Myten om den flate jord

Fletting: Det er foreslått at denne siden blir flettet med Flat jord. (Diskusjon)

Myten om den flate jord er en moderne misforståelse om at det gjeldende kosmologiske syn i middelalderen: At jorden var en flat skive og ikke en kule.^[1] Forestillingen om en flat jord stammer derimot fra 1800-tallet, og er et eksempel på en moderne myte.^[2] Oppfatningen om middelalderens feilaktige oppfatning av verden synes å ha spredt seg i løpet av første halvdel av 1900-tallet. I 1945 uttalte medlemmer av den britiske Historical Association at:

«Tanken om at lærde på Christofer Columbus' tid trodde at jorden var flat, og at denne troen var en av hindringene Columbus måtte overvinne før han kunne få sitt prosjekt godkjent, forblir en av de mest seiglivede feil i undervisningen.»^[3]

På 1300-tallet var troen på en flat jord blant lærde bortimot ikke-eksisterende. Imidlertid er triptyket Lystenes hage, en tredelt altertavle malt i 1503/04 av den nederlandske maleren Hieronymus Bosch, et renessanseeksempel på hvordan en flat jordskive fremstilles flytende på innsiden av gjennomsiktig sfære.^[4]

Ifølge vitenskapshistorikeren Stephen Jay Gould fantes det «aldri en periode av «flat jord-mørke» blant de lærde (uansett hvordan offentligheten tidvis har oppfattet vår planet). Gresk kunnskap om kuleformen bleknet aldri, og alle middelalderens lærde av betydning godtok jordens kuleform som et anerkjent kosmologisk faktum.» ^[5] Andre vitenskapshistorikere som David Lindberg og Ronald Numbers har påpekt at «det knapt [fantes] en kristen lærd i middelalderen som ikke anerkjente [jordens] kuleform og kjente dens omtrentlige omkrets.»^[6]

Historikeren Jeffrey Burton Russell^[7] sier at misforståelsen om at middelalderen tenkte seg jorden som en flat skive, var mest utbredt mellom 1870 og 1920, med utspring i den opphetede debatten om evolusjonsteorien.^[8] Russell hevder at det «med svært få unntak trodde ingen av den vestlige sivilisasjons lærde fra 200-tallet f.Kr. og framover at jorden var flat,» og beskylder historikere som John William Draper,^[9] Andrew Dickson White, og Washington Irving for å propagandere for flat jord-myten.^[10]

I boken Inventing the Flat Earth: Columbus and Modern Historians (1991) hevder Russell at antikristne historikere på 1800-tallet oppfant og spredte den feilaktige påstanden at utdannede mennesker i middelalderen trodde at jorden var flat. Han undersøkte et stort antall lærebøker og fant ut at de som var skrevet før 1870, vanligvis var korrekte, mens de fleste som var skrevet etter 1880, ukritisk gjentok myten. Russell konkluderte med at særlig Washington Irving, John William Draper og Andrew Dickson White stod ansvarlige for å utbre myten som fortsatt lever.^[11]

Myten om at folk i middelalderen trodde jorden er flat, synes å gå tilbake til 1600-tallet som en del av en kampanje fra protestanter mot katolsk lære. Men den fikk gyldighet på 1800-tallet, takket være uriktig historieskrivning, som John William Drapers History of the Conflict Between Religion and Science (1874) og Andrew Dickson Whites History of the Warfare of Science with Theology in Christendom (1896). Ateister og agnostikere forfektet denne konflikttesen av egeninteresse, men historieforskning har etter hvert påvist at Draper og White spredte mer fantasi enn fakta i sine anstrengelser for å bevise at vitenskap og religion er låst i en evig konflikt.

James Hannam^[12]

I løpet av tidlig middelalder antok bortimot alle lærde at jorden er rund, slik som det først ble hevdet av antikkens grekere. Pythagoras hevdet på 500-tallet f.Kr. at jorda var rund. Dette ble senere støttet av blant andre filosofen Aristoteles og matematikeren Euklid.^[2] Eratosthenes ved biblioteket i Alexandria var dermed i stand til å foreta en beregning av jordas omkrets. I dette øyemed oppfant han og tillempet en trigonometrisk metode utover de allerede kjente begrepene «breddegrad» og «lengdegrad». Eratosthenes tok utgangspunkt i at solen sto rett i senit i byen Syene (dagens Aswan i Egypt). Samtidig kastet en obelisk skygge i Alexandria, rett nord for Syene, noe som viste at solen måtte stå 7,2 grader fra senit. Ettersom denne vinkelen er 1/50 av sirkelens omkrets, måtte jorden omkrets være 50 ganger større enn avstanden mellom Syene og Alexandria. En løper målte avstanden til drøyt 800 kilometer, og resultatet ligger nært opptil riktig tall, 40 000 km for hele omkretsen. Ut fra denne gradberegningen måtte jordens omkrets være rundt 250 000 stadier eller 45 360 km.^[13] Til sammenligning beregner astronomene på Norsk romsenter omkretsen til 40 075 km, hvilket gjør Eratosthenes' regneferdigheter imponerende, foretatt uten hjelp fra satellitter og datamaskiner.^[2]

Middelalderens kunnskap hvilte på antikken, og blant andre Augustin av Hippo (354-430) aksepterte datidens tro på jordens kuleform. Han advarte i De Genesi ad litteram libri duodecim kristne mot å feste lit til tull, fordi dette ville skade kristendommens sak.^[2] Beda den ærverdige (ca. 672-735), Thomas Aquinas (1225-74) og Roger Bacon (ca 1214-94) var overbevist om at jorden var rund, og heller ikke på den tiden da Columbus planla sin seilas, lærte den katolske kirke at jorden var flat.^[14] Den samme oppfatningen eksisterte i middelalderens Norge. Kongespeilet (fra hoffkretsen rundt Håkon Håkonsson, ca 1250) har følgende leksjon i astronomi:

«Nå skal du skjønne av dette at jordkretsen er som en ball, og den kommer ikke alle steder like nær solen. Der hvor det runde hjulet dens kommer nærmest solens vei, der blir det aller hetest. Og noen av de land som ligger rett imot dens loddrette stråler, er ubeboelige.» ^[2]

• Bishop, Louise M. (2008): «The Myth of the Flat Earth» i: Harris, Stephen J.; Grigsby, Bryon Lee: Misconceptions about the Middle Ages, Routledge, ISBN 978-0-415-77053-8
• Bolenius, Emma Miller (1919): The Boys' and Girls' Reader: Fifth Reader, Houghton Mifflin
• Garwood, Christine (2007): Flat Earth: the history of an infamous idea, Macmillan, ISBN 0-312-38208-1
• Gombrich, E. H. (1969): "«Bosch's Garden of Earthly Delights: A progress report» i: Journal of the Warbourg and Courtauld Institutes 32, s. 162–170
• Gould, Stephen J. (1997): «The late birth of a flat earth» (PDF) i: Dinosaur in a Haystack: Reflections in Natural History (1. utg.), New York: Three Rivers Press, s. 38–50, ISBN 0-517-88824-6
• Irving, Washington (1861): The Works of Washington Irving, University of Michigan Library
• Lindberg, David C.; Numbers, Ronald L. (1986): «Beyond War and Peace: A Reappraisal of the Encounter between Christianity and Science» i: Church History, Cambridge University Press, 55 (3), s. 338–354, doi:10.2307/3166822, JSTOR 3166822
• Loewen, James. W. (1996): Lies My Teacher Told Me: Everything Your American History Textbook Got Wrong, Touchstone Books, ISBN 978-0-684-81886-3
• Members of the Historical Association (1945): Common errors in history, General Series, G.1, London: P.S. King & Staples for the Historical Association
• Morison, Samuel Eliot ([1942] 1991): Admiral of the Ocean Sea. A Life of Christopher Columbus, Little, Brown & Co., ISBN 0-316-58478-9
• Nunn, George E.; Edwards, Clinton R. ([1924] 1992): The Geographical Conceptions of Columbus, Milwaukee, Wisconsin, U.S.A.: American Geographical Society Golda Meir Library, ISBN 1-879281-06-6
• Russell, Jeffrey Burton (1991): Inventing the Flat Earth: Columbus and Modern Historians, New York: Praeger, ISBN 0-275-95904-X
• Russell, Jeffrey Burton (1997): «The Myth of the Flat Earth» i: Studies in the History of Science (American Scientific Affiliation)
• Wilson, David B. (2002): «The Historiography of Science and Religion» i: Science and Religion: A Historical Introduction, Johns Hopkins University Press, ISBN 0-8018-7038-0

• «Jorda har alltid vært rund!», Forskning.no 13. juli 2005