Omlyd

Omlyd er regelmessige vokalvekslinger som forekommer i mange germanske språk. Den er en form for assimilasjon der vokalen i den første, trykksterke stavelsen blir påvirket av vokalen i den neste, trykklette stavelsen. Vokalskiftet var en del av synkopen der trykksvake vokaler falt bort, og trykket ble konsentrert om, som regel, første stavelse. Den trykksvake vokalen som utløste omlyden er nå ofte redusert eller helt borte. Omlyd er en av årsakene til at de nålevende germanske språkene er så rike på vokalfonemer, som regel mer enn 20.

Omlyd må ikke forveksles med avlyd, som er en mye eldre vokalveksling nedarvet fra urindoeuropeisk.

Begrepet omlyd brukes helst om vokalvekslinger i germanske språk og visse samiske språk (særlig sør-, ume- og pitesamisk). Tilsvarende fenomener i andre språk har ofte egne betegnelser, som metafoni i de romanske språkene.

Man skiller mellom flere typer omlyd i nordgermansk:

Dette er den eldste omlyden som oppstod i urnordisk før 500. Den danske gullhorninnskriften fra 400-tallet har formen horna og ikke den eldre *hurna. Dette vokalskiftet skjedde også i de vestgermanske språkene, men antagelig ikke i gotisk.

En trykksvak a i etterfølgende stavelse senket trykksterke, trange vokaler. Dette medførte to forandringer:

i > e: niðan – neðan

u > o: *buða – boð

A-omlyden virket sterkest i vest, noe som førte til at de første dialektforskjellene i urnordisk oppstod. Dette er forklaringen på ordpar som bud/bod, bue/boge, bunn/botn, gulv/golv og mange fler.

Denne omlyden forekommer i alle nålevende germanske språk og setter et sterkt preg på dem. Vokalskiftingene finnes både mellom grunnord og avledninger, og mellom ulike bøyningsformer av samme ord. En i-lyd i den etterfølgende stavelsen førte tunga lenger fram og opp i munnen slik bakre og dype vokaler ble omdannet til nye vokaler. I ettertid er som regel den trykksvake i-lyden redusert til en schwa-vokal eller falt helt bort. Eksempler fra moderne norsk er: navn – nevne, tom – tømme, ung – yngre og bok – bøker.

Følgende tabell viser lydovergangene i norrønt:

En trykksvak u i etterfølgende stavelse førte til at leppene ble rundet. Denne overgangen virket bare på a:

I trykksterk stavelse ble a til ǫ, en lyd som lignet å, men kan hende med en viss ø-klang.

a > ǫ: *landu > lǫnd; *barnu > bǫrn

I stavelser med halvsterkt trykk ble derimot a til u. I norrønt var u-omlyden viktig i bøyningen av noen intetkjønnsord og de svake a-verbene. Følgende tabeller viser bøyningen av land, og av kasta i indikativ:

U-omlyden var den yngste av omlydene og er bare kjent fra de nordiske språkene. Den ble ulikt gjennomført i forskjellige områder. Det er årsaken til at det heter barn i flertall på bokmål og svensk, men born på nynorsk, børn på dansk og börn (nominativ) på islandsk. Andre ordpar er gang/gong, sang/song, stang/stong og aske/oske.

Brytning er en lydovergang som minner om omlyd. Også her blir den trykksterke vokalen påvirket av en påfølgende trykklett vokal. Brytning påvirket bare kort e, og det er to typer brytning:

a-brytning: e > ia, ja

u-brytning: e > io, jo, jǫ

Brytning forekommer bare i de nordiske språkene og er en påfallende forskjell fra de vestgermanske språkene. Tabellen viser noen eksempler med den urgermanske formen av et ord og kognater i to vestgermanske språk (engelsk, tysk) og i to stadier av nordisk (norrønt, moderne norsk).

Selv om alle nordiske språk har brytning, ble den ulikt gjennomført i forskjellige områder. Det er årsaken til ordpar som mel/mjøl, eg/jeg og syk/sjuk.

• A. Leitre, E. Lundeby og I. Torvik (1981). Språket vårt før og nå: språkhistorie, norrønt, dialekter, nyislandsk. Gyldendal. s. 16–18. ISBN 82-05-12686-0.