sikkerhetshvelv og minnetavle over de falne i første verdenskrig og andre verdenskrig.

Kirken har tre klokker. Den eldste er fra den gamle kirken, og ble omstøpt i København i 1755. Den største klokka sprakk i 1947, og måtte støpes om. Samtidig fikk kirken en tredje klokke i gave fra skipsreder Anders Jahre.

Den siste oppussinga av interiøret ble foretatt i 1964, og nå ble også alterbildet grundig renset av eksperter fra riksantikvaren. Tavla symboliserer kvinnene ved korset og er malt av Frederik Petersen i 1807.

Gravminnene ved kirken er registrert av DIS-Norge.^[2]

• Th. Østenstad (1967). Sandar kirke : et minneskrift 175-årsdagen, 15. august 1967. Sandar menighetsråd. 
• Roar L. Tollnes (1980). Sandar kirke. Gruppe: Sandefjord 5.6. Sandar historielag. 
• Anders Bugge (1968). «Sandeherred kirke». I Gunnar Christie Wassberg. Sandard bygdebok 1: Bygdehistorie. Sandefjord. s. 303–319. 

• (no) «Sandar kirke». Kirkesøk. Den norske kirke. 
• (no) «Sandar kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• Geir Tandberg Steigan: Sandar kirke (Arkitekturhistorie.no)