No wave
No wave var en kortlivet avantgardistisk musikksjanger som oppsto på slutten av 1970-tallet i New York City.[1] Den oppsto delvis som en reaksjon mot punkrockens resirkulering av tradisjonelle rockeklisjer, og no wave-musikerne eksperimenterte isteden med støy, dissonans og atonalitet i tillegg til en rekke musikksjangre som ikke var assosiert med rock, inkludert frijazz og funk. Denne musikken reflekterte ofte en ubehagelig, konfronterende og nihilistisk verdensbilde.[2][3][4] I de senere årene til dette særegne miljøet tilpasset den seg mer en mer lekende, dansbar estetikk inspirert av disco, tidlig hiphop og inspirasjon fra ulik verdensmusikk.[5]
Begrepet «no wave» (ingen bølge) var en spøkefull avvisning av den kommersielle new wave-musikken.[6] Bevegelsen i New Yorks undergrunnsmiljø, på utsiden av punken, ble et relativt kortvarig fenomen, men fikk en del innflytelse på utviklingen av uavhengig film, mote og kunst i ulike varianter.[7]
Vesenstrekk
[rediger | rediger kilde]No wave oppsto i New Yorks undergrunnsmiljø som en slem variant av post-punken. Konfronterende i stil og form tøyde no wave de musikalske grenser til det ytterste, gjerne i form av støyende elementer, monotoni og atonalitet, men også med en bredere kunstnerisk agenda eller større musikalsk forståelse enn det som nok preget punkerne, med røtter i for eksempel performance og minimalisme.
Sentralt i kretsen av musikere var Lydia Lunch og James Chance. De spilte sammen i Teenage Jesus And The Jerks, fikk omfattende karrierer på hver sin kant, og begge er godt profilert på Brian Enos sjangerdefinerende albumsamlinger No New York fra 1978. Et annet viktig arrangement på tampen av bølgen var Noise Fest i samme by tre år senere, med blant andre Glenn Branca, Rhys Chatham, Arto Lindsay – og ikke minst Sonic Youth. Festivalen ble arrangert av Sonics Thurston Moore, som med sitt band satte elementer fra no wave inn i en mer popularisert kontekst, og var sterkt medvirkende til å redefinere alternativ rock utover på 1980-tallet.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Romanowski, Patricia, red. ([1983] 1995): The New Rolling Stone Encyclopedia of Rock & Roll, (rev. utg.) H. George-Warren & J. Pareles, New York: Fireside. ISBN 0-684-81044-1, s. 717.
- ^ McLaren, Trevor (17. februar 2005): «James Chance and the Contortions: Buy», Allaboutjazz
- ^ «NO!: The Origins of No Wave» Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine., Pitchfork
- ^ «No Wave - Music Highlights», AllMusic.
- ^ Reynolds (2005): «Contort Yourself: No Wave New York», s. 268.
- ^ Pearlman (2003): Unpackaging art of the 1980s, s. 188
- ^ Masters (2007): No Wave, s. 200
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Berendt, Joachim E. (1992): «The Styles of Jazz: From the Eighties to the Nineties» i: The Jazz Book: From Ragtime to Fusion and Beyond, revidert av Günther Huesmann, overs. av H. & B. Bredigkeit med Dan Morgenstern. Brooklyn: Lawrence Hill Books. ISBN 1-55652-098-0, s. 57–59.
- Masters, Marc (2007): No Wave. London: Black Dog Publishing. ISBN 978-1-906155-02-5.
- Moore, Alan W. (2007): «Artists' Collectives: Focus on New York, 1975–2000» i: Stimson, Blake & Sholette, Gregory: Collectivism After Modernism: The Art of Social Imagination after 1945, Minneapolis: University of Minnesota Press.
- Moore, Alan W.; Miller, Marc, red. (1985): ABC No Rio Dinero: The Story of a Lower East Side Art Gallery. New York: Collaborative Projects.
- Pearlman, Alison (2003): Unpackaging Art of the 1980s. Chicago: University Of Chicago Press.
- Reynolds, Simon (2005): «Contort Yourself: No Wave New York» i: Rip It Up and Start Again: Post-punk 1978–84. London: Faber and Faber, Ltd.
- Taylor, Marvin J., red. (2006): The Downtown Book: The New York Art Scene, 1974–1984, forord av Lynn Gumpert. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-12286-5
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- New York No Wave Photo Archive Arkivert 6. juni 2007 hos Wayback Machine.